Innlegg

Viser innlegg fra 2016

Realisme og radikalitet

25.juni 1992, tolv år gammel, ble jeg en «orntlig» kristen. Det var i alle fall det jeg skrev i et Nytestamente, som jeg fikk utdelt etter et møte på speiderleiren på Vegårshei. En predikant hadde holdt en kraftig appell, for kraftig i følge noen, og jeg og flere lot oss overbevise. Men i omslaget på boka står det én dato til. For 14.juli 1995 var jeg tilbake på Vegårshei, og da hadde jeg en ny opplevelse - det var da jeg virkelig ble kristen! Hva hadde skjedd? Jeg hadde «gitt livet mitt til Jesus» og sagt han kunne gjøre hva han ville med det. Og denne gangen hadde jeg virkelig ment det. Jeg er ikke alene om ha slike opplevelser, og disse ble heller ikke de siste. Mange har slike merkedager, og om ikke enkelthendelser, så viktige perioder hvor sangen «Alt for Jesu fot jeg legger» var lettere å synge med engasjement og overbevisning. Edin Løvås skriver om dette, når hverdagen med «den travle takten på fabrikken» tar over for det radikale Jesus-livet man kanskje hadde sett for seg.

Et måltid midt i fellesskapet

Hva er et kristent fellesskap? Hva er en menighet? Og hva skjer når vi samles på en søndag til gudstjeneste? Om man kommer på besøk og bare observerer det som skjer på overflaten, så er det jo ikke så veldig spesielt (eller kanskje det er nettop det du tenker). Det virker ikke som noe ekstraordinært, «wow for en happening, dette må vi markedsføre, lage fancy plakater av og få ut til folket og sørge for fulle hus og maksimal oppmerksomhet.» Altså, vi kommer hit, trøtte eller opplagte, helt vanlige folk i alle mulige slags fasonger og livssituasjoner, og vi prøver å balansere kjeks og kaffe, samtidig som noen av oss forsøker å holde et halvt øye med ungene våre så de ikke faller ned fra galleriet, mens andre av dere snakker om fotballresultater eller deler siste nytt fra sommerens sykdomshistorie eller været som ikke var som det skulle være, eller du står der mitt i mylderet av folk og forteller at din sønn og svigerdatter akkurat har gått fra hverandre, og hva betyr det f

Mitt første retreat - stillhet det kan gro i

Det var da jeg tok meg selv i å sette en lydbok om å senke tempoet, på 1,25x hastighet, at jeg forstod at noe måtte gjøres. At det nesten var for seint - jeg trengte å stoppe, eller bli stoppet. For mange lever på andres åndelighet, hadde forfatteren i lydboka sagt, og sånn har det også i perioder vært for meg. Så jeg tok prekenpause i jobben som pastor, den pågår ennå, og dro på mitt livs første retreat. Åtte dager i stillhet på St.Beunos i Wales, et sted for Ignatiansk spiritualitet, i regi av Jesuittene – var ikke det de som var nektet inngang til det norske riket? Ikke et åndelig fitness-senter, men et feltsykehus, ifølge presten som leder stedet. For min del kjentes det som noe jeg trengte. Det ble en reise ulik alt annet. Skru av mobilen og tilgangen til verden utenfor i 192 timer, jeg som vel knapt har hatt mobilen avskrudd et døgn siden jeg fikk den på slutten av nittitallet. 11.september kunne ha skjedd på nytt, uten at jeg var klar over det. Jeg fant meg selv på dag fire

Linker

Facebook: andreassenerik Twitter: eandreassen Instagram: eandreass
Boken Kropp