Fellesskap i kryssilden

Denne uka er det Oslo Pride, og regnbueflagget vaier fra alle offentlige bygg. Men like sikkert som at det er seks farger i regnbueflagget, er at det bare er to farger i mange samtaler om homofilt samliv: svart eller hvitt. Det er slik Simon Stisen beskrev det i et intervju tidligere i vår: “I skyttargravene ligg konservative kristne og homoaktivistar. I kryssilden står Simon Stisen”. Han er homofil, har kjæreste, og er aktiv pinsevenn, men kjenner ikke behov for å kjempe mot noen.

Simon er ikke alene om å stå i kryssilden. De siste ukene har jeg lest boken “Still time to care”, av Greg Johnson (2022). Han er en av de de første pastorene med konservativt ståsted i samlivsspørsmål som selv er åpent homofil. For progressive kristne rundt ham er det en stor provokasjon at han helt frivillig har valgt å leve alene. Det er ingenting som utfordrer vestens idoler så kraftig som at noen gir avkall på sex og romantikk, og som i tillegg begrunner det med at de elsker Jesus, sier han. For andre i kirkesamfunnet hans er det så krevende at han kaller seg homofil, at de vil ha han avsatt.

I boken gir Johnson en selvransakende analyse av hvordan den evangelikale kirken har forholdt seg til homofile. Han siterer en rekke av lederskikkelser som på midten av forrige århundre møtte denne gruppen med omsorg og omtanke: care. Så, i skyggen av AIDS-epidemien på 80- og 90-tallet, vokste “ex-gay-bevegelsen” frem i rakettfart. Bevegelsen solgte ideen om at man kan bli fri fra homofili, og at det å endre seksuell orientering er innen rekkevidde. Nå var det ikke lenger care, men cure - helbredelse. Johnson var selv en del av denne bevegelsen, men beskriver i boken skamfølelsen og selvhatet som kommer når man - på tross av proklamasjoner om at man er “tidligere homofil” - likevel erfarer at tiltrekningen mot eget kjønn ikke endrer seg. I 2013 la den største organisasjonen, Exodus, ned sin virksomhet, og ba om tilgivelse for all smerte og vold de hadde påført homofile gjennom konverteringsterapi og lignende. De erkjente at de ikke visste om noen som hadde opplevd en varig endring av seksuell orientering. 

Jeg vil følge Johnsons oppfordringer i boken om å ta på alvor hvor utrygt det er å være homofil i mange konservative sammenhenger, og hvor sterk frykten og skammen kan kjennes. Vi må be om tilgivelse for at vi som kirke gav rom for formidling av falskt håp om endring, og henviste folk til terapi for å fikse sin orientering. Også de av oss som aldri har deltatt i noe av dette, har et ansvar for at vi ikke tydeligere brukte vår stemme til å si i fra. 

Men hva innebærer det utover dette? Jeg er ikke sikker, noe som for mange sikkert er provoserende, gitt det jeg har sagt over. Noen mener man som en selvfølge bør omfavne skeiv ideologi, se bort fra Bibelens avvisning av homofil praksis og innføre det som i kirkens historie er en radikal endring i forståelsen av ekteskapet. Greg Johnson - og flere andre kristne, homofile forfattere - vil ikke gå den veien, men ønsker i stedet at det kristne fellesskapet skal gi dem støtte til å leve sølibatært.

Johnson formidler troen på at i et miljø gjennomsyret av evangeliet er alle trygge, og alle kan finne fellesskap. Jeg er bare redd dette miljøet ikke finnes i den virkelige verden, og at Johnson gjør det Dietrich Bonhoeffer advarte mot: å forvente for mye av det kristne fellesskapet. Men hvem er jeg til å si at han tar feil? Eller at hans avkall skulle være unødvendig? Greg får skyts fra mange kanter, men jeg vil stå der i kryssilden sammen med han. Men betyr det at jeg må snu ryggen til Simon Stisen, som i flere år forsøkte å se for seg et liv alene, noe som drev han mot ensomhet, depresjon og tap av tro? Greg Johnson beskriver hvor høy prisen er for å ta et bevisst valg om å leve alene i vår kultur. Og én ting er om man selv velger det ut fra en dyp, indre overbevisning, som han selv sier han gjør. Men skal vi som fellesskap kreve at alle i hans situasjon velger det samme? Jeg vil stå i kryssilden med Simon, også.

Vi er mange i frikirkeligheten som nå bli avkrevd å velge side i spørsmålet om homofilt samliv. Ulike grupper mobiliserer, både skjult og i det åpne, og jeg møter kolleger som vurderer å slutte fordi de rett og slett ikke orker krysspresset. Folk i menigheten og kristne miljøer med helt motsatte standpunkt, har klare forventinger om hva de skal og bør mene, for ikke å snakke om et massivt press i én retning fra samfunnet forøvrig. Da er det lett å søke samholdet i skyttergravene, eller bare komme seg vekk.

Kravet om å si de riktige tingene for å skape tilhørighet til en gruppe, er dynamikker som preger mange samtaler i dagens offentlighet. Men vi som kirke bør ha visdom og mot nok til å unngå det. Første steget er å ikke gå med på premisset at dette er en kamp med (bare) to fronter, hvor man må velge én side og alle medfølgende standpunkter. I så fall er det bare å ruste opp og se hva som står igjen når vi er ferdige. Et annet steg er å følge Paulus formaninger til menigheten i Roma (kap 14), om at grupper i menigheten med ulike standpunkt ikke skal forakte eller fordømme hverandre. At man skal være tro mot sin egen samvittighet, og frigjøre seg fra å endre andres mening. 

Det er mange som nå ser at det er lite rom for meningsmangfold i den offentlige samtalen om Pride. Det står ikke alltid bedre til i kirka. Er det en kamp vi må ta, så er det å nekte å la viktige spørsmål om kropp, seksualitet, samliv og tro reduseres til enkle sjekklister for om du er utenfor eller innenfor, og bygge et fellesskap for alle som vil følge Jesus - midt i kryssilden. Det er ikke lett, men kanskje mulig?