Julehilsen from the Queen

Noen av de beste ordene om jul jeg leste i 2011, var det faktisk den engelske dronningen som stod for:

Finding hope in adversity is one of the themes of Christmas. Jesus was born into a world full of fear. The angels came to frightened shepherds with hope in their voices: 'Fear not', they urged, 'we bring you tidings of great joy, which shall be to all people.

'For unto you is born this day in the City of David a Saviour who is Christ the Lord.'

Although we are capable of great acts of kindness, history teaches us that we sometimes need saving from ourselves -from our recklessness or our greed.

God sent into the world a unique person -neither a philosopher nor a general, important though they are, but a Saviour, with the power to forgive.

Forgiveness lies at the heart of the Christian faith. It can heal broken families, it can restore friendships and it can reconcile divided communities. It is in forgiveness that we feel the power of God's love.

In the last verse of this beautiful carol, O Little Town Of Bethlehem, there's a prayer:

O Holy Child of Bethlehem,

Descend to us we pray.

Cast out our sin

And enter in.

Be born in us today.

It is my prayer that on this Christmas day

we might all find room in our lives for the message of the angels and for the love of God through Christ our Lord.

I wish you all a very happy Christmas."

Hele talen: http://www.bbc.co.uk/news/uk-16328899

Skjærtirsdag, ikke skjærtorsdag!

Det er påske. Og ofte rundt påske så dukker det opp en rekke artikler om påskens mysterier. Hva var det egentlig som skjedde? For det bibelen sier kan jo ikke være sant. Så hva sier vitenskapen?
Sjeldent syns jeg det er så veldig interessant. Men i fjor dukket det opp en artikkel i Aftenposten som gav meg noen aha-opplevelser. Og nå er det trolig gammelt nytt for mange, men deler det jeg skrev til en påskesak i fjor her likevel.

Saken er at påskehistorien har hatt et problem med timingen. For mye har skjedd på for kort tid, og det har for noen minsket troverdigheten til hele historien. Men hva er det ny kunnskap forteller?

Jo, følg med for noen fakta. Først hentet fra boken ”Åtte dager i Jerusalem” av Ole Christian Kvarme som han skrev i 1996.
I historien hvor Jesus ber disiplene gå inn til byen for å gjøre klart til påskemåltidet (Luk 22,7-12), nevner Jesus en mann som bærer en vannkrukke, og det virker umiddelbart påfallende (kanskje ikke i våre dager), for normalt var det kvinnene som var vannbærerne på den tiden. Men i Jerusalem, i den sør-vestre del av byen, var det et mannlig klostersamfunn av essenere, og blant disse er det menn som henter og bærer vann. Jesus og disiplene hans har altså kontakt med essenerne, kanskje den gruppen blant jødene der Messias-håpet og forventingene om en ny pakt var sterkest, og det er i en esseners hus at de skal feire påskemåltid.

Det er mange kilder som forteller om essener-kvartalet i Jerusalem, og det er flere ting som peker på at den første kristne menighet holdt til i dette området av Jerusalem, i øvrebyen som det heter. Og det var her disiplene var samlet på pinsedag, i øvresalen. Så derfor er det ganske sikkert at det var en stor mengde essenere i rundt disiplene på pinsedag, skriver Kvarme.
Okey, so what?

Jo, for hvis det er slik at Jesus og disiplene spiste påskemåltidet hos essenerne, så er det noen brikker som faller på plass i påskehistorien. For det har vært vanskelig å forstå hvordan Jesus kunne være sammen sine disipler torsdag kveld, for så å bli tatt til fange på natten, og deretter var han gjennom flere avhør hos øversteprestene før han ble sendt til Pontius Pilatus og senere til kong til Herodes jr. – før det til slutt ble avgjort at han skulle henrettes fredag morgen. Og så blir han henrettet senere på fredag, og dør.
Og jeg har flere ganger tenkt at det virker umulig. Det skjer veldig mye på kort tid. Påskehistorien lider av en tidsklemme. Og det har virket som en indre motsetning i evangeliene på når ting skjedde, som tidligere har vært uforklarlig og uoverkommelig, skriver Kvarme.

Men i dag vet vi mer om mangfoldet i det jødiske folket på Jesu tid, skriver Kvarme. Og det skrev han altså i 1996. Og han skriver videre at essenerne hadde sin egen kalender, som gjorde at festdagene kunne falle annerledes enn i den offisielle kalenderen som templet og de fleste i folket fulgte. Derfor er det mulig at det siste måltidet ble avholdt tidligere i uken, og det vil gjøre at det mangfold av detaljene som beskriver påskeuken i evangeliene, faller på plass.

Men så skriver Kvarme: ”Foreløpig vet vi ikke nok til å kunne si dette med sikkerhet, og vi må la spørsmålet stå åpent inntil ytterligere kunnskap bringes til veie gjennom nye litterære kilder og arkeologiske funn.”

Og det er altså det man kan bevise gjennom dødehavsrullene, som gir et genuint innblikk i jødedommen og jødisk tradisjon i tiden før og rundt Jesu fødsel - at essenerne feiret påskemåltidet på tirsdager, og ikke på torsdager. Det står ikke noe sted at det var torsdag at påskemåltidet fant sted, man har bare regnet med det fordi det var da de fleste feiret påskemåltidet.

Men det altså svært sannsynlig at Jesus feiret påskemåltidet på tirsdag, og dermed gir det påskehistorien mye mer flyt. Det er ikke en viktig sak, og gjør ikke påskeevageliet enda bedre enn det allerede er, men det er litt festlig. Så de vitenskapsfolk som tidligere har deskrediert evangeliet på grunn av dette problemet; haha!

Støtter jeg helveteskritisk pastor?

Ja, det er i allefall den tabloide overskriften på saken jeg siteres på i Vårt Land i dag. Og jeg kan ikke si den er feil. Men hva støtter jeg?
Jeg støtter Rob Bells (og alle andres) rett til å stille spørsmål ved etablerte sannheter. Det betyr ikke at jeg er enig deres eventuelle ståsted. Og nå er det jo ikke helt lett å være så sikker på Bells ståsted.

Jeg har skrevet mitt første innlegg på verdidebatt.no, hvor jeg skriver mer rundt debatten; "Hvorfor så sinna på Rob Bell."
Les også saken med linker til aktuelle artikler om debatten, her på bloggen.

Men litt mer til avisartikkelen. Det står at jeg har fått mange spørsmål om min relasjon til Rob Bell, nå som han er teologisk ruskevær. Det presiserte jeg på sitatsjekken at ville være en meget sterk overdrivelse. Jeg har kanskje fått et par, og de har ikke vært fra folk i Misjonsforbundet (som det hentydes til). Men det blir jo mer fart i saken med "mange".

Det var veldig tydelig at (den gode) journalisten Alf Gjøsund gjerne ville og håpet at jeg ikke bare skulle "støtte heleveteskritiske" Rob Bell i at det er lov til å stille spørsmål, men at jeg også skulle mene det samme som han. Men nå vet jeg jo ikke helt hva Bell mener (har ikke lest boka ferdig), og det virker også som at det ikke er poeng for han at alle skal forstå helt tydelig hva han mener heller. Han stiller spørsmålene og antyder svar, og vil at folk skal tenke selv.

Og det er interessant bare hvordan journalisten og jeg oversetter noe av synspunktene til Rob Bell forskjellig.
Gjøsund skriver i faktaboksen at Bell "åpner for at mennesker får en ny sjanse til å bli frelst etter døden". Da virker det på meg som at Rob Bell sier at sånn er det. Alle får en sjanse til.

Det kommer også til syne i oversettelsen av hva Rob Bell "egentlig mener om fortapelse", hvor det refereres til et dokument på Mars Hill (Bells menighet) sin nettsider.
Den engelske teksten sier dette:
"He (Bell) is proposing that God’s love is so big that the invitation to God’s grace may extend into the next life so that all could be saved."

Gjøsund oversatte/tolket dette på denne måten i første omgang:
«Han foreslår at Guds kjærlighet er så stor at invitasjonen til Guds nåde kan forlenges til det neste livet, slik at alle kan få sjansen til å bli frelst»

Mens jeg oversatte/tolket setningen på denne måten:
Bell foreslår at Guds kjærlighet er så stor at det kan være slik at invitasjonen til Guds nåde også gjelder det neste livet, slik at alle kan få en mulighet til å bli frelst.

I saken endret Gjøsund "foreslår" til "åpner for", ellers likt.

Hvorfor er dette et poeng, og er det viktig?
Ja, saken er at jeg mener at Bell ikke konkluderer med at "sånn er det" - alle får en sjanse til. Det er ikke en påstand han kommer med. Det er et spørsmål han stiller. Han har flere ganger sagt at det blir spekulasjoner og mene noe om hva som skjer etter at vi dør, og at det her finnes mange muligheter, og folk har hevdet alt mulig opp gjennom kirkehistorien.

Ellers vil jeg generelt si at jeg syns det er vanskelig på bibelsk grunnlag å avskaffe helvete, noe Bell heller ikke gjør. Men det er ulike meninger om hva helvete innebærer. Det som er sikkert er at det er frelse i Jesus, og at de som tror på han skal ha evig liv.

Og så får vi HÅPE at universalistene er nærmere sannheten enn de som hevder det klassiske, evangelikale synet...

Linker til stoff om Rob Bell-debatten

Her har jeg samlet linker og noen sitater fra artikler og klipp fra det som skjer i USA rundt boka til Rob Bell. Men dette vil raskt vært utdatert fordi det skjer så utrolig mye (skriv "rob bell" på twitter...), men det kan i alle fall sees på som en innføring i debatten fra starten, om ikke annet.

Her er promovideoen til boka som satte fyr på debatten (dette er også teksten i forordet i boka):



Et ark med spørsmål/svar om boka fra lederskapet i Mars Hill. Jeg vil tro Rob Bell har vært delaktig i hva som står der... Love Wins FAQ (pdf)

UTDRAG:
What if I don’t agree with all of the content of this book?
This is ok. Love Wins describes Christian orthodoxy as a wide stream that has room for a variety of perspectives and plenty of uncertainty, hope, and mystery. Within that stream, our community values and practices questioning, leaving room for mystery and doubt. Whenever Jesus is firmly established at the center, there is room for disagreement, tension, questions, faith, and paradox in any conversation.

En artikkel av Greg Boyd, hvor han forsvarer boka til Bell før den hadde kommet ut: Rob Bell is NOT a Universalist (and I actually read “Love Wins”)

UTDRAG:
First, Rob is first and foremost a poet/artist/dramatist who has a fantastic gift for communicating in ways that inspire creativity and provoke thought. Rob is far more comfortable (and far better at) questioning established beliefs and creatively hinting at possible answers than he is at constructing a logically rigorous case defending a definitive conclusion. I enthusiastically recommend Love Wins because of the way it empowers readers to question old perspectives and consider new ones.

En artikkel fra presidenten på Fuller Theological Seminary (et av de store evangelikale universitetene i USA)  The Orthodoxy of Rob Bell.

UTDRAG:
I told the USA TODAY reporter that Rob Bell’s newly released Love Wins is a fine book and that I basically agree with his theology. I knew that the book was being widely criticized for having crossed the theological bridge from evangelical orthodoxy into universalism. Not true, I told the reporter. Rob Bell is calling us away from a stingy orthodoxy to a generous orthodoxy.

Et intervju av Rob Bell i Relevant Magazine: Is Rob Bell a universalist? (spennende å lese om hva kritikken gjør med han)

UTDRAG:
And I believe people will; people choose hell now, I assume people, when you die, you can choose hell. So there is no denial of hell here. There is a very real awareness that this is a clear and present reality that extends on into the future. But the real question is essentially if millions and millions of people who have never heard of Jesus are going to be tormented forever by God because they didn't believe in the Jesus they'd never heard of, then at that point we will have far larger problems than a book by a pastor from Grand Rapids.

 Intervju med Rob Bell på MSNBC, USAs nest største tv-kanal.


En anmeldelse av boka av Carl-Henrik Jaktlund i svenske Dagen.se

Utdrag:
Ytterst är detta en uppgörelse med åsikten att Gud drivs av vrede, att han skulle vara en slags tyrann som det gäller att blidka. En sådan Gudsbild leder enligt Bell till att livet kuvas, rädsla för straff och hopp om belöning med en plats i himlen medan de andra straffas i evighet, vilket man tycker känns rättvist både utifrån Guds rättfärdighet och den egna uppoffringen.

En grundig og bra artikkel  som redegjør for ulike syn på fortapelse, og som også kommenterer Bells bok. Av en av redaktørene i Christianity today. Heaven, Hell, and Rob Bell: Putting the Pastor in Context

UTDRAG:
To be fair, in my reading of an advance copy of Bell's book, I didn't see universalism, though there are statements that lean in that direction. He clearly says that God's love can be "resisted and rejected and denied and avoided," and that doing so "is a form of punishment of its own" and "an increasingly unloving hellish reality." In this respect, he seems to be in company with ideas implicit in C. S. Lewis's The Great Divorce. 

--------

Her er noen linker til ting som kritikerne til Bell liker. Men jeg har ikke tatt meg tiden til å finne høydepunkter her. Du vil finne mange flere ved å google "Rob Bell love wins". Det er mange sinna der ute.

En bokanmeldelse av Tim Challies.
En artikkel av presidenten på seminaret til sørstatsbaptistene (verdens nest største kirkesamfunn, etter katolikkene)
Et intervju på MSNBC hvor Rob Bell blir "angrepet". Til kritikernes store jubel - jeg mener det er journalisten som kommer dårlig ut av det.
Et intervju på en kristen radiokanal med han som "angrep" Rob Bell, om intervjuet.

Om Rob Bell og universalisme

De siste ukene har det blitt en vanvittig debatt i USA basert på det nye boka til Rob Bell, Love Wins: A Book About Heaven, Hell, and the Fate of Every Person Who Ever Lived.
"Rob Bell" var lenge et av de mest brukte orda på Twitter, og boka hans ligger nå, etter tre dager i salg, som nr 3 på lista over mest solgte bøker på Amazona.com. Av ALLE bøker. Og han blir fordømt til helvete og kalt vranglærer av mange "gode kristne", blant dem mange som ikke har lest boka.

Jeg har jo vært en stor fan av Rob Bell siden 2004, og har sikkert hørt et par hundre taler av han og vært der borte to ganger. (Les på bloggen om det: På scenen med Rob Bell og Rapport og bilder fra konferanse i Mars Hill.

I dag ble jeg intervjuet av Vårt Land om saken, og jeg kom på en artikkel jeg skrev til Misjonsbladet etter den konferansen.Og mye av det jeg skrev da,er overraskende relevant akkurat nå, så derfor legger jeg noe av det ut her.
Det er også interessant å merke seg, at hele kapittel 1 og mye av kapittel 2 i boka, er så og si ordrett det foredraget jeg hørte i 2006 som jeg referer til under her (under overskriften "Er himmelen poenget?"). Så denne boka er ikke noe Bell har rasket sammen i all hast.

Kommer trolig tilbake med en ny bloggpost, når jeg har lest hele boka.

Her er artikkelen (altså skrevet i 2006):

”Isn’t she beautiful?” Er hun ikke vakker? Det var overskriften for konferansen som ti unge medlemmer av Oslo misjonskirke Betlehem (OmB) deltok på i Grand Rapids, Michigan USA, i slutten av januar.  Hva gjorde at de reiste og hva fant de? Erik Andreassen, pastor i OmB forteller:

Menigheten Mars Hill har lenge vært en viktig inspirasjon for AftenAften-miljøet i vår menighet, og endelig fikk en god gjeng anledning til å se den på nært hold. Mars Hill, som er det engelske navnet på Areopagos, ble startet i 1999 av en gjeng unge folk - i et ønske om å samle seg rundt Bibelen på en ny måte og i lengsel etter å skape et fellesskap som betyr noe for omgivelsene rundt seg. Menigheten får stadig større oppmerksomhet, og mange unge evangelikale ser på den som en redning i en tid da det knapt er mulig å nevne ordet evangelikal uten at folk tenker på Georg Bush eller fundamentalister.

Ikke typisk amerikansk

Ja, kanskje det er nettopp det som gjør oss og mange unge amerikanske kristne tiltrukket av Mars Hill; den er ikke typisk amerikansk. Den har ingen prangende kirkebygning - de samles i et gammelt kjøpesenter, den er fullstendig strippet for effekter – det finnes ikke én farget lyskaster og lovsangen og tilbedelsen er befriende annerledes idet den blander lovsanger til funk-melodier av Jackson Five, med salmer, oldkirkelige bønner og stillhet. Vi deltok på en gudstjeneste en vanlig søndag. Den begynte med en halv time tilbedelse i ulike former, før pastoren Rob Bell kom opp på den lille scenen i midten av rommet, ba oss åpne biblene, for så å ha en solid bibelundervisning i tre kvarter i avslappet stil før det hele plutselig var over. Ikke noe fancy eller kult, ikke noe high-tech eller hype – det hele føltes bare naturlig og ekte. Men det er klart, en menighet som legger så stor vekt på undervisningen bør ha dyktige lærere.

Ny Billy Graham

Og Rob Bell (36), menighetens grunnlegger og i dag undervisningspastor, blir av mange regnet som den nye Billy Graham, om enn i en helt annen form. Han er en unik retoriker og har en sterk evne til å gjøre Bibelen levende, noe som tydeliggjøres av at han startet menigheten ved å undervise gjennom tredje mosebok (!) vers for vers i et og et halvt år. Når hørte du sist en tale fra 3.Mosebok? Og hva med hver søndag i et og et halvt år? Likevel vokste menigheten enormt i denne perioden, og den vokser fortsatt.

  Det er ingen tvil om at Mars Hill i stor grad er bygd opp rundt Rob Bell sin kommunikasjonsgave og evne til bibelutleggelse. Likevel handler dette om mye mer enn gode taler og ungdommelig pågangsmot. Bak det hele ligger en bevisst teologi og menighetstenkning. Dette er ikke kun ”det gamle budskapet” i nye former - her spør man seg om hva det gamle budskapet egentlig er og hva det betyr for mennesker i dag.

På lag med de undertryktes Gud

Når Mars Hill får spørsmål om hvordan menigheten er bygget opp, svarer de ikke med modeller, men med en måte å lese Bibelen på, nemlig den narrative. Narrativ teologi handler om å lese Bibelen som en historie i fem akter, hvor vi deltar i den siste. Om Bibelen vil de ikke bruke modernistiske metaforer som kokebok og bruksanvisning, fordi dette begrenser Bibelen til noe mye mindre enn den er. Bibelen er ikke en mattebok med to streker under svaret – den er i følge Mars Hill ”stemmene til de mange som har gått foran oss, inspirert av Gud til fortsatt å tale til oss i dag. Gud kaller oss til å fordype oss i denne autoritative fortellingen (narrativen) og til fortsatt å trofast leve ut den fortellingen i dag, ettersom vi blir ledet av Ånden.”

  Når Mars Hill-folk leser Bibelen, mener de den tydelig taler om en Gud som er på de undertryktes side, og vår oppgave som kristne er å stå sammen med denne Gud i gjenopprettelsen og fornyelse av hele verden. Gud hører de undertryktes rop – og det er også vårt oppdrag. Undertrykkelsen kan være åndelig og personlig, men også sosial og politisk. Synd vokser alltid fra å handle om det innerste i det enkelte menneske, til å bli en del av systemer og regimer. Rob Bell sier derfor at det å være på lag med de undertryktes Gud, handler om å anerkjenne behovet for både Billy Graham (personlig frelse) og Martin Luther King (sosial frelse).

Er himmelen poenget?

Et av de mest spennende og teologisk utfordrende seminarene på konferansen handlet nettopp om frelse. Det hadde den enkle tittelen: ”Noen få tanker om Gud, Jesus, frelse, fordømmelse, himmel, helvete, hvem er innenfor, hvem er utenfor, og verdens ende slik vi kjenner den.” Bell tok her et kraftig oppgjør med de som mener det er enkelt å gi klare svar på hvem som blir frelst. Hans påstand er at dersom du bare hadde lest Bibelen, og ut i fra den skulle forklare hvordan man blir frelst, så hadde man hatt alle mulige svar. Lenge kunne det høres ut som universalisme (alle blir frelst og kommer til himmelen til slutt uansett), men han påpekte i noen få setninger i løpet av seminaret at det kun finnes frelse i Jesus, og at det er mulig å stå i mot Guds nåde, selv om det er vanskelig. Guds rike er for de som vil ha det, og de som ikke vil til himmelen havner heller ikke der. Men jeg ble utfordret til å tenke at det som skjedde på korset er noe større enn at bare ”min sjel” blir frelst for himmelen. Frelse er holistisk og dreier seg om hele livet. Det er en måte å leve på som man kan komme inn i fra alle mulige vinkler. Jeg har ikke bare blitt frelst en gang, men jeg trenger å bli det hele tiden. Og Bell påpekte at frelse er en reise, ikke en endestasjon; ”Vi inviterer mennesker til å stole på og ha tillitt til Jesus uansett hvor de befinner seg på sin reise”.

Det er lenge siden jeg har blitt så grunnleggende utfordret til å tenke gjennom hva frelse er og hvordan vi skal formidle den. Den sesjonen kverner fortsatt i hodet mitt noen uker senere.

  Bell benyttet også sin sylskarpe retorikk i dette seminaret til å ta et oppgjør med ”flukt-teologien” som preger mye av amerikansk evangelikal (eller all) kristenhet, og som for eksempel de populære ”Left Behind”-bøkene bygger på. Denne tanken om at det viktigste er at vi sikrer oss en billett til himmelen, og siden vi uansett skal dit så trenger vi ikke bry oss så mye om hvordan det er her og nå. Disse tankene har for eksempel ført til at evangelikale amerikanere har vært noen skikkelige miljøsinker, lite opptatt av sosial rettferdighet og mest opptatt av å telle frelste sjeler. ”Vi stikker til himmelen før helvete bryter løs her uansett, så hvorfor bry seg?” Kanskje fordi det mest bibelske i følge Bell er at det er himmelen som skal bryte løs her, og Gud har ikke frelst oss for å redde oss bort til et annet sted, men for å utbre Guds rike her og nå.

Vann til Rwanda

I Mars Hill får denne teologien blant annet den konsekvensen at menigheten er enormt sosialt engasjert i prosjekter lokalt i Grand Rapids og ute i verden. For eksempel har de adoptert et område i Rwanda. Store deler av inntektene går til utadrettede prosjekter som kommer mennesker utenfor menigheten til gode, og folk i Mars Hill flytter inn i de vanskeligste områdene i Grand Rapids for å være til velsignelse. Inntektene fra konferanseavgiften fra de rundt to tusen deltagerne på ”Isn’t she beautiful” var på rundt 960 000 kroner. Og siden utgiftene kun var på 250 000 gav de bort hele overskuddet til ulike vannprosjekter i Rwanda og til mikrofinansprosjekter rundt om i verden.

  Vi dro hjem fra Mars Hill med overbevisningen om at det ikke handler om en ”hype” og en ny menighetsmodell – det handler om en ny måte å være kristen på.

Sex, bibel, Gud og Gelius. Noen alternativer.

Min kollega Einar Gelius (kan jeg kalle han det?) har skrevet en bok om "sex i bibelen".  Han skal vise at Bibelen oser av sex og kåtskap. Jeg bruker ikke tiden til å gjengi så mye fra boken her, men Dagbladets dekning av saken gir jo et slags bilde av den. Nå har ikke jeg lest boken selv, men ut fra anmeldelsen i Dagbladet, så er det ikke uten videre en bok som ligger høyt oppe på leselista mi ("Hjelpe og trøste hva man får til hvis bare viljen er der!"). Når selv Dagbladet er kritisk til bibelbruken til Gelius, så syns jeg det sier en hel del.
Så jeg har egentlig ikke lyst til å lage reklame for den i det hele tatt ved å skrive om den her, men jeg har lyst til å benytte anledningen til å anbefale to andre bøker om sex i bibelen. Seksualitet er viktig, sex er en gave fra Gud, og om man har bibelen som rettesnor for livet så er det viktig å sette seg inn i hva den sier, og hva bibelen ikke sier (for det er også en del).

Første anbefaling: Sex God: Exploring the Endless Connections between Sexuality and Spirituality, av Rob Bell
Min gode avstandsmentor Rob Bell har skrevet en vakker bok om seksualitet. Dette er en bok som handler om kjærlighet i vid forstand, men også mye om menneskelig initimitet, seksualitet, begjær og et kristent "kroppsbilde". Interessante og annerledes perspektiv på ting, som gjør at man får noen a-ha opplevelser. Dessuten er han en poet. Rob Bell er sjeldent veldig eksplisitt (svært lite detaljert sammenlignet med Gelius...), men han er alltid relevant.
Passer også godt for single!
Boka er gitt ut på norsk, men les den på engelsk! Mye vakrere på engelsk.

En anbefaling til: Sacred Sex: A Spiritual Celebration of Oneness in Marriage, av Tim Alan Gardner
En nydelig bok som sier hvor fantastisk "konseptet" sex er i Guds øyne, og på hvilken måte sex er en feiring av Gud og "oneness". ("Let's worship baby") Med kapitler som "holy sex", "the big "O" is not orgasm" m.m.
Her er sitat (oversatt av meg) som sier noe om retningen i boka:

Rabbi Shmuley Boteach sier at sex er like religiøst som en diskusjon om tro på Gud. Den seksuelle enheten mellom et ektepar demonstrerer enheten Gud har til sin skapelse. Det er grunnen til at jødedommen alltid har identifisert sex som det mest hellige av alle menneskelige bestrebelser.

Løp og kjøp! Eller klikk og kjøp...
(Og så finnes det jo mange andre bra bøker om sex også, som ikke nødvendigvis er skrevet fra et kristent perspektiv, men som kan være nyttig å lese likevel. All sannhet er Guds sannhet...)

----------
Her er noen andre linker til saker om Gelius bok:
Kvarme: En trist dag for kirken. (Vårt Land)
Sjefen vil drøfte Gelius' stilling. (Vårt Land)
Gelius føler seg alene (Vårt Land)
Kvarme: "Sex i Bibelen" skulle aldri vært skrevet (Vårt Land)

The weirdness of Catalyst 2010

I'm at the Catalyst conference for the first time, and I have come all the way from Norway to be here. And there is very much I like and enjoy! The energy, the people, much of the teaching etc.

But there's also some things that I have trouble with. I feel tension, and I'm not sure if the tension is good. So here's a couple observations (but be graceful with my English, I haven't written much English for years):

Sometimes I feel like being at a sales convention. I'm not sure if I'm at a conference that has the purpose of lifting up the name of Jesus, or if I'm at a marketplace for "christian" stuff, gadgets and books.

It looks like everything has an moneyagenda (mammon-agenda?) to it. Every speaker has a book to promote (even though there's been a few that hasn't been promoting them their selves), every band has a CD to sell, and "The Pastors lounge" is not just a place for pastors to hang out and get a cup of coffee and meet others, it's for someone to sell you a lots of resources for your church.

There are so many stands that wants to sell something to you. They actually throw things at you when you walk by. Free giveavways that in many cases ends up as thrash under the seats in the arena. The bag we got when registration is full it, an it also included 3D-glasses so we all could see the announcements (that contain a lot of integrated commercial, "messages from our sponsors") in 3D. In some way it's funny and fascinating to see how big the churchindustry over here is, and to see all the things and stuff that's out there, and how many companies who makes a living out of the Kingdom. But oftentimes it makes me sick.

And then there's all the competitions where you could sign up and win iPads, iPods, Kindles, bikes, a trip to Africa etc. (Is Apple a sponsor of Catalyst? It looks very much so.)

• Be a sponsor for a child in Africa, and win an iPad or a all-inclusive trip to se the child. Why not just sponsor a child without getting anything in return?
• "By coffee from us - and we'll give water and medicine away to others. Brew for a better world". Why not just give water and medicine away to others?

What's the motivation for what we do? What drives the thing?

I won't accuse anyone behind Catalyst, or anyone of the companies or organization at the stands for having bad motives (even though all of us have a mix of motives all the time, intentional or not). But something seems is wrong with the culture. It's to much.

I took one session of today and went swimming at a nearby fitness-center. I said to the guy in the registration that I where a pastor from Norway, and he understood that I attended Catalyst. And the young guy said: "I was at Catalyst a few years ago. They had a lot to sell, but I didn't have much to buy for". That was the one sentence he wanted to share from Catalyst. They had a lot to sell. So it's seems that you don't have to be from Norway to see this.

Some years ago I attended a church leaders conference in Mars Hill Bible Church in Grand Rapids called "Isn't she beautiful" (hosted by Rob Bell) and the difference between that and Catalyst when it comes to this is huge. There where no advertising. No stuff sold. They gave out a bible and a book of Shane Claiborne for free ("from our friends at Zondervan"), but that was everything. And all the surplus (150.000 USD minus 40.000USD) was given to a project in Rwanda (here's a blogpost I wrote in Norwegian from the conference). That's more like it. At least thats more like how I like it.

Francis Chan ended the first day at Catalyst with an amazing talk. He talked about what will look weird about how we do church now, when we look back at it fifty years from now. And if we had put what we do now in the bible, would what we do make sense? Would we see it as biblical?

"For none of them needed anything, because all who had land or houses would sell them and bring the money received for the things sold and lay it at the apostles' feet. Because if they did, they could win an iPad."

I think some of the things that I have mentioned here, can very well can be some of the weird stuff that we will be embarrassed about in fifty years from now.

Åndelig vekst uten at fariseerne vinner - notater fra seminar med John Ortberg

Er på konferansen Catalyst i Atlanta sammen med 13.000 andre kristen ledere. I dag var det "pre-conference" og en sesjon fra John Ortberg, som var helt fantastisk. Den handlet om "spiritual formation", noe som kan oversettes til åndelig vekst eller disippelskap i en videre kontekst.

Her er noe av det han snakket om.

Vi hører ofte om de kirkene som er mest kreative, har beste lovsang og størst bygning. Men hører vi om kirkene som er best på å gjøre folk ydmyke, ærlige og transparente?

Ef 2.8.-10 sier at vi er Guds verk. Ditt liv er ikke ditt prosjekt. Det er Guds prosjekt. Vi er Guds verk, ikke vårt eget verk.

Det er et gap mellom der vi er og der vi skulle ha vært. Først er svaret på problemet frelse (av nåde), men etter hvert oppfører vi oss som om at løsningen er å ta seg sammen. Frelst av nåde, men deretter er du "on your own".

Vi snakker om disippelskap og åndelige disipliner på en måte som ofte skaper dårlig samvittighet.
Dårlig samvittighet gjør at vi forsøker hardere.
At vi forsøker hardere gjør at vi blir utmattet.
Og det gjør at vi til slutt gir opp.
Og så får vi etter hvert dårlig samvittighet, og så prøver vi hardere igjen.
Åndelig vekst krever like mye nåde som frelse!

Å leve i nåden er noe man må lære (learned behavior).
Nåde er at Gud gjør i meg det jeg ikke har fortjent. Nåde er mer enn tilgivelse for synd. Nåde var til stedet før syndefallet.
Dallas Willard har sagt: "Saints burn grace more than sinners".
Hellige mennesker (ikke et ord jeg bruker mye) lever av nåde, på nåde. For de skjønner at alt er av nåde.
Å leve av nåde handler om å ha en strøm av levende vann i livet sitt, som Jesus snakker om i Johannes 7.
Det er en strøm av nåde i livet vårt som gjør at vi endres til det Gud vil og har tenkt med oss.
Så hva stenger vannstrømmen? Hva åpner vannstrømmen? Det handler ikke om hvor mye vi ber eller leser i bibelen, men like mye hvordan vi behandler ektefellen, om vi går med søpla osv…

Spiritual formation happens to everyone all the time, intentional or not. Alle mennesker er i konstant endring, også åndelig (selv om de ikke kaller seg kristne også). Men er vi bevisst det?

Åndelig vekst er ikke masseproduskjon fra Guds side, men håndlaget for hver enkelt.
Gud behandler alle individuelt.
Gud har eksistert evig, men har aldri hatt en relasjon til deg.

Du måler ikke folks overgivelse til Gud ut fra deres "andaktsliv". (devotional life)
De som var best på andaktstliv på Jesu tid var fariseerne.

Vi må jobbe med disippelgjøring og åndelig vekst i kirkene våre på en måte som gjør at fariseerne ikke vinner.

Når folk spør hvordan det står til med ditt åndelige liv, tenker vi ofte på bibellesning og bønn.
Dallas Williard tenker heller gjennom disse to tingene før han svarer: Blir jeg mer eller mindre irritabel om dagen? Og: Blir jeg mer eller mindre mismodig?

Det Gud bryr seg om er ikke ditt åndelige liv. Han bryr seg om ditt liv.

Vi har alle forskjellig måter å vokse på. Vi har forskjellige temperament, personlighet, perioder i livet, læringsmåter etc.
Vi kan ikke lage en mal for åndelig vekst og disippelskap for alle. Folk som ofte skriver bøker om åndelig vekst som leses mye er introverte, godt voksne menn. Slik er ikke alle…
Gud behandler oss individuelt og vi er alle forskjellige. Du kan la være å lese i bøker og skrive journal/dagbok eller ha lange økter med stille tid, og likevel være midt i Guds plan for ditt liv!

---

Her er et mer utfyllende sammendrag.
Her er en Dallas Willard-artikkel om noe av det samme.


Av Guds nåde til Guds ære.
Deilig. Frigjørende.

- Skal det være et woodo-sett og en andaktsbok?

[relansert]
En dag jeg kom ut fra tannlegen regna det i bøtter og spann. Sånn regn som gjør deg våt før du rekker å åpne paraplyen. Og jeg hadde ikke en gang paraply. Så jeg løp inn første åpne dør uten helt å vite hvor den ledet.
Den ledet til en bokbutikk. Og det var ikke en helt vanlig én. Jeg så det på folka. Og etter hvert så jeg det på utvalget også. Det var en skikkelig Verdslig Bokbutikk. For eksempel kunne man kjøpe et ”George Bush wodoosett”. Med en tilhørende Bush-dukke, nåler og et lite hefte med forbannelser så du skulle slippe å finne på alt selv. Jeg latet som at jeg nesten skulle kjøpe det, bare for å prøve å blende inn så godt som mulig. For jeg følte meg ganske lost. Men så det regnet fortsatt så heftig.

Jeg prøvde å lete etter noen ”kristne bøker” også. Typisk. Yrkesskade. Skal visst være bra å lese. Jeg fant tre. På en måte. Den ene het ”God is not great – how religion poisons everything” av Christopher Hitchens. En av verdens ledende og litt sinna ateister. Og så var det ”Luthers lille brune” som er en god samling med Luther-sitater man ikke lærer på Menighetsfakultetet. For ikke å snakke om ”Guds lille svarte” – en samling av bibelsitater som aldri kommer til å være søndagens tekst. Det var alt jeg fant som hadde med Gud å gjøre. På en måte.
For det var jo mange andre bøker der også. De hadde flere vegger om internasjonal politikk og verdens største utfordringer. Bøker om sosial rettferdighet og om hvordan fattigdomsproblemet kan løses. Hiv/Aids-krisen. Rettferdig handel og fred og sånn. Veldig mye bøker med sånt.

Det slutta å regne mye så jeg gikk ut og fant en trikk. Og jeg begynte å tenke på bokbutikken som ligger på andre siden av kvartalet. Der er det en Kristen Bokbutikk. Såkalt.

De har ingen woodosett der. Derimot har de en bok om hvordan den forrige amerikanske presidenten ”lar sin personlige tro på Kristus påvirke og forme politikken, verden og historien for all framtid.” Han snakket mer om Gud enn noen annen president noen gang. (Har han fått med seg det med å elske fienden?) Ellers kan man kjøpe masse god kristen lovsangsmusikk på den Kristne Bokbutikken. Og oppbyggelsesbøker. Om hvordan Gud og jeg kan få det godt sammen. Hvordan man kan bli rik, oppnå suksess og helbredelse. Å bygge store kirker.
Slik har det ofte vært. Enten eller. Verdslig eller Kristen.

Er det mulig å hive ut en del bøker fra begge butikkene og få til en kombinasjon? Hva innebærer det? Hvilke bøker på hives? Må man begynne med woodo? Og hva er en ”god, kristen bok” egentlig?

Om tvil og tykk is

(En re-lansering av et blogginnlegg.)

I noen kristne sammenhenger virker det som om man ikke kan snakke om tro, uten å samtidig snakke om tvil. Det blir litt sånn ”la oss sette oss i en ring, tenne et stearinlys og snakke litt om tro og tvil.” Men jeg ble mer provosert over slike ting før enn jeg blir nå.

For det hender jeg tviler selv. Noen ganger skjønner jeg ikke bæret. Jeg forstår ikke himmelen. Jeg lurer på det med oppstandelsen. Noen små øyeblikk en gang i blant spør jeg meg selv om det er tull alt sammen.

Kristne beskrives noen ganger som ”noen som har behov for noe å tro på.” Som om vi skulle ha en liten svakhet i forhold til de som liksom ikke har det behovet. Som om jeg gikk rundt med et bind for øynene, veivende, desperat etter noe å klamre meg fast til. Og at det bare var tilfeldig at jeg møtte på Jesus før jeg traff en trestamme.

Men jeg ønsker å leve livet med åpne øyne. Og hvis det jeg tror på ikke tåler lyset - om troen min på Jesus ikke tåler motstand eller spørsmål, forskning, Da-Vinci-koden eller grundig ettersyn, ja, da er det ikke en tro som jeg vil bruke livet mitt på. For jeg er ikke en naiv idiot som tror på hva som helst. Og det hjelper ikke om du har mye tro på en tynn is. Da synker du uansett. Men det er nok med lite tro på en tykk is, for den holder.

Jeg tror Jesus er tykk is.

Ja, altså, Jesus er ikke hullet i isen,
men den tykke isen vi kan stole på...

Og når jeg da noen ganger tviler og føler at isen svikter, da oppdager jeg ofte etterpå at den ble tykkere enn før. Jeg tvilte, sjekket det ut, og oppdaget at det holdt. Tro er ikke mangel på tvil. Og tro er et verb. Jesus sier ”følg meg”, også gjør vi det. Uten å skjønne alt. Vi tar en sjanse, og oppdager underveis at han holder. Gjennom alt.

Til slutt noen tips til oss som tviler:

• Snakk med noen eldre kristne. De har helt sikker tvilt, men likevel behold troen!
• Bli med i en gjeng av kristne hvor du kan stille spørsmål og si ting som de er.
• Alle spørsmålene du har, har noen hatt før. Og på mange spørsmål har noen har forsøkt å gi gode svar. Det finnes bra bøker om vanskelige spørsmål.
• Når du ber til Gud så fortell han hva du tviler på.

Jesus er tykk is.

Saktere, men sikkert

En sak jeg skrev i nyhetsbrevet til Willow Creek Norge ifjor:

Vi som er ledere, prester og pastorer er opptatt av menigheten og virksomhetene skal vokse. Og selv om det aldri finnes rene motiver, så ønsker vi vel å gi Gud ære og at hans rike skal vokse gjennom at nye mennesker blir etterfølgere av Jesus. Men jeg merker at jeg så sykt gjerne skulle ønske det fantes snarveier og enkle metoder. Som gav raskere og mer umiddelbare resultater. Det hadde vært deilig om Jesu lignelser inneholdt flere ord som Fastfood og Fjorlands, i stedet for frukt og frø. For det tar liksom så lang tid.

Det er noen prinsipper jeg prøver å leve og lede etter når det gjelder vekst.

For eksempel så har vi ikke som mål å fylle lokalet, men å være menighet slik vi tror det ser ut. Jeg er pastor i en menighet som for ett år siden flyttet inn et klin nytt bygg. For en velsignelse! Og selv om hele vårt bygg er mindre en backstageområdet i Willow Creek, så gir det oss enormt mange gleder og muligheter. Og fristelser. For det er så godt tilrettelagt for happeninger. Og oftere enn før møter jeg folk som spør om vi klarer å fylle lokalet. Men jeg tror ikke det er hva menighet handler om.
For å fylle lokalet i seg selv er jo på mange måter enkelt. Man lager massevis av aktiviteter. Eller jobber aktivt med markedsføring, inviterer kjente folk og artister og lager bra og proffe show. Men markedsføring, kjendiser og show klinger dårlig sammen med menighet i mine øre. Og om man inviterer Mister SuperKjendis for at folk skal komme den ene søndagen, hvem skal man invitere søndagen etter? Jeg tror det er en enormt slitsom måte å bygge menighet på. Og ubibelsk?

Derfor bruker vi også få kroner på markedsføring. Vi vil at folk skal høre rykter i stedet. Og hvis ikke ryktene går i utgangspunktet, så er det vel ikke så bra at det er verdt å annonsere for heller. Og jeg er litt usikker på hvordan vi skal informere om gudstjenestene våre. Jeg vil ikke at folk skal komme fordi de vil høre en viss forkynner eller en viss musikkgruppe. De bør komme fordi de vil oppleve det kristne fellesskapet de er en del av og feire gudstjeneste. Og de skal oppleve at det er meningsfullt og bra å komme, søndag etter søndag etter søndag. Så kan godt Mister SuperKjendis være der en gang i blant, men det var ikke derfor de kom. Og langt viktigere enn kjendiser er varme øyne, god velkomst og invitasjon til kaffe etterpå.

Menighet er et fellesskap man er med i, ikke et møte man går på. En del kristne går på mange møter hele tiden, i mange forskjellige kirker. I alle fall i større byer. De går dit de er ”best” for øyeblikket. Jeg sier innimellom at dersom vi er en av tre menigheter som folk besøker jevnlig, så må de gjerne stryke oss fra lista. Men jeg er klar over at det er enklere å si når mange kommer og det er på opptur. Slik er det ikke alltid.

Det er flott for en pastor og se at lokalet fylles en gang i blant. For all del. Og selvfølgelig kan vi dra i gang en skikkelig fest. Men jeg tror langsomt kan være bra. Sakte. Dypt. Og jeg tror det er det stabile, gode arbeidet uke etter uke som vi må bygge våre menigheter på. Det er der liv leves og forandres. Og da vil nok våre menigheter vokse saktere, men sikkert.

Love the sinner...

Kom over et bra sitat av Tony Campolo.
Han snakker om klisjen "Love the sinner, hate the sin". Elsk synderen, hat synden.
Og det kan høres så edelt ut.
Men det er det motsatte av hva Jesus ba oss gjøre.
Han sa: "Love the sinner, hate your own sin". Og når du har dealet med og blitt kvitt synden i ditt eget liv, DA kan du begynne å snakke om synden til noe andre.

Hva om Susan Boyle ikke hadde kunnet synge?

Nå er det så lenge siden jeg har oppdatert denne siden at jeg hadde glemt passordet. Jaja.
Men nå hadde jeg lyst til å linke til en liten sak, som jeg har talt om i kirka i dag.
Susan Boyle har blitt verdensstjerne etter at hun deltok på "Britian's got talent."Som har utseende i mot seg, men som gjør alle til skamme.
Det er en fantastisk historie som tar helt av. Mest populære klippet på Youtube. Blir invitert overalt.

Sjekk klippet her: Susan på youtube.com

Det er askepott-historie. Om en underdog som overrasker alle.
Det er som den kvinnelige dommeren sier en heftig påminnelse om at vi ikke må dømme folk ut i fra fasade.
Når hun går inn på scene så ser folk på hverandre, himler med øynene, gjør narr av hennes litt klumsete inntreden, av at hun får hjerneteppe. Sjefen Simon Cowell ser nesten hånlig på henne. Men tre sekunder etter at hun har begynt å synge så er alt forandret. Hennes liv er forandret.
Hun sier i et intervju at siden forrige lørdag så har de som tidligere var slemme med henne, blitt snille. Barna i gata mobbet henne tidligere, men nå vil de ha autografen.
Og historien sier at hun når hun forrige søndag som vanlig gikk på gudstjeneste, så reiste folk seg og klappet da hun kom. Hun hadde sunget i koret, men de visste ikke at hun var SÅÅ flink.

Og dommerne må beklage:
"Jeg beklager at vi ikke gav deg i nærheten av den respekten du fortjente da du først kom inn. Vi trodde for å være ærlig at det skulle bli et humoristisk innslag.” De tar selvkritikk.

Men er det ikke noe som er feil?

Skribenten Dennis Palumbo setter ord på det:
”Hva om Susan Boyle ikke hadde kunnet synge?”
Hva om hun kom ut på den scenen og sang dårlig? Falskt? Eller helt middels?
Hadde hun da fortsatt hatt et vakkert indre?
Det virker som at poenget med hele denne historien er at fordi hun har er talent så var det feil å dømme henne ut i fra hennes utseende og oppførsel. Betyr det at det hadde vært greit å dømme henne dersom hun ikke hadde hatt talent?
Dommerne virker stolte over å beklage at de tok feil. Men hva som de hadde hatt rett?

Om hun hadde sunget dårlig, så hadde Simon Cowell fortsatt himla med øynene. Publikum hadde buet og ledd og plystret. Og klippet hadde vært på Youtube, men til spott og latterliggjøring.

Dennis Palumbo skriver videre:
Så la oss ikke være så raske med å gratulere oss selv for å trykke henne til våre bryst.
Vi skulle ha gjort det uansett, på samme måte som vi skulle gjort det med alle som faller på utsiden av standardene for ungdommelighet og skjønnet som blir kunngjort av moteblader, sladrenettsteder og TV-show.
Vi skulle ha gjort det uansett, før Susan Boyle sang en eneste note.”

Hvis Jesus hadde vært i dommerpanelet så hadde han ikke himlet med øynene når Susan Boyle kom inn. Og han hadde ikke trengt å se en opptreden av henne for å avgjøre om hun var verdt å elske.
For Jesus elsker alle mennesker betingelseløst og uten begrensning. For alle mennesker er skapt av Gud. Elsket av Gud med Agape. Betingelseløs og grenseløs kjærlighet.

abort, igjen..

Jeg har egentlig ikek vært så opptatt av abortproblematikken. Selv om jeg skrev en liten sak om det her på bloggen for en stund siden.
Men i dag kom jeg over to kommentarer i Aftenposten som jeg syns var veldig gode og som jeg gjerne vil være med å spre. Jeg syns i alle fall de er gode bidra i samtalen.

Vi dreper også - en meget god artikkel skrevet av Ingvill Aa, tidligere aktiv i kirka jeg jobber i.

En Gud for de svake - skrevet av Eskil Skjeldal.

Les!

Tilbaka till Jesus

Min venn og helt Runar Eldebo har skrevet en ny bok som også snart kommer på norsk. Den heter "Tilbake til Jesus". Å, som jeg gleder meg til å lese.
Her er er intervju med Runar i svenske Dagen.
Her er forlagets presentasjon.
Her er Dagens leder sin bokanmeldelse: "Varning för farlig bok från kristet förlag"




(Bildet er fra Dagen.se. Snakk om å se ut som en professor (docent). Og være det.)

Relasjonen til hedningene

I disse dager hvor det er så populært med protester og boikott...

I 1.Peter 2.12.står det noe om hvordan vi kristne (om du er blant oss) skal oppføre oss mot "hedningene" som "baktaler oss" og om hvordan de skal se hvem Gud er.

(Et smart sted å begynne er sikkert å ikke kalle folk for hedninger... Men de kristne i Roma Peter skrev til hadde ikke så mange de-som-syns-du-er-litt-teit-om-du-er-kristen-hedninger, men mer av de-som-putter-deg-på-en-påle-og-tenner-deg-på-hedninger og det er noe litt annet. Men nok om det.)

1.Pet 2.12:
"Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer."

Det står ikke:

• Boikott hedningene!
• Lag underskriftslister i mot om hedningene om hedningene gjør narr av dere!
• Gå i protestmarsj i mot hedningene!
• Forsvar Gud mot hedningene - han trenger det seriøst!
• Si fra høyt og tydelig i det offentlige rom om du en hedning sårer følelsene dine!
  

Og en ting til.

Sodoma Gomorra. Vet ikke hva slags assosiasjoner du får, men mange kristne ser vel for seg at Kristoffer Schau ville passet bra som inbygger i den byen (som så mange av oss andre) .

Men sjekk Esek 16:49 og se hva som var grunnen til at Gud utslettet Sodoma:

Esek 16:49
"Se, hovmod er synden som din søster Sodoma gjorde seg skyldig i. Hun og døtrene hennes hadde rikelig med brød og levde i ro og trygghet. Men hun sørget ikke for de ulykkelige og fattige."

Ikke sørge for de ulykkelige og fattige.

Hovmod og fråtseri.

Høres kjent ut.

Kanskje noe å lage en protestgruppe på Facebook mot.

Hjertesaker

I Aftenposten i dag uttaler Finn Jarle Sæle, redaktør for den interessante (!) avisa "Norge i dag" at "[Carl I.] Hagen er i dag den fremste politiske røsten for vekkelseskristenfolkets hjertesaker, nemlig ekteskapsloven og Israel, sier Sæle, som drømmer om et borgerlig samarbeid i 2009."

Og jeg som trodde at hjertesaken for vekkelseskristendommen var at folk skulle bli kjent med Jesus.

Abort

Det går jo litt tid mellom innleggene her nå. Er det noen som leser her fortsatt?

Men har begynt å abonnere på Aftenposten nå. En god opplevelse egentlig, selv om det blir veldig mye papir!
I det siste har det vært noen interessante artikler rundt abort-problematikken. Det er ikke noe jeg vet veldig mye om, og et tema som jeg syns det er vanskelig å prate bra og riktig om.
Men det viser seg at 1 av 5 som utfører abort sliter med angst 5 år etter inngrepet. Og at abort fører til større økt fare for rusmisbruk.

Vil ikke si så mye om hva jeg mener det betyr. Det for være opp til folk selv. Men syns det i alle fall er interessante innspill i den vanskelige problematikken.

Distré. Jeg? Nok en nøkkelhistorie

Her er en sms jeg sendte til sjefen min like før midnatt for to dager siden. Jeg hadde vært på medarbeidersamling i kirka jeg jobber i. Legg merke til at språket ikke alltid blir like bra i tekstmeldinger. (Det som står i parantes er lagt til for å forklare)

"Her er historien: Jobbnøklene mine er jo i posten (De hadde en som skulle til Bergen med flyet dagen før lånt av meg og jeg hadde glemt å få dem tilbake) Så når alle hadde dratt i kveld så fikk jeg ikke låst kontoret. Vet det er dumt, men vi skal jo dit tidlig i morra.
Heldigvis er det smekklås på ytterdøra så jeg fikk låst den.
Uheldigvis hadde jeg glemt igjen bilnøklene på kontoret. Men fikk etter mye strev åpnet bilen via bagasjerommet, for å finne ut at bilnøklen jeg trodde lå i hanskerommet lå hjemme. Så nå har jeg gått hjem, litt på trass (ca en halv time). Siste bakke nå, og spørsmålet er: kan jeg sitte på i morra tidlig? Syklen er jo også på kirka. Sykkelnøklen er på jobbnøkkelknippet.
Erik"

Jaja, sånn kan det gå. Lå sikkert i drøye ti minutter bak i bagasjerommet og prøvde å dirke opp bakdøra ved hjelp av et skistativ med et tau på. Det var en del biler som senket farten da de kjørte forbi meg...

Mer eller mindre?

Jeg kjøpte forresten en bok som heter Få det gjort - svart bälte i vardagaseffektivitet, på flyplassen i Stockholm her om dagen.

Nederlag.

Jeg har alltid tenkt at min største utfordring ikke er å få gjort flere ting på kortere tid, men å gjøre færre ting på lengre tid. Det mener jeg vel fortsatt. Men mulig man må finne en måte å skape seg denne tiden på.

Men i alle fall.
Hadde ikke lyst til å kjøpe den.

Men da så jeg en bok som lå ved siden av.
A Perfect Mess: The Hidden Benefits of Disorder--How Crammed Closets, Cluttered Offices, and On-the-Fly Planning Make the World a Better Place

Den hørtes mye mer riktig ut. Jeg er ikke helt fortapt like vel, tenkte jeg.

Så jeg kjøpte begge - for å få balansen.

Skal lese dem når jeg får tid.