En alternativ vei inn i tjeneste
REKRUTTERING: Kanskje er ikke et langt utdanningsløp alltid den beste måten å rekruttere prester på.
Det er for tiden mye på fokus på presterollen og rekrutteringskrisen i Den Norske Kirke. Det er ikke en utfordring bare for dem, men for hele kristenheten. Hvem skal være våre prester og pastorer og hvordan finner vi dem?
Kunne mistet motet av tidlig utdanning
For min del kom en av de tydeligste impulsene da jeg var konfirmant. «Du kommer til å ta over etter meg, du», sa min fargerike konfirmantprest til meg, der vi satt seksti konfirmanter i en ring langs veggene i menighetshuset.
Presten, som gjorde konfirmanttiden til en stor musikalfremføring, hadde stilt et spørsmål sikkert alle kunne svare på, men få orket løfte hånda for. Jeg vet ikke hva han hadde sett, men jeg visste inni meg at det han sa, hadde truffet noe.
I frikirkelig tradisjon er det et ideal, selv om det ofte ikke er praksis, at menigheten selv velger til pastor den de ser egnet til det, uavhengig av personens utdanning eller status. Og selv om det er mange fallgruver og nok av dårlige historier til å utfordre en slik tanke, er det likevel et godt utgangspunkt å begynne i menighetens fellesskap.
Senere begynte jeg å jobbe i en menighet med ungdomsarbeid, og det gikk flere år før jeg begynte å studere teologi, noe jeg i dag er takknemlig for. Jeg hadde fått prøve meg, og fått smaken. Jeg er redd jeg hadde mistet motet og valgt en annen retning, om jeg hadde begynt rett på akademia, slik jeg erfarte skjedde med flere av min medelever på MF.
De kunne blitt gode prester og pastorer, men sluttet. Det kan være mange årsaker til det, men jeg husker jeg tenkte at grunnen til at teologistudiet fortsatt har like langt utdanningsløp som medisin og jus, handlet mer om at yrket ikke skal miste prestisje, enn at det strengt talt er en nødvendighet. Og burde ikke mye mer av utdanningen skjedd ute i det levde menighetslivet?
En alternativ vei inn i tjeneste
Men uansett lengde eller innhold i studieløpet, tror jeg motivasjonen for å gå gjennom det, er betydelig større om man er sett og bekreftet på forhånd.
I disse dager skal vi rekruttere en eller flere til staben i kirken vår, og i stedet for en vanlig søknadsprosess, har vi bedt om tips på folk vi bør ringe. Det har vært spennende å kontakte kandidater og si til dem at noen har sett at de har kvalifikasjoner og personlighet til å jobbe i en menighet. Flere av dem har egentlig tenkt å studere noe annet, men kanskje dette likevel kunne være noe?
Nesten uten unntak er det unge mennesker som har blitt oppdaget gjennom levende ungdomsarbeid rundt omkring i landet. Så er det kanskje et stykke fra at man begynner i en deltidsstilling i en menighet, til at man finner ut at det er noe man skal gjøre på heltid. Men jeg tror at for mange flere enn i dag, kan det bli veien inn i tjeneste.
Hvor mange prester skjuler det seg i DNK?
Som det ble det for vår barne- og familiepastor. Som ung lærerstudent jobbet hun i en deltidsstilling hos oss, etter å ha vært aktiv i et levende ungdomsarbeid i byen. Så jobbet hun flere år jobbet i Osloskolen, men vi hadde sett henne, og på tredje forsøk lyktes vi med headhuntingen om å komme tilbake.
Hun sier i dag at hun aldri ville takket ja om jeg hadde spurt henne om å komme som pastor. Derfor sluttet de første årene stillingen hennes med tittelen «arbeider», og det tok noen år før hun selv så det som var opplagt for alle oss andre; hun var en pastor.
Hvor mange prester skjuler det seg bak andre titler i DNK, eller blant de som i dag sitter i benkeradene og som har andre yrker? Og ikke minst, hvor mange finnes det av mennesker Gud har kalt, i våre ungdomsarbeid? Satsingen på å rekruttere flere til presteyrket, bør være en massiv satsing på ungdomsarbeid.
Jeg, og mange flere som i dag arbeider i kirken, ble sett da vi var ungdommer. Ikke alle er like heldige. Da en kamerat fortalte meg om sin manglende kirketilhørighet, pekte han tilbake til konfirmanttiden, men med motsatt fortegn. «Alle sa at presten var god på begravelser. Problemet var at jeg ikke var død.»