Nyttårsforsett: tilstrekkelig
Ideal-Erik elsker friluftsliv. Å pakke sekken en søndag etter gudstjenesten og ta barna med ut i skogens store katedral, fyre opp et bål og lage pil og bue. Sove under åpen himmel. Ta på skifeller og bestige en fjelltopp og flyte ned igjen i puddersnø. Jeg er egentlig en sånn toppturtype. Dessuten liker jeg å lytte og vise empati, og lite er så meningsfullt som å skru av alle skjermer og snakke om dype og langsomme tema. Gjerne med naboene når vi spontant inviterer dem over på kaffe, noe jeg generelt liker å gjøre.
Jeg sliter med Ideal-Erik. For dersom jeg tenker etter, kan jeg ikke huske sist jeg var på en topptur og antall besøk i skogen det siste året kan jeg telle på én hånd. Alle svimerkene på liggeunderlaget er fra netter under åpen himmel på 90-tallet. Og da jeg sa til kona at jeg syns vi skal invitere naboene på kaffe, og hun svarte «mandag?», så kjente jeg at det ble vel konkret. Jeg mente ikke mandag, jeg mente mer generelt. Jeg syns vi generelt skal invitere naboen på kaffe, for det er sånn Ideal-Erik er. Men ikke på mandag.
En evig spenning
Mellom og ideal og virkelighet er det en evig spenning. Og en ting er når man sammenligner alt man vet om sin egen virkelighet med alt man ikke vet om de andre sin – da er det er lett å tape. Spesielt når man sammenligner seg med summen av alle sine venners egenskaper og oppturer. Men spørsmålet er likevel om det er en enda større utfordring for den mentale folkehelsen at vi sammenligner oss med den beste versjonen av oss selv.
Når jeg sammenligner meg med Ideal-Erik, er ikke problemet at Ideal-Erik er i en uoppnåelig liga, utfordringen er at Ideal-Erik også er meg. Ideal-Erik er summen av alle mine beste opplevelser, fremragende idealer og gode gjerninger. Ideal-Erik lider av selektivt langtidsminne og har bare godværsdager. Når det er ettermiddag og alt koker som ikke bør koke, og det som skulle kokt ikke gjør det, når jeg kjenner jeg er en dårligere pappa eller ektemann eller pastor enn jeg egentlig er, da glemmer jeg at Ideal-Erik aldri har sovet dårlig, jobbet for lenge eller har ting å bekjenne til presten eller ta opp med psykologen.
Den beste versjonen
«Nå skal du bli den beste versjonen av deg selv», sier verdensmester Dag-Otto Lauritzen til nye deltakere i realityprogrammet «Kompani Lauritzen». Men å bli den beste versjonen av seg selv, er ikke bare forbeholdt rekruttene på Setnesmoen. Uttrykket brukes også i læreplaner til kommersielle barnehager. Psykolog Ole Jacob Madsen spør om det virkelig er nødvendig for barn å forbedre seg selv. Han peker på at tanken om selvforbedring primært var forbeholdt USA frem til 1950-tallet. Siden den gang har det imidlertid foregått en betydelig global eksport av selvhjelpsindustrien, og med den en uendelig flom av inspirerende sitater. Den danske psykologen Svend Brinkmann snur om på ett av dem: «Om du tenker positivt hver dag, jobber for det som er viktig, strever for å bli den beste versjonen av deg selv, omgir deg med gode, inspirerende mennesker og aldri gir opp, så finnes det ingen grenser for hvor utbrent du kan bli».
Men ideen om fremgang og vekst er ikke bare amerikansk. Som Åste Dokka påpeker i boken Leve Vanskeligere så har disse ideene også røtter i en jødisk-kristen tradisjon. Et paradigme om at historien beveger seg fremover mot stadig større fullkommenhet, noe som på makronivå kan føre til en forventning om at alt i verden skal bli bedre, men også på et personlig nivå om at jeg bør dø som en optimalisert utgave. I kristent språk kan dette også kalles helliggjørelse, og det er jo åpenbart noe godt og viktig med dette. Like lite som det er fruktbart å gå rundt med selvforakt for ikke å leve opp til sin idealversjon, er det å henfalle til en passiv fatalisme hvor man ikke tar ansvar for sine utfordringer, spesielt når de går ut over andre. Det er også dårlig forvaltning å ikke bruke de ressursene man har fått.
Tilstrekkelig
En nøkkel ligger kanskje i ordet «tilstrekkelig», som Magnus Malm trekker frem i boken Fri til å tjene. Han siterer De Paul fra 1600-tallet som sa at et ønske om å gjøre for mye er djevelens snare for å bedra fromme sjeler, så de på sikt ikke får gjort noe som helst. Djevelen kan fremstå som en rå motivasjonsforedagsholder: «Du kan bli hva du vil!», «Du kan få til alt du bestemmer deg for!», «Det er ingen grenser for hva du kan utrette, erfare og prestere!» Det var dette djevelen sa til Jesus den gangen i ørkenen. Jesus kunne gjøre mer, men motstod fristelsen til å gå ut over sine grenser.
Kanskje «tilstrekkelig» er et ord for det nye året. Tilstrekkelig med turer i skogen. Tilstrekkelig med naboer på besøk. Tilstrekkelig med podkaster og bøker å holde seg oppdatert på. Tilstrekkelig i kombinasjon med realisme, syndsbekjennelse og raushet, både mot seg selv og andre. Slik kan det kanskje bli forbedring av, også.