Åpent brev til deg i troskrise

Ditt essay «Gud har forsvunnet og mitt hjerte er urolig» (Vårt Land 25. september), gjorde inntrykk på meg. Til dels fordi det var så mye jeg selv kjente meg igjen i, men også fordi det du setter ord på utfordrer meg som pastor. Jeg vil forsøke å si noe om begge deler i dette åpne brevet til deg.

Du skriver om din frikirkelige oppvekst. Om hvordan du langt inn i tyveårene var svært dedikert i menighetsarbeid og engasjert trosliv. Så skjedde livet. Og du erfarer det som så mange andre før deg: troskrise. «Når måten man har fortolket livet og verden på raser sammen, kan man kastes ut i sorg. Troskriser kan også bli livskriser», skriver du, og akkurat slik er det. Som du skriver, er det jo mange kriser i verden for tiden, så en troskrise er liksom ikke det som når overskriftene, men det kan like fullt velte et liv.

Ikke dypt nok

Du spør om «et kristenliv kan innebære at jeg ikke trenger å akseptere en pakke med etiske normer som jeg synes er ulogiske». Det tror jeg det kan, for Jesus sa aldri «stå for alt dette», men «følg meg». Hvilken pakke man må akseptere, varierer fra sammenheng til sammenheng. I din og min er det Den Konservative Pakken™. Det er mange standpunkt i denne som er viktige og som lar seg godt begrunne, men jeg tror vi står i fare for å risikere en hel oppvoksende generasjon fordi pakken ofte presenteres som alt eller ingenting. Da tror jeg mange som er yngre enn oss heller velger ingenting, og de kan ende med å velge bort et liv med Jesus, fordi han ikke fremstår som Frelser og Herre, men som gallionsfigur for et visst sett med regler og standpunkt.

Selv har jeg hatt perioder hvor jeg har følt og tenkt at jeg er for skeptisk til å være kristen – at jeg har trodd for lite, at jeg har stilt for mange spørsmål og ikke vært åndelig nok. Og jeg er pastor, og da kan slike ting kjennes som et drawback, for å si det forsiktig. Du gir oss pastorer et vennlig spark når du beskriver våre prekener som «1) enkel samfunnsanalyse, 2) populærpsykologi og 3) en konservativ tolkning av Bibelen» og stiller deg spørsmålet om det er godt nok. Det er jo ikke det, og sånt holder ikke når livet bryter på dybden. En del varianter av teologi og forkynnelse fungerer bare når livet fungerer.

Vær bare dere selv

På kontoret har jeg bilde av to pastorale forbilder. En av dem er min venn Edin Løvås, som gikk borti 2014. Edins favoritthistorie i Bibelen, den som han oftest mediterte over, var historien om Tomas’ møte med Jesus etter oppstandelsen. Om Tomas, som måtte se, erfare, ta på, stille spørsmål. Han som trengte lengre tid enn de andre. En disippel som ifølge Edin er opptatt av «ekthet, ekthet, ekthet». Edin hadde lite til overs for kverulanter og sure skeptikere, men han oppmuntret de oppriktige skeptiske. De som stiller spørsmål og som leter og tviler seg frem.

Man kan være en skeptiker drevet av Ånden, sa Edin. Kanskje du er en slik? Du sier «viljen min etter å finne Gud er fortsatt der.» Det er et godt utgangspunkt, for det er vel et uttrykk for lengsel? Jeg tror egentlig nesten bare det er der Gud kan møte oss, lengst ned, under alt. Og til alle skeptikere og andre som lengter, sier Edin: «Vær bare dere selv. Gå deres egen vei. Still spørsmålene. Let etter grunnfjellet. Kjemp dere gjennom krisene».

Du spør også om det er mulig å komme til himmelen som lunken kristen, men de som hørte meg preke en søndag formiddag som 18-åring lurte i alle fall ikke hva på jeg tenkte om det da. For første gang skulle jeg forkynne i en annen menighet enn min egen, og som tekst hadde jeg valgt ordene fra Johannes Åpenbaring, bare litt tilpasset: «Brunlanes Frikirke: Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn».Men du vet de gamle, varme, kristne menneskene? De du kanskje har lyst til å bli som en gang? Det er de som ofte har gått gjennom både troskriser og livskriser, slik du gjør nå. Det er ikke sikkert ditt hjerte heller noen gang blir helt rolig her i tiden. Kanskje hadde han kirkefaren du siterte også rett om at er det slik at det innerste i oss – selve sjelen – er ensomhet. I så fall er det slik for at vi skal fortsette å søke fellesskap med Gud og vår neste. Så fortsett!

De gamle, varme, kristne menneskene

Den gang tenkte jeg at det å være varm var det samme som å ha skråsikre standpunkt eller å tørre å si upopulære meninger høyt. Men etter som årene har gått så har jeg erfart at de som gjør mye av det, tvert imot ofte virker ganske kalde. De kan komme fra alle sider av det teologiske landskapet, og det synes som om det viktigste i mange spørsmål er å vinne. Og det holder ikke bare å vinne, men man må også sørge for de andre taper. Rett som det er må jeg jobbe med meg selv for å ikke bli sånn, en som forveksler evne til å se nyanser og anerkjenne at det kan være flere viktige, og noen ganger motstridende sider i en sak, med det å være lunken.

(Teksten stod først på trykk i Vårt Land)