Vi må snakke mer om kropp

Sangen “Takk, min Gud, for hele meg” står ofte under kategorien “barnesanger”. Men det blir ikke lettere med årene - å takke Gud for kroppen, og til og HELE kroppen. 

Etter jeg hadde det som tema i en av sommerens taler, kom en kvinne på min alder bort til meg. Hun sa at da hun hørte meg annonsere «kropp» som overskrift, var hun overbevist om at jeg skulle snakke om «menighet». «Men så skulle du faktisk snakke om kroppen. Jeg kan ikke huske noen gang at jeg har hørt en tale om kropp», sa hun, som har vært aktiv i menighet og foreningsliv hele sitt liv.

Vi snakker for lite om kroppen. I kirken er vi er mer vant til å høre om kropp som metafor, enn å høre om kroppen i seg selv. Men vi kommer ikke utenom kroppen. Den er jo oss. «Vi både er og har vår kropp», sier dominikanermunken Anders Piltz. Og hvordan vi lever i og med vår kropp har svært mye å si for vårt liv.

Vi må snakke mer om kropp, for i dag virker det ikke som vi klarer å finne helt ut av det. Finn Skårderud sier treningssentrene er de nye industrilokalene, og kroppen er produktet som skapes (for deretter å vises frem). Andre har kalt disse treningssentrene for de nye kirkene, der kroppen er sentrum. Men hvordan er det, skal kroppens frelses eller tilbes?

Det kristne svaret er «hverken, eller». Kroppen er først og fremst en gave vi skal takke Gud for. Og ikke nok med det, med kroppen vår er vi kalt til å være en gave for andre. Det er budskapet i Bibelens to første kapitler, i alle fall i følge pave Johannes Paul II. Og hadde du besøkt Petersplassen en onsdag mellom 1979 og 1984, ville du ikke sagt du aldri har hørt en preken om kropp. For i den perioden handlet alle pavens audienser om det; 139 på rad! Dette sitatet blir av flere holdt frem som essensen i talene:
«Den menneskelige kroppen rommer en kapasitet til å uttrykke kjærlighet på en måte hvor mennesket blir en gave, som er selve oppfyllelsen av den dypeste meningen med menneskets eksistens og vesen.»
Den dypeste meningen med livet uttrykkes i og gjennom kroppen. Ja, hvor ellers? Du og jeg er kalt til å gi, og vi kan gjøre det på så mange måter. «Med dine hender kan du gi; din munn kan si ord som oppmuntrer og gir liv; muskler, armer og bein kan arbeide, bevare og skape på tusenvis av måter for å gi glede og hjelp til andre.» Slik utdyper svenske syster Sofie pavens ord, før hun konkluderer; «og med seksualiteten kommer noe mer: Hele deg kan bli en gave til et annet menneske, en gave som igjen flyter over og skaper nytt liv.»

Kropp som en gave fra Gud, og du som en gave gjennom kroppen. Synes du det er en radikal tanke? Det er i alle fall en annen fortelling enn det som preger vår tid. Men Bibelens positive kroppssyn har alltid utfordret, selv om vi ikke alltid har sett budskapet like klart og evnet å formidle det. Ofte har Guds grunnleggende «ja» til kropp, som kanskje tydeligst ble bekreftet gjennom inkarnasjonen, blitt overdøvet av advarslene mot «kjødet». Men kropp og kjød er ikke samme sak. Det var forøvrig Johannes Paul II som fikk fjernet fikenbladene som var blitt malt over de nakne kroppene i det Sixtinske kapell. De nakne kroppene er ingenting å skamme seg over, mente paven, og å male over dem ville bare være å gi etter for tanken om det ikke er mulig med nakenhet, og kropp, uten usunt begjær.

Vi må snakke mer om kropp, og vi kan takke Gud for kroppen vår. For kroppen «er for Herren, og Herren er for kroppen.» (1.Kor 6.13)

(fra novemberutgaven av Agenda 3:16)
---
To prekener jeg holdt om kropp høsten 2018, under overskriften "Kroppens fortelling":
Nr. 1: Kropp som gave
Nr. 2: Om Gud, seksualitet og fellesskap



Kommentarer

Populære innlegg