Saklighet i forvirringens tid

Debatten om homoterapi har nok en gang vist at få kristne ledere har en stemme i offentligheten når temaet er seksualitet. Den har også vist hvorfor. Jeg er redd det er noen av de samme årsakene som gjør at mange fagfolk holder seg unna. I samtalen som fulgte VGTVs “Homoterapi”, og spesielt NRKs “Debatten”, sitter merkelappene løst. Viljen til å se nyanser, tåle kompleksitet eller forstå andre synspunkt, virker å være borte. Flere kirkelige ledere har også fremhevet hvor bra deres eget menneskesyn er, i motsetning til andre sitt.

Skygger banen

Skjermdump: NRK

På Facebook etter “Debatten” etterlyste generalsekretær Øystein Magelssen i KFUK-KFUM ekspertise: «Hvor var kristne fagfolk innen sjelesorg, psykiatri og psykologi?» Jeg stiller samme spørsmål, men listen av fagfolk bør være lengre. Vi trenger de som kan mye om kropp, seksualitet, identitet og veiledning. Vi trenger også filosofer og historikere. Vi trenger fagfolk som kan snakke med nøkternhet ut fra best mulige tilgjengelige kunnskap. Dessverre tror jeg den polariseringen vi ser i samtalen, gjør at fagfolkene Magelssen savner, skygger banen.

Forblindet av ideologi

De svenske skaperne av dokumentarprogrammet «Tranståget» (SVT) har hatt mot. “Tranståget” handler om et fenomen som skjer over hele den vestlige verden; den enorme økningen i antall unge som søker om kjønnsskifte, flest jenter. I dokumentaren står flere frem og angrer på operasjonene de fikk utført, og de spør hvorfor de ikke møtte mer motstand fra fagpersoner. Det pekes på fagmiljøer nærmest forblindet av ideologi. Dokumentaren viser hvordan et lovforslag var basert på dårlig fakta og vitenskap, der noe av informasjonen kom fra ideologiske interessegruppe. Nå er lovforslaget trukket.

“Vi kommer til å slutte med det”

Jeg spurte en landskjent, norsk fagperson om det som kommer frem i “Tranståget”. Jeg spurte om det svenske lovforslaget; at det skal være mulig å gjøre kjønnsskifte lenge før hjernen er ferdig utviklet (ca. 25 års alder), og attpåtil uten foreldres samtykke.
“Det gjør det ikke bedre med foreldrenes samtykke”, sa fagpersonen overraskende tydelig.
«Vi kommer til å slutte med det», og nå ble det sagt nærmest med hviskestemme.
«Vi må bare gi det litt tid. Etterhvert kommer sunn fornuft og vitenskap til å vinne frem.» Personen sa at vi i vår tid «dyrker forvirringen», mens målet heller bør være å hjelpe mennesker ut av den. Vi snakket da om det å sette unge på hormonblokkerende midler og operere friske kropper.
«Hva hadde skjedd om du hadde sagt dette offentlig», spurte jeg.
«Jeg hadde blitt steinet», var svaret.

Tap for samtalen

Det er et stort problem, og et enormt tap for den saklige samtalen, om vi har havnet der at ikke en gang fagpersoner ser det som mulig å nyansere og informere debatten. Det finnes heldigvis unntak. Men å utfordre en del av den regnbueideologien som brer om seg i dag, kan raskt fortone seg som sosialt selvmord. Nå er spørsmål knyttet til kjønnskorrigering noe vesentlig annet enn spørsmål om legning. Likevel berøres begge temaer i de samme lovforslagene (anmodningsvedtak) fra Bastholm, Gahr Støre, Trettebergstuen m.fl, som det skal stemmes over i desember (1, 2). Vi som er kristne begrunner moralske og etiske standpunkt blant annet ut fra Bibelen. Men vi bør også søke, som alle andre, å lytte til vitenskap. Nå virker det som om det for det meste er ideologi som styrer. Det tjener ikke saken, uansett fra hvilken side den kommer.

Ville vi hørt på dem?

Spørsmålet er om vi ville lyttet til hva fagfolkene ville sagt. De siste ukenes debatt gjør meg ikke overbevist. Det er overraskende å se hvor kategoriske og lite ydmyke en del av aktørene er i diskusjonene. Mange baserer sine standpunkt på foreldede teorier om kropp og seksualitet. Faglighet har en forsvinnende liten rolle i VG-dokumentaren som sparket debatten i gang. Jeg tror perspektiver fra nøkterne fagpersoner ville ødelagt plottet i dokumentaren. Nå forventer jeg ikke at aktivister i FRI eller i VG skal lytte til nøkterne fagmiljø. Også fra religiøst hold er vitenskap ofte sett ned på. Jeg forventer heller ikke at mennesker såret eller skadet av ødeleggende praksis skal forsøke å se saken fra ulike sider. Men jeg håper de som har uttalt seg så sterkt de siste ukene; biskoper, generalsekretærer, politikere - og alle oss andre - kan gjøre det. Det kan tenkes at fagpersonene Magelssen etterlyser, ville sagt at spørsmål om seksualitet, legning og identitet er betydelig mer komplekse enn debatten nå skulle tilsi. Jeg mener det er verdt å lytte.