Erik Andreassens

Ditt essay «Gud har forsvunnet og mitt hjerte er urolig» (Vårt Land 25. september), gjorde inntrykk på meg. Til dels fordi det var så mye jeg selv kjente meg igjen i, men også fordi det du setter ord på utfordrer meg som pastor. Jeg vil forsøke å si noe om begge deler i dette åpne brevet til deg. Du skriver om din frikirkelige oppvekst. Om hvordan du langt inn i tyveårene var svært dedikert i menighetsarbeid og engasjert trosliv. Så skjedde livet. Og du erfarer det som så mange andre før deg: troskrise. «Når måten man har fortolket livet og verden på raser sammen, kan man kastes ut i sorg. Troskriser kan også bli livskriser», skriver du, og akkurat slik er det. Som du skriver, er det jo mange kriser i verden for tiden, så en troskrise er liksom ikke det som når overskriftene, men det kan like fullt velte et liv. Ikke dypt nok Du spør om «et kristenliv kan innebære at jeg ikke trenger å akseptere en pakke med etiske normer som jeg synes er ulogiske». Det tror jeg det kan, for Jesus sa a

“Endelig er jeg fri!”, sa min venn da han endelig fikk norsk pass. Han hadde levd i frykt og vært  fengslet på grunn av sin tro og opposisjon i et undertrykkende regime. Nå strålte han som om han hadde fått verdens mest attraktive fribillett. Listen over friheter som følger med et norskt pass er trolig verdens lengste, med ytringsfrihet og religionsfrihet som to av de sentrale. Hadde Jesus komme til Oslo anno 2022 og proklamert sine ord: “Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri” (Joh 8), ville mange av oss ledd på vei inn på skjønnhetsklinikken eller mens vi gløttet opp fra mobilen og vår 5 timers daglige skjermtid. Nordmenn vil kontant avvise tanken om at vi er ufrie. Unge sliter Men på tross av det har våre unge det tungt, noe statsråd Kjersti Toppe satte ord på da hun på torsdagens Kirkemøte snakket om barn og unges psykiske helse: “Behovene er så enormt store, og det er så mange utfordringer.” I en artikkel i danske Altinget, skriver psykologiprofessoren Svend Brinkman

“Du som er kristen, hvordan forklarer du alt dette?” Jeg sto på trappen til en av brakkene i en konsentrasjonsleir, da samfunnsfagslæreren stilte spørsmålet. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men vil jeg tro den frimodige og selvsikre 18-årige versjonen av meg selv gjorde et forsøk. I dag ville jeg kanskje heller returnert spørsmålet: “Du som ikke er kristen, hvordan forklarer du det?” Kanskje svaret hennes hadde bekreftet påstanden til John Mark Comer i hans bok “Live no Lies”, at de sekulære forklaringene på ondskap kommer til kort. Vi kan og bør lære mye av de historiske årsakene til at nazismen fikk fotfeste. Likevel gjenstår spørsmålet: Hvor kommer denne ondskapen fra? Få år etter var det min tur til å spørre. Jeg bodde i kjelleren til gamle Ingjerd, og på hennes TV så vi flyene dundre inn i skyskraperne i New York, igjen og igjen. Det var ufattelig. Å tenke at noen med vilje satte seg i cockpit og gjorde jumbojettene fylt av mennesker til enorme prosjektiler. Å se menneskene hoppe

Denne uka er det Oslo Pride, og regnbueflagget vaier fra alle offentlige bygg. Men like sikkert som at det er seks farger i regnbueflagget, er at det bare er to farger i mange samtaler om homofilt samliv: svart eller hvitt. Det er slik Simon Stisen beskrev det i et intervju tidligere i vår: “I skyttargravene ligg konservative kristne og homoaktivistar. I kryssilden står Simon Stisen”. Han er homofil, har kjæreste, og er aktiv pinsevenn, men kjenner ikke behov for å kjempe mot noen. Simon er ikke alene om å stå i kryssilden. De siste ukene har jeg lest boken “Still time to care”, av Greg Johnson (2022). Han er en av de de første pastorene med konservativt ståsted i samlivsspørsmål som selv er åpent homofil. For progressive kristne rundt ham er det en stor provokasjon at han helt frivillig har valgt å leve alene. Det er ingenting som utfordrer vestens idoler så kraftig som at noen gir avkall på sex og romantikk, og som i tillegg begrunner det med at de elsker Jesus, sier han. For andre i

“Kamerafolkene slet med å finne vinkler som ikke viste alle de tomme stolene”. Setningen stod i en tekst i The Guardian, i en av de mange sakene om krisene i Hillsong. Det er noe med de tomme stolene. Alle vi som jobber i kirke og menighetsliv kjenner følelsen når det er flere av dem enn vi håpet på. Men det må være spesielt krevende i en bevegelse som har vekst og stadig tilstrømning som en av sine viktigste kjernefortellinger. Og slagord om at det beste alltid ligger foran.  Det går en tråd fra slik jeg tenker om dette nå, til en søndag i 2005 da jeg besøkte Crystal Cathedral i Los Angeles. Vi var på studietur til en av pionermenighetene i USA på kontekstualisering og markedstilpasning. Det var dit Bill Hybels også dro for å lære, da han på midten av 70-tallet startet Willow Creek og utviklet sine søkervennlige gudstjenester. Pastoren Robert Schuller ville vinne menneskene som dro til Disney World og bygde en spektakulær kirke i glass i nabolaget til Mikke Mus. Kirke skulle være attr

I mitt arbeid med boken Kropp, har jeg spurt ungdommer hvem som har fortalt dem mest om kropp og seksualitet. De fleste svarer "mor".   De halvstygge "Det er det som er trikset. Du tar en av de halvstygge, sier de er dritpene, så gjør bare hva faen du vil. Du skal bare pule de, og så ditche de." Sitatet er fra episode fire av NRK-serien “Kongen av Gulset”, hvor en guttene i tiende klasse snakker om jentene i åttende. Jeg kom over dette fordi sønnen min fortalte at de hadde sett serien på skolen. Han går i sjette og da klassen var ferdig med de praktiske oppgavene lenge før læreren hadde planlagt, reddet NRK TV resten av timen. “Kongen av Gulset” er populært å se på for mange barn om dagen, og handler om komiker Jonis Josef som forteller historier fra oppveksten på Gulset i Skien. Episodene denne skoledagen handlet om hvordan man kan bli en "fuckboy", hvordan skjule drikking for foreldrene sine, hvordan man bør onanere før man skal på date som 13-åring, og

 Jeg syns ikke det er rart om mine sekulære venner syns det er naivt av meg å ha Bibelen som en autoritativ tekst for livet, og attpåtil løfte den frem som «Guds ord». De mange diskusjonene som oppstår når en ny oversettelse av Bibelen er på vei, kan også gi vann på mølla til en holdning om at disse syltynne papirsidene umulig kan være noe å bygge livet sitt på.For vanlige bibellesere er det ikke titusener av språkvalg det handler om, men når vi åpner Bibelen stilles vi på et annet valg: Hva er det jeg hører nå? Hva møter meg? Er det Guds ord? Eller flott litteratur – en klassiker? Et arkaisk oppslagsverk? Er det noe jeg kan bruke som en upersonlig størrelse, en front til å dømme og definere andre? Tar jeg Bibelen imot som en gave, eller er den noe jeg eier? På hvilken måte har den autoritet for meg, og på hva hviler i så fall denne autoriteten? Bibelens mange spørsmål Den siste tiden har det vært diskutert om det er «tjener» eller «slave» som skal vinne kappløpet om å komme med i Bibe