Innlegg

Askepotts tomme nøtt

EKTESKAPET: I den nye versjonen av «Tre nøtter til Askepott» er det ingen brudekjole i den tredje nøtta – og bra er det. Men kirken trenger likevel å frimodig fortelle den gode historien om ekteskapet. Barna mine har aldri forstått gleden av å se en saktegående, tsjekkisk film fra 1973, hvor én mann dubber alle rollene. Det var rom for en ny, norsk versjon, og på lørdag var barna og jeg på kino for å se Astrid S og co – og de elsket den! Det var mye gjenkjennelig. Plottet er det samme. Prinsen trenger ifølge far å finne noen han kan gifte seg med, og den onde stemoren gjør hva hun kan for å holde Askepott under radaren for den kjekke tronarvingen. Men noe er også annerledes. Når Askepott slipper den siste nøtta i tømmergulvet, er det ikke en brudekjole som åpenbarer seg, men tilsynelatende ingenting. Ballkjolen hun har hatt på seg blir snarere omgjort til hennes vanlige tjenerklær, og budskapet er tydelig: Du er god nok i deg selv, og vil han ha deg, må han velge deg som du er. Politis

Babylon/Oslo

MANGFOLD: Jo lenger vi kristne tenker at vår posisjon i Norge er sikret på bakgrunn av vår historie, jo lenger tid vil det ta før vi gjør grepene som trengs for skape et frimodig fellesskap av kristne for nye generasjoner.  «Vi burde gå rett til Babylon», sa min prestevenn der vi nylig satt rundt et bord og samtalte på arrangementet Beveg Oslo. Vi hadde lyttet til et foredrag om ulike teologiske modeller, og fått det litt tabloide spørsmålet som utgangspunkt for samtale: Hvilken bibelsk by-fortelling befinner vi oss i? Er vi i majoritet i Jerusalem, eller minoritet i Babylon? Drøyt hundre personer, mange av dem kristne ledere fra menighet og organisasjonsliv, var samlet for å diskutere hvordan vi som kirke og kristne i Oslo skal relatere og engasjere oss i kulturen og samfunnet. I spørsmålets forenkling av virkeligheten, var svaret ganske gitt: Vi er på vei fra Jerusalem til Babylon. I bibelens Jerusalem hadde ikke de troende bare privilegier, de hadde monopol, eller mer enn det: byen

Radikal nakenhet

SEKSUALMORAL: Det er mange av oss som bør lytte når sexolog Gro Isachsen lister opp de negative følgene av dårlig kristen forkynnelse om sex. Men det bør ikke ta fra oss frimodigheten til å dele fortellingen om en radikal form for nakenhet. I over 20 år som sexolog har Gro Isachsen hjulpet tusenvis av mennesker med seksuelle problemer. Dette er et viktig arbeid som det står respekt av (og jeg har ingen grunn til å betvile historiene hun deler fra terapirommet). Men selv om Isachsen gjør et par nyanseringer, er hennes beskrivelse av konsekvensene av en del kristen sex-forkynnelse, begredelig mørk: Kristne sliter med «manglende lyst, ulik sexdriv, prestasjonsangst, prematur ejakulasjon og smerter ved samleie». Og selv om hun legger til at dette er «det samme som resten av befolkningen sliter med», mener hun at kristnes problemer forsterkes «av troen på en dømmende Gud som ikke aksepterer seksuelle drifter og begjær.» Hun mener i tillegg at «ideen om at sex bare hører hjemme i ekteskapet

Frykt ikke! Bortsett fra homofilispørsmålet?

SAMLIV: Få ting er så viktig for vår overlevelse, som frykt – og få ting så begrensende for en god samtale som nettopp det. Derfor er det beklagelig at nettopp frykt preger den frikirkelige samtalen om homofilt samliv.   Frykt er effektiv i møte med reelle farer. Det hindrer oss stort sett i å løpe ut i gata foran bussen, eller hive oss ut fra 3. etasje om vi er for sene til å rekke den. Frykt er ikke bare en grunnfølelse som sørger for vår umiddelbare trygghet, men frykt kan også oppstå når vi opplever at mening eller tilknytning er truet. Alle som har levd tett på noen, for eksempel i et ekteskap, har erfart hva som skjer i en krangel: Vi opplever oss truet, selv om vi ikke erkjenner det i øyeblikket, og agerer med å sloss (som regel verbalt), rømme eller fryse til. Eller de tre F-ene på engelsk; Fight, Flight, Freeze. Rømmer fra temaet Det er også dette som for lenge har preget samlivsdebatten i fri- og lavkirkelige sammenhenger. Vi rømmer fra tematikken og holder oss unna personer

Fellesskap på tross

KONFLIKT: Til alle tider har kirken bestått av mennesker som ikke samles fordi de er like, mener det samme eller alltid er gode mot hverandre, men på tross av.  “Hvorfor krangler kristne så mye?” Det er ikke sjeldent jeg hører det spørsmålet i en eller annen form. Det kan være sagt av folk som er slitne i en menighetskonflikt, eller noen som kommenterer en teologisk debatt eller spaltene i Vårt Land.  Et underliggende premiss virker å være at krangel og uenighet er uforenlig med det å være kristen. I en del sammenhenger opplever jeg at man ikke tør å sette ord på uenighet, fordi man opplever det truende, og noen ganger nærmest som et tabu.  Og la det ikke være noen tvil: krangling har ført til mye smerte og splittelse. Men man kan også snu på det: Tenk at vi som krangler så mye fortsatt ser på hverandre som brødre og søstre, og at vi øver oss i å elske hverandre!  Her har kirken unik kompetanse å gi til verden: Vi har tusenvis av års erfaring i tilgivelse og forsoning. «Sekulær skam-og

Fellesskap som motgift

IDENTITET: Det som før kunne fungere som begrensninger, er enten borte eller valgfritt. Det er ikke nødvendigvis så frigjørende som det kan høres ut. – Det hørtes slitsomt ut, som om man må finne opp sin identitet, sa jeg til 9-åringen, der vi kjørte bil i sommervarmen til lyden av årets offisielle MGPJr-låt, NRK-produktet «Ekkokammer». En sang om å være unik, bruke stemmen sin, og eieeieeie sin identitet. Den begynner slik: «Du er akkurat det det du ser når du ser i speilet Ingen andre enn du selv kan fortelle deg om hvem du er.» – Hva er identitet?, spurte hun da. Heldigvis. Den uvitenheten skal hun ikke få mulighet til å leve med lenge. Snart må hun finne ut hvilken identitet hun skal eie og hva hun skal bli. Det er få ting som oppleves som gitt lenger, og det som før kunne fungere som gode begrensninger, er enten borte eller valgfrie. Heller ikke kroppen er noe man bare har, den rommer diverse identiteter som man må finne ut av. Alternativene virker uendelige og hele verden ligger

WWJD med Pride?

  JESUS: Kanskje ville Jesus gått først i paraden. Men det er heller ikke helt utenkelig at han hadde veltet Pride-boder over en lav støvlett. Thor Magne Seland, nestleder i Stavanger Bispedømmeråd, sier han er “ganske sikker” på at Jesus hadde gått først i Pride-toget, om han hadde levd i dag. Jeg er glad han modererer seg med ordet “ganske”. For meg er det ikke helt utenkelig at Jesus hadde veltet Pride-boder over en lav støvlett, heller. Kristen etisk bevissthet Det er mange som vil ha Jesus på sitt lag, og det er kanskje ikke så rart, om man er kristen.  Om man har vokst opp med WWJD-bånd rundt håndleddet, er det jo en skremmende tanke at Jesus kanskje er på laget til de andre . Det var Charles Sheldon som skrev boken In His Steps: What Would Jesus Do, på slutten av 1800-tallet. Sheldon var inspirert av en sosialistisk tilnærming til kristen tro, og skrev en roman hvor han så for seg hva Jesus ville gjort, om han levde i dag. Det var nok ikke den sosialistiske tanken som gjorde at

Linker

Facebook: andreassenerik Twitter: eandreassen Instagram: eandreass
Boken Kropp