Innlegg

En tung frihet

“Endelig er jeg fri!”, sa min venn da han endelig fikk norsk pass. Han hadde levd i frykt og vært  fengslet på grunn av sin tro og opposisjon i et undertrykkende regime. Nå strålte han som om han hadde fått verdens mest attraktive fribillett. Listen over friheter som følger med et norskt pass er trolig verdens lengste, med ytringsfrihet og religionsfrihet som to av de sentrale. Hadde Jesus komme til Oslo anno 2022 og proklamert sine ord: “Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri” (Joh 8), ville mange av oss ledd på vei inn på skjønnhetsklinikken eller mens vi gløttet opp fra mobilen og vår 5 timers daglige skjermtid. Nordmenn vil kontant avvise tanken om at vi er ufrie. Men på tross av det har våre unge det tungt, noe statsråd Kjersti Toppe satte ord på da hun på torsdagens Kirkemøte snakket om barn og unges psykiske helse: “Behovene er så enormt store, og det er så mange utfordringer.” I en artikkel i danske Altinget, skriver psykologiprofessoren Svend Brinkman om fire pågå

På tide å forsake Djevelen?

“Du som er kristen, hvordan forklarer du alt dette?” Jeg sto på trappen til en av brakkene i en konsentrasjonsleir, da samfunnsfagslæreren stilte spørsmålet. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men vil jeg tro den frimodige og selvsikre 18-årige versjonen av meg selv gjorde et forsøk. I dag ville jeg kanskje heller returnert spørsmålet: “Du som ikke er kristen, hvordan forklarer du det?” Kanskje svaret hennes hadde bekreftet påstanden til John Mark Comer i hans bok “Live no Lies”, at de sekulære forklaringene på ondskap kommer til kort. Vi kan og bør lære mye av de historiske årsakene til at nazismen fikk fotfeste. Likevel gjenstår spørsmålet: Hvor kommer denne ondskapen fra? Få år etter var det min tur til å spørre. Jeg bodde i kjelleren til gamle Ingjerd, og på hennes TV så vi flyene dundre inn i skyskraperne i New York, igjen og igjen. Det var ufattelig. Å tenke at noen med vilje satte seg i cockpit og gjorde jumbojettene fylt av mennesker til enorme prosjektiler. Å se menneskene hoppe

Fellesskap i kryssilden

Denne uka er det Oslo Pride, og regnbueflagget vaier fra alle offentlige bygg. Men like sikkert som at det er seks farger i regnbueflagget, er at det bare er to farger i mange samtaler om homofilt samliv: svart eller hvitt. Det er slik Simon Stisen beskrev det i et intervju tidligere i vår: “I skyttargravene ligg konservative kristne og homoaktivistar. I kryssilden står Simon Stisen”. Han er homofil, har kjæreste, og er aktiv pinsevenn, men kjenner ikke behov for å kjempe mot noen. Simon er ikke alene om å stå i kryssilden. De siste ukene har jeg lest boken “Still time to care”, av Greg Johnson (2022). Han er en av de de første pastorene med konservativt ståsted i samlivsspørsmål som selv er åpent homofil. For progressive kristne rundt ham er det en stor provokasjon at han helt frivillig har valgt å leve alene. Det er ingenting som utfordrer vestens idoler så kraftig som at noen gir avkall på sex og romantikk, og som i tillegg begrunner det med at de elsker Jesus, sier han. For andre i

De tomme stolene

“Kamerafolkene slet med å finne vinkler som ikke viste alle de tomme stolene”. Setningen stod i en tekst i The Guardian, i en av de mange sakene om krisene i Hillsong. Det er noe med de tomme stolene. Alle vi som jobber i kirke og menighetsliv kjenner følelsen når det er flere av dem enn vi håpet på. Men det må være spesielt krevende i en bevegelse som har vekst og stadig tilstrømning som en av sine viktigste kjernefortellinger. Og slagord om at det beste alltid ligger foran.  Det går en tråd fra slik jeg tenker om dette nå, til en søndag i 2005 da jeg besøkte Crystal Cathedral i Los Angeles. Vi var på studietur til en av pionermenighetene i USA på kontekstualisering og markedstilpasning. Det var dit Bill Hybels også dro for å lære, da han på midten av 70-tallet startet Willow Creek og utviklet sine søkervennlige gudstjenester. Pastoren Robert Schuller ville vinne menneskene som dro til Disney World og bygde en spektakulær kirke i glass i nabolaget til Mikke Mus. Kirke skulle være attr

Hvem skal fortelle om kropp?

I mitt arbeid med boken Kropp, har jeg spurt ungdommer hvem som har fortalt dem mest om kropp og seksualitet. De fleste svarer "mor".   De halvstygge "Det er det som er trikset. Du tar en av de halvstygge, sier de er dritpene, så gjør bare hva faen du vil. Du skal bare pule de, og så ditche de." Sitatet er fra episode fire av NRK-serien “Kongen av Gulset”, hvor en guttene i tiende klasse snakker om jentene i åttende. Jeg kom over dette fordi sønnen min fortalte at de hadde sett serien på skolen. Han går i sjette og da klassen var ferdig med de praktiske oppgavene lenge før læreren hadde planlagt, reddet NRK TV resten av timen. “Kongen av Gulset” er populært å se på for mange barn om dagen, og handler om komiker Jonis Josef som forteller historier fra oppveksten på Gulset i Skien. Episodene denne skoledagen handlet om hvordan man kan bli en "fuckboy", hvordan skjule drikking for foreldrene sine, hvordan man bør onanere før man skal på date som 13-åring, og

Askepotts tomme nøtt

EKTESKAPET: I den nye versjonen av «Tre nøtter til Askepott» er det ingen brudekjole i den tredje nøtta – og bra er det. Men kirken trenger likevel å frimodig fortelle den gode historien om ekteskapet. Barna mine har aldri forstått gleden av å se en saktegående, tsjekkisk film fra 1973, hvor én mann dubber alle rollene. Det var rom for en ny, norsk versjon, og på lørdag var barna og jeg på kino for å se Astrid S og co – og de elsket den! Det var mye gjenkjennelig. Plottet er det samme. Prinsen trenger ifølge far å finne noen han kan gifte seg med, og den onde stemoren gjør hva hun kan for å holde Askepott under radaren for den kjekke tronarvingen. Men noe er også annerledes. Når Askepott slipper den siste nøtta i tømmergulvet, er det ikke en brudekjole som åpenbarer seg, men tilsynelatende ingenting. Ballkjolen hun har hatt på seg blir snarere omgjort til hennes vanlige tjenerklær, og budskapet er tydelig: Du er god nok i deg selv, og vil han ha deg, må han velge deg som du er. Politis

Babylon/Oslo

MANGFOLD: Jo lenger vi kristne tenker at vår posisjon i Norge er sikret på bakgrunn av vår historie, jo lenger tid vil det ta før vi gjør grepene som trengs for skape et frimodig fellesskap av kristne for nye generasjoner.  «Vi burde gå rett til Babylon», sa min prestevenn der vi nylig satt rundt et bord og samtalte på arrangementet Beveg Oslo. Vi hadde lyttet til et foredrag om ulike teologiske modeller, og fått det litt tabloide spørsmålet som utgangspunkt for samtale: Hvilken bibelsk by-fortelling befinner vi oss i? Er vi i majoritet i Jerusalem, eller minoritet i Babylon? Drøyt hundre personer, mange av dem kristne ledere fra menighet og organisasjonsliv, var samlet for å diskutere hvordan vi som kirke og kristne i Oslo skal relatere og engasjere oss i kulturen og samfunnet. I spørsmålets forenkling av virkeligheten, var svaret ganske gitt: Vi er på vei fra Jerusalem til Babylon. I bibelens Jerusalem hadde ikke de troende bare privilegier, de hadde monopol, eller mer enn det: byen

Linker

Facebook: andreassenerik Twitter: eandreassen Instagram: eandreass
Boken Kropp