Hold søskenskapet levende! (prøv i alle fall)

Fire måneder før han ble skutt og drept, holdt Martin Luther King sin siste julepreken. Han snakket om uttrykket «fred på jorden» og sa følgende: «we shall either learn to live together as brothers and sisters, or we’ll perish together as fools.» («Vi skal enten lære å leve sammen som brødre og søstre, eller vi skal gå til grunne sammen som dårer».)
Han snakket først og fremst om datidens politiske situasjon - han snakket om Sovjet, Kina og Vietnam, men er det ikke sant for oss også, her og nå?

«Hold søskenskapet levende», formaner Hebreerbrevets forfatter (Hebr 13.1). Det går med andre ord ikke av seg selv. Og at søskenskap er en komplisert affære, er Bibelen et bevis på. Allerede på side fire går det galt for menneskeslektens første søskenpar; den ene broren dreper den andre. Deretter går det bokstavelig talt slag i slag, det ene søskenskapet mer komplisert enn det andre. Det er nesten så vi kan si; tilhører du en dysfunksjonell familie; det er bibelsk!

Ikke av seg selv

Selv har jeg to barn på 6 og 8 år, og det er fascinerende hvor lite som skal til, i alle fall sett utenfra, for at noe skal bli til en konflikt. Og man trenger vel ikke ringe mange advokater for å få bekreftet at konflikter mellom søskenpar ikke går over med alderen. Og kanskje er det også derfor spesielt Det Nye Testamentet inneholder så mye om hvordan vi skal være søsken – det går ikke av seg selv.

Noen ganger kan det være krevende nok å bare anerkjenne en annen kristen, med helt andre meninger enn meg selv, som en bror eller søster. Eller hva med folk med en annen tro? Eller bare alle verdens mennesker. For de er vel også søsken? Men på hvilken måte og hva betyr det å anerkjenne noen for «bror» eller «søster»?

Om du virkelig kjente

Jeg ikke underslå utfordringen, og noen ganger umuligheten, i å leve sammen på tvers av ulike meninger, og viktigheten av å kunne ha en tydelig kjerne av standpunkt i et fellesskap. Men orden om søskenskap utfordrer meg likevel.

Om vi tilhører et kristent fellesskap; en kirke, forening eller forsamling, hva gjør det at vi er søsken med måten vi er mot hverandre? Hvordan vi oppfører oss og behandler hverandre? Hva vi sier til den andre og hvordan? For hvordan vi takler og lever med uenighet? For det er vel ikke graden av uenighet som avgjør helsen til et fellesskap, men hvordan man lever med uenigheten.

Nylig var jeg på åtte dagers retreat på fantastiske Lia Gård. Det er en intensivert, annerledes fellesskapsopplevelse. Man er sammen med andre i stillhet, man spiser sammen, ser hverandre i gangen, ber og synger i fellesskap i bønnetidene, deler daglig brød og vin, men man vet ingenting om hverandre. Likevel hadde jeg denne sterke opplevelsen av å være ett –«dette er mine søsken». Man kan ikke vurdere andre basert på prestasjoner, titler, status, intellektuell eller retorisk kapasitet. Så slo det meg; «men hva om jeg hadde kjent alle disse, virkelig kjent dem?» Deres historier, deres bakgrunn, deres trosreise, deres livsstil, hva de mente om spesifikke temaer – ville jeg fortsatt kjent dem som brødre og søstre? Ville jeg fortsatt uten usikkerhet kunne delt brød og vin? Og hvis ikke; hvorfor ikke og skal det være sånn?

Enten så finner vi ut hvordan vi skal leve som brødre og søstre, eller så går vi til grunne. Jeg tror det er sant. Og jeg tror ydmykhet, stor bevissthet om egen tilkortkommenhet og det å være rask til å be om tilgivelse, er nøkler i alle former for søskenskap. Og ikke minst bare det å bruke tid sammen.

Om man ikke lever med i et fellesskap slipper man billig unna mange ting. Men man går også glipp av noe av det mest verdifulle. Smaken av evangeliet, å være kjent, men på tross av det; elsket.

--

Noen andre tekster fra Agenda 3:16
Idealkjøret
Bryggemannen
Vær til bry og bli frelst
Mitt første skriftemål