Hvem skal fortelle om kropp?
I mitt arbeid med boken Kropp, har jeg spurt ungdommer hvem som har fortalt dem mest om kropp og seksualitet. De fleste svarer "mor".
De halvstygge
"Det er det som er trikset. Du tar en av de halvstygge, sier de er dritpene, så gjør bare hva faen du vil. Du skal bare pule de, og så ditche de." Sitatet er fra episode fire av NRK-serien “Kongen av Gulset”, hvor en guttene i tiende klasse snakker om jentene i åttende. Jeg kom over dette fordi sønnen min fortalte at de hadde sett serien på skolen. Han går i sjette og da klassen var ferdig med de praktiske oppgavene lenge før læreren hadde planlagt, reddet NRK TV resten av timen. “Kongen av Gulset” er populært å se på for mange barn om dagen, og handler om komiker Jonis Josef som forteller historier fra oppveksten på Gulset i Skien. Episodene denne skoledagen handlet om hvordan man kan bli en "fuckboy", hvordan skjule drikking for foreldrene sine, hvordan man bør onanere før man skal på date som 13-åring, og hvordan damer settes opp på lister over hvem som er deiligst.
Fingre flest mulig
Dette var i uke 6, som er en uke hvor pubertetsundervisning og seksualitet settes på agendaen i skoler landet rundt. Men da jeg spurte skolen om hva som var det pedagogiske opplegget rundt “Kongen av Gulset”, fikk jeg som svar at her hadde det skjedd en glipp. Dette skulle ikke vises på skolen, som betyr at de neste episodene om hvordan guttene kunne fingre flest mulige jenter, ikke blir vist i klasserommet. Barna får det sikkert med seg hjemme i stedet, og på skolen er det situasjonskomedien “Familien Lykke” som gjelder nå, for der er aldersgrense “alle”.
Begrensede ressurser
Først og fremst var dette var nok en påminnelse om at jeg som forelder ikke kan være passiv og tenke at formidling rundt kropp og seksualitet er noe skolen kan ta seg av eller ungene finner ut av selv. Jeg ønsker heller ikke å henge ut ellers dyktige lærere som prøver å få skolehverdagen til å gå opp med begrensede ressurser, eller lage en kampanje rundt innholdet som statskanalen tilbyr våre unge.
Jeg er ikke alene om å være urolig for hva våre barn og unge får formidlet om kropp, også i skoler og barnehager. At 10.000 personer har underskrevet på “Foreldreoppropet: Vern våre barn mot kjønnsforvirrende undervisning” kan være et uttrykk for dette. Jeg har ikke underskrevet, men det er viktig hva som undervises i barnehage og skole, og lærerne selv etterlyser bedre opplæring. Kun én av fem lærere mener kvaliteten på seksualundervisningen i dag er tilfredsstillende. Men barn og unge går ikke bare på skole, en del er også aktive i en av landets tusenvis av kirker og kristne foreninger, og vi kan spørre oss hva svaret hadde vært om man spurte kirkens formidlere, om kvaliteten på undervisning om kropp og seksualitet?
Ingen nøytral formidling
Min erfaring er at svarene fra kirkens formidlere ville variert voldsomt. Mange ville henvist til konfirmantopplegget, men det er begrenset hvor mye man får formidlet på én konfirmasjonssamling. Og eksempelet med “Kongen av Gulset” viser kanskje at dette uansett er for seint. En del vil protestere på selve ideen om at kirken skal si noe særlig om dette. De vil hevde at dette er periferi, eller at kirken ikke trenger å si noe annet enn hva som undervises i skolen eller den allmenne kulturen. Selv om jeg er glad barna lærer om kjønnsorganenes utforming og funksjon på skolen, er det mye mer å si om vår kropp og seksualitet enn hva skolens læreplaner inneholder. Det finnes ikke en slags nøytral, objektiv formidling om kropp og seksualitet. Det mangler ikke på dårlige historier om kristen formidling om dette, men det er ikke slik at dersom man i en tenkt verden hadde fjernet kirkens tilstedeværelse i historien eller samtiden, så ville all tenkning og praksis rundt seksualitet og kropp vært bra.
Kroppens teologi
Likevel må kirken gjøre det bedre enn i dag. I mitt arbeid med boken “KROPP. Fortellingen om deg - og hva den har med Gud å gjøre”, har jeg møtt mange ulike grupper, ofte unge folk. I undersøkelser har jeg spurt hva som er det viktigste de har lært om kropp og seksualitet, og veldig ofte, spesielt i konservative og lavkirkelige miljø, svarer de “å vente med sex til ekteskapet”. Som at ikke det er noe mer å si om hvorfor Gud har gitt oss kropp, og som en fullstendig integrert del av den, seksualiteten. Et sted vi kan starte, er å hente inspirasjon fra Johannes Paul IIs “Kroppens teologi”, om at kropp er en gave, og at vi gjennom kroppen kan være en gave, og at dette kan skje på tusenvis av måter, også gjennom vår seksualitet. Og om ikke kirken så ofte kommer i posisjon til å undervise barn og unge, bør de gi oss foreldre et språk og forståelse i møte med denne tematikken.
Å ikke snakke om det er også et budskap
Når jeg spør unge folk om hvem av foreldrene som snakket mest med dem om kropp og seksualitet i oppveksten, svarer flertallet “mor”. Alt for mange svarer “ingen av dem”. Det kan være mange grunner til dette. Det kan handle om manglende språk, forståelse eller frimodighet. Men det er jo ikke slik at fordi foreldre ikke snakker spesifikt med barna om kropp og seksualitet, så formidler de ikke noe, det skjer bare ubevisst. Hvordan vi snakker om mat, trening, vekt, sykdom og utseende. Hva som sies eller gjøres når det dukker opp nakenhet på TVen når familien er samlet. Å ikke snakke om det, er også et tydelig budskap, men omgitt av en enorm mengde formidling om kropp og seksualitet, kan vi ikke være stille. Kirken må blankpusse sitt budskap om hva det er å være menneske, og ha kropp, og hjelpe oss foreldre å formidle det til våre barn. Jeg tror vi som er kristne, og alle andre, er enige om at vi ikke kan overlate det til “Kongen av Gulset”.