Mitt første skriftemål
”Det blir anledning til skriftemål, torsdag kveld kl. 20”.
Den lille lappen på korktavla var mer enn nok synlig for meg, og hva hadde jeg nå for unnskyldning til å la være? Jeg var inne i dag seks med stillhet på et retreatsted, hadde to dager igjen, og hva hadde jeg for planer torsdag kveld kl. 20? Absolutt ingen.
Så var det nå det skulle skje, mitt første skriftemål, i alder av 36? Jeg skulle ha gjort det før, jeg hadde lest alle oppfordringene fra Edin Løvås, Per Arne Dahl og andre vise. Det var ikke slik at jeg ikke hadde bedt om tilgivelse før, det gjør jeg støtt og stadig i alle retninger. Men å liste opp alt sammen, også de tingene som jeg aldri har sagt til noen, de ingen trenger å få vite noe om?
Skrekk og gru, ja, så mye at tvilen meldte seg; hva er egentlig poenget? Jesus har jo tatt på seg all min synd allerede? Paulus skriver til ”de hellige i Kristus Jesus som bor i Filippi”, og han legger ikke til ”og til dem som enda ikke har gått til skrifte”.
Jeg forberedte meg godt og brukte dagen til ransaking. Skulle det først gjøres skulle ingen ting være utelatt.
Så var klokka 20. En var allerede der inne, og fra bak dørene kunne jeg høre lav summing, og etter en stund også latter. Latter?! Jeg gikk hvileløst frem og tilbake i korridoren. Så var det min tur.
Det var Stan som tok meg i mot. Den engelske presten som hadde tjent befolkningen i Sudan et langt liv, men som på grunn av et virus var sendt hjem til et liv i rullestol. Han som på en av kveldsmessene, over teksten om jorden som stønner i fødselsrier, hadde sagt at han som katolsk prest ikke hadde sett alt av kvinners anatomi, men kjente godt til lyden. For ikke få ganger hadde kvinner født på lasteplanet hans på vei fra misjonsstasjonen til sykehuset. Nå var det ikke fødselsrier han skulle få høre, men skyggesidene av mitt liv.
Jeg satte meg ytterst på stolen, med hendene rastløst i fanget, på låret, i håret, på armlenet, i kors, med syndelisten i baklomma.
”Relax”, sa han. ”Sett deg godt til rette”.
”Det er min første gang”, stotret jeg.
”Det er ikke noe å være redd for”, sa han. ”Det er ikke som å gå til tannlegen”.
”Nei, det kjennes mye verre”, svarte jeg.
Så tok jeg frem listen og sa jeg hadde 36 år med liv på den.
”Men jeg har samlet det i kategorier”.
”Thank God”, svarte han med et lettelsens sukk og glimt i øyet.
Men ikke så kategorisert at det ikke var konkret. Det var så konkret at det var vondt, jeg kjente det i kroppen.
”Hva jobber du med”, spurte han da jeg endelig var ferdig.
”Jeg er pastor”, svarte jeg, svetten rant fra panna.
”Det er jeg glad for å høre”, svarte han.
Så rullet han bort til meg, la en hånd på skuldra mi og sa "etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.”
Jeg var så lett, jeg nærmest fløy opp trappene til rommet mitt, rett i dusjen, jeg hadde svettet som det var en intervalløkt. Så tok jeg meg i å synge sangen jeg knapt visst jeg kunne; ”Halleluja, min sjel er fri, min trellestand er nå forbi”.
Jeg hadde jo lenge visst at jeg var tilgitt, et nytt menneske i Kristus. Men nå kjentes det sånn helt fysisk.
Den lille lappen på korktavla var mer enn nok synlig for meg, og hva hadde jeg nå for unnskyldning til å la være? Jeg var inne i dag seks med stillhet på et retreatsted, hadde to dager igjen, og hva hadde jeg for planer torsdag kveld kl. 20? Absolutt ingen.
Så var det nå det skulle skje, mitt første skriftemål, i alder av 36? Jeg skulle ha gjort det før, jeg hadde lest alle oppfordringene fra Edin Løvås, Per Arne Dahl og andre vise. Det var ikke slik at jeg ikke hadde bedt om tilgivelse før, det gjør jeg støtt og stadig i alle retninger. Men å liste opp alt sammen, også de tingene som jeg aldri har sagt til noen, de ingen trenger å få vite noe om?
Skrekk og gru, ja, så mye at tvilen meldte seg; hva er egentlig poenget? Jesus har jo tatt på seg all min synd allerede? Paulus skriver til ”de hellige i Kristus Jesus som bor i Filippi”, og han legger ikke til ”og til dem som enda ikke har gått til skrifte”.
Jeg forberedte meg godt og brukte dagen til ransaking. Skulle det først gjøres skulle ingen ting være utelatt.
Så var klokka 20. En var allerede der inne, og fra bak dørene kunne jeg høre lav summing, og etter en stund også latter. Latter?! Jeg gikk hvileløst frem og tilbake i korridoren. Så var det min tur.
Det var Stan som tok meg i mot. Den engelske presten som hadde tjent befolkningen i Sudan et langt liv, men som på grunn av et virus var sendt hjem til et liv i rullestol. Han som på en av kveldsmessene, over teksten om jorden som stønner i fødselsrier, hadde sagt at han som katolsk prest ikke hadde sett alt av kvinners anatomi, men kjente godt til lyden. For ikke få ganger hadde kvinner født på lasteplanet hans på vei fra misjonsstasjonen til sykehuset. Nå var det ikke fødselsrier han skulle få høre, men skyggesidene av mitt liv.
Jeg satte meg ytterst på stolen, med hendene rastløst i fanget, på låret, i håret, på armlenet, i kors, med syndelisten i baklomma.
”Relax”, sa han. ”Sett deg godt til rette”.
”Det er min første gang”, stotret jeg.
”Det er ikke noe å være redd for”, sa han. ”Det er ikke som å gå til tannlegen”.
”Nei, det kjennes mye verre”, svarte jeg.
Så tok jeg frem listen og sa jeg hadde 36 år med liv på den.
”Men jeg har samlet det i kategorier”.
”Thank God”, svarte han med et lettelsens sukk og glimt i øyet.
Men ikke så kategorisert at det ikke var konkret. Det var så konkret at det var vondt, jeg kjente det i kroppen.
”Hva jobber du med”, spurte han da jeg endelig var ferdig.
”Jeg er pastor”, svarte jeg, svetten rant fra panna.
”Det er jeg glad for å høre”, svarte han.
Så rullet han bort til meg, la en hånd på skuldra mi og sa "etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.”
Jeg var så lett, jeg nærmest fløy opp trappene til rommet mitt, rett i dusjen, jeg hadde svettet som det var en intervalløkt. Så tok jeg meg i å synge sangen jeg knapt visst jeg kunne; ”Halleluja, min sjel er fri, min trellestand er nå forbi”.
Jeg hadde jo lenge visst at jeg var tilgitt, et nytt menneske i Kristus. Men nå kjentes det sånn helt fysisk.