Frykt ikke! Bortsett fra homofilispørsmålet?

SAMLIV: Få ting er så viktig for vår overlevelse, som frykt – og få ting så begrensende for en god samtale som nettopp det. Derfor er det beklagelig at nettopp frykt preger den frikirkelige samtalen om homofilt samliv. 

Frykt er effektiv i møte med reelle farer. Det hindrer oss stort sett i å løpe ut i gata foran bussen, eller hive oss ut fra 3. etasje om vi er for sene til å rekke den.

Frykt er ikke bare en grunnfølelse som sørger for vår umiddelbare trygghet, men frykt kan også oppstå når vi opplever at mening eller tilknytning er truet. Alle som har levd tett på noen, for eksempel i et ekteskap, har erfart hva som skjer i en krangel:

Vi opplever oss truet, selv om vi ikke erkjenner det i øyeblikket, og agerer med å sloss (som regel verbalt), rømme eller fryse til. Eller de tre F-ene på engelsk; Fight, Flight, Freeze.

Rømmer fra temaet

Det er også dette som for lenge har preget samlivsdebatten i fri- og lavkirkelige sammenhenger. Vi rømmer fra tematikken og holder oss unna personer som utfordrer vårt ståsted. Vi driver teologiske og retoriske slosskamper fra talerstoler, kateter og kommentarfelt.

Eller så sier vi ikke et ord, i alle fall ikke slik at mange hører det, i håp om behovet for samtalen skal gå over. Det kommer den ikke til å gjøre.

Det finnes mange, reelle, grunner til å frykte denne samtalen. Én åpenbar grunn, er å se hvor dårlig det går i mange miljøer som forsøker å ha den. Splittelse, grupperinger, skråsikkerhet og hersketeknikker florerer, fra alle ståsteder i spørsmålet. Vi som trenger å samtale om dette, bidrar heller ikke som delegater på et kirkebyråkratisk nivå.

Frykt for teologiske kompromisser

Vi skal derimot forsøke å holde «hodet kaldt og hjertet varmt» i møte med mennesker vi forsøker å elske, men som vi er uenige med, og som vi hver søndag deler brød, vin og kirkekaffe med. Og konsekvensene oppleves store dersom vi ikke finner ut av det, på et veldig konkret nivå. Dessuten er det grunn til å frykte at en dårlig samtale vil gjøre det enda vanskeligere for de i våre fellesskap som er dypt berørt av dette på et personlig plan.

Mange av oss frykter også det vi ser som tvungne teologiske kompromisser, som kun gir rom for de synspunktene som til enhver tid er anerkjent av omgivelsene. Og kanskje enda mer: Vi frykter at den dominerende, sekulære forståelsen av kropp og seksualitet skal bidra til et fragmentarisk og dualistisk syn på mennesket, og at den også skal dominere samtalen i våre fellesskap.

Jeg snakket med en svensk kollega denne uken som sa at spørsmålet om diskriminering fullstendig har overtatt for spørsmål om teologi og seksualitet. Diskriminering er ikke et uvesentlig perspektiv, og det har med teologi å gjøre, men det er en dårlig pilot for en kirkelig samtale om samlivsetikk.

Modig av Hegertun

Jeg opplever at de som i størst grad tør å si noe som går imot flertallsposisjonen i sin egen sammenheng, ofte er modige mennesker, men som ikke lenger har mye å tape. De som ikke trenger å beholde en viss bekjennelse for å brødfø sin familie eller få nye posisjoner. Dette gjelder både i frikirkeligheten og i Den Norske Kirke.

En av dem er Terje Hegertun, pinsevennen og MF-professoren som i vår gav ut boka «Det trofaste samlivet». På onsdag deltok jeg som respondent på et innlegg han hadde på et frokostmøte på MF. Jeg opplever at Hegertun, uavhengig av hva man måtte mene om hans konklusjoner, møter tematikken på en god, ikke-frykt-basert måte: Lavmælt, faglig, respektfullt og spørrende. Idealer jeg tenker vi alle bør ha med oss, uansett hva som vårt nåværende ståsted.

Jeg deltok på MF, ikke for å si min mening om Hegertuns bok, for den har jeg enda ikke lest, men som et vitne på at vi vi trenger samtalen. Dette mener jeg også de som er opptatt av å beholde et konservativt ståsted bør være spesielt opptatt av. Jeg stod der med en liten dose frykt, blant annet redd for hvordan min deltakelse ville tolkes. Men jeg så for meg at Jesus kom gående, han som møtte de redde disiplene i båten med ordene «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!».

Det tror jeg han sier til oss fortsatt, også når den nødvendige stormen handler om teologi og homofilispørsmålet.