Erik Andreassens

Nå har vi feiret pinse, og hadde journalistene vært til stede ved den første utgaven, kunne de rapportert fra «Vekkelsen i Jerusalem» – om at 3000 mennesker hadde blitt frelst, døpt og lagt til menigheten. Og siden har drømmen, ja, til og med forventningen, om at det skal skje igjen, vært levende blant mange kristne. Og det har skjedd igjen, og store vekkelser har gjentatte ganger preget hele land og samfunn. I Norge har vi blant annet den såkalte Haugevekkelsen, den læstadianske vekkelsen og mange av de frikirkelige og lavkirkelige miljøene omtaler seg selv som vekkelsesbevegelser, det vil si miljøer hvor fokuset på den personlige omvendelsen står sentralt og med håp om at det skal skje med mange. «Når sovende kristne våker opp» Timothy Keller, den nylige avdøde amerikanske teologen og pastoren, definerte vekkelse som det som skjer når «sovende kristne våkner opp, nominelle kristne blir frelst og bevisste ikke-kristne kommer til tro.» Slike resultat tar det lang tid å bedømme, og kans

Ideal-Erik elsker friluftsliv. Å pakke sekken en søndag etter gudstjenesten og ta barna med ut i skogens store katedral, fyre opp et bål og lage pil og bue. Sove under åpen himmel. Ta på skifeller og bestige en fjelltopp og flyte ned igjen i puddersnø. Jeg er egentlig en sånn toppturtype. Dessuten liker jeg å lytte og vise empati, og lite er så meningsfullt som å skru av alle skjermer og snakke om dype og langsomme tema. Gjerne med naboene når vi spontant inviterer dem over på kaffe, noe jeg generelt liker å gjøre. Jeg sliter med Ideal-Erik. For dersom jeg tenker etter, kan jeg ikke huske sist jeg var på en topptur og antall besøk i skogen det siste året kan jeg telle på én hånd. Alle svimerkene på liggeunderlaget er fra netter under åpen himmel på 90-tallet. Og da jeg sa til kona at jeg syns vi skal invitere naboene på kaffe, og hun svarte «mandag?», så kjente jeg at det ble vel konkret. Jeg mente ikke mandag, jeg mente mer generelt. Jeg syns vi generelt skal invitere naboen på kaffe,