Om seksualitet, kommunikasjon og Til Helhet
(en revidert versjon hvor siste del er utviklet, stod i Vårt Land 1.februar, og finnes på Verdidebatt. En kortere versjon var også i Klassekampen.)
Den siste ukens medieoppmerksomhet har fått meg til å tenke gjennom hvilke oppfatninger jeg selv gjør meg, kun basert på å lese noe i media. Og på hvor vanskelig det er å si noe nyansert om seksualitet i dagens offentlighet.
Det begynte forrige mandag kveld. Jeg fikk tips fra gode kilder på at jeg burde forberede meg på oppmerksomhet i etterkant av at den nye regjeringen gikk ut på slottsplassen. At gode folk i vår menighet hadde fått viktige oppgaver der. Det gikk 30 minutter før den første journalisten ringte.
Men det var da jeg fikk høre at Klassekampen skulle lage en sak på Misjonskirken Norges (MKN) tilknytning til nettverket Til Helhet, at jeg virkelig kjente det i kroppen. Pulsen som øker, rastløsheten, tankespinn. Man trenger ikke ha fulgt mye med i mediebildet for å forstå at dette kunne bli stort, og at det kunne bli en tabloid vinkling. Når jeg leste på nettsiden til Til Helhet, ble jeg heller ikke betrygget på at mediene ikke ville finne formuleringer som kunne problematiseres, og som jeg ville ha vanskelig for å forsvare.
Jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg er først og fremst pastor. Jeg er hyrde og har ansvar for en flokk. Jeg er ikke kommunikasjonsrådgiver. Jeg er ikke politiker eller generalsekretær. Jeg trenger ikke svare for alle andre, og jeg har ikke medietrening. Hvilken strategi skal man velge? Jeg antok at det var overhengende fare for at de kom til å blande begreper og sammenhenger, og jeg valgte å ta aktiv kontakt med Klassekampen. Det er jeg glad jeg gjorde, for selvsagt; de hadde rotet det til. Heldigvis fikk jeg rettet opp faktiske feil, og fikk også komme med tilsvar på det de hadde skrevet.
Problemet var at tilsvaret kom i en sidesak. Når NTB lagde sak på saken og det ble delt videre ble det verre. Og sånn blir det på twitter: «Menigheten til Kjell Ingolf vil helbrede homofile». Og på TV2.no: «Trossamfunnet Oslo misjonskirke Betlehem har som formål å omvende homofile.» Vel, at det ikke er en presis gjengivelse av vår menighet sitt formål, trenger jeg vel ikke presisere. Og ikke minst; ord som "omvende" og "helbrede" er aldri nevnt av Til Helhet.
Når man kjenner noe eller noen godt, og så får se hvordan det eller den blir fremstilt i media – da gjør det meg ydmyk for hva jeg selv tenker om en sak eller person om jeg kun kjenner denne via en skjerm eller papir. Ofte er det ikke den første mediasaken som er problemet, men det er spinnet, det er videreformidlingen, det er folks delinger og kommentarer på sosiale medier. Som den litt for sitatvennlige pastoren jeg er, skrev jeg før jul; «Takk Gud for VG» (og andre gravejournalister). Det mener jeg fortsatt; på sitt beste er de på høyde med Bibelens profeter – de holder makta ansvarlig, de avdekker sannheten. Men det er ikke alltid sånn. Spesielt ikke i underbemannede redaksjoner.
Er det noe jeg kunne sagt klarere?
Jeg sa til Klassekampen: «Til Helhet har en måte å snakke og tenke om homofili på som jeg synes er vanskelig. Både homofile og heterofile har behov for veiledning.» Det var ikke vanskelig å finne dekning for dette på nettsidene til Til Helhet eller gjennom annen kjennskap jeg har fra tidligere. Og nå har jeg satt meg enda mer i saken, og jeg trygg på det jeg sa.
Men det finnes også en annen side det er leit jeg ikke fikk formidlet; jeg kjenner mennesker som har fått avgjørende hjelp ved å være med der. Ikke hjelp i form av å «bli reorientert», men i form av å overleve. Å være en del av et fellesskap med andre mennesker i samme situasjon, og som vil en godt, har vært avgjørende. Det er når jeg skriver dette, jeg innser at jeg kanskje selv har vært med på å bidra til det jeg kritiserte media for; å forsterke et feilaktig inntrykk av noe eller noen.
Ja, det er sider ved Til Helhets retorikk, forståelse og virksomhet som jeg finner vanskelig. Men bildet er mer nyansert. Det finnes mennesker knyttet til Til Helhet (og også der har folk ulike meninger) som jeg langt på vei er enig med, og de vil på ingen måte kjenne seg igjen i beskrivelsen av den sammenhengen DE kjenner godt. Det er fagpersoner, oppdaterte (og unge) psykologer og skolerte, kristne sjelesørgere. Mennesker med stort hjerte, integritet og intellektuell redelighet. At jeg ikke fikk sagt dette tydeligere, tidligere, beklager jeg.
Det som er det ironiske, er at Til Helhet og Foreningen FRI, som jobber for LHBTQ+ sine rettigheter og står bak Pride, på flere områder har en overlappende forståelse av seksualitet:
«Kjønnsidentitet og seksuell orientering, og språket man bruker for å beskrive disse, kan forandres over tid.» Dette er ikke hentet fra Til Helhet sine nettsider, men fra programmet til FRI. Men så fortsetter det med: «Forsøk på å endre andres identitet og seksualitet skal ikke forekomme.»
Jeg er enig med begge setninger fra FRI sitt program – og det vil mange i Til Helhet også være. Men hvem er vi som kirke, og jeg som pastor, om vi ikke vil tilby fellesskap og medvandring med mennesker som selv opplever at de strever med sin seksualitet? Og gå sammen med dem når de finner ut hvordan de skal gå sammen med Jesus? Og gå sammen med dem der?
Som jeg også sa til Klassekampen: “Som kristen tenker jeg at jeg må ta utgangspunkt i Jesus’ sitt ideal.” I møte med det idealet kommer jeg også for kort, og jeg har like stort behov for å komme til Jesus med min seksualitet som heterofil mann, som en homofil mann har. Vi har alle behov for veiledning, vi har alle behov for å komme til helhet.
Og som kristen tror jeg dypest sett denne helheten finnes gjennom Jesu liv og frelsesverk. Og ved korset er bakken flat.
(utdrag/basert på brev til medlemmene i Oslo misjonskirke Betlehem (Pastord), 30.jan 2019)
(faksimile Vårt Land)
Den siste ukens medieoppmerksomhet har fått meg til å tenke gjennom hvilke oppfatninger jeg selv gjør meg, kun basert på å lese noe i media. Og på hvor vanskelig det er å si noe nyansert om seksualitet i dagens offentlighet.
Det begynte forrige mandag kveld. Jeg fikk tips fra gode kilder på at jeg burde forberede meg på oppmerksomhet i etterkant av at den nye regjeringen gikk ut på slottsplassen. At gode folk i vår menighet hadde fått viktige oppgaver der. Det gikk 30 minutter før den første journalisten ringte.
Men det var da jeg fikk høre at Klassekampen skulle lage en sak på Misjonskirken Norges (MKN) tilknytning til nettverket Til Helhet, at jeg virkelig kjente det i kroppen. Pulsen som øker, rastløsheten, tankespinn. Man trenger ikke ha fulgt mye med i mediebildet for å forstå at dette kunne bli stort, og at det kunne bli en tabloid vinkling. Når jeg leste på nettsiden til Til Helhet, ble jeg heller ikke betrygget på at mediene ikke ville finne formuleringer som kunne problematiseres, og som jeg ville ha vanskelig for å forsvare.
Jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg er først og fremst pastor. Jeg er hyrde og har ansvar for en flokk. Jeg er ikke kommunikasjonsrådgiver. Jeg er ikke politiker eller generalsekretær. Jeg trenger ikke svare for alle andre, og jeg har ikke medietrening. Hvilken strategi skal man velge? Jeg antok at det var overhengende fare for at de kom til å blande begreper og sammenhenger, og jeg valgte å ta aktiv kontakt med Klassekampen. Det er jeg glad jeg gjorde, for selvsagt; de hadde rotet det til. Heldigvis fikk jeg rettet opp faktiske feil, og fikk også komme med tilsvar på det de hadde skrevet.
Problemet var at tilsvaret kom i en sidesak. Når NTB lagde sak på saken og det ble delt videre ble det verre. Og sånn blir det på twitter: «Menigheten til Kjell Ingolf vil helbrede homofile». Og på TV2.no: «Trossamfunnet Oslo misjonskirke Betlehem har som formål å omvende homofile.» Vel, at det ikke er en presis gjengivelse av vår menighet sitt formål, trenger jeg vel ikke presisere. Og ikke minst; ord som "omvende" og "helbrede" er aldri nevnt av Til Helhet.
Når man kjenner noe eller noen godt, og så får se hvordan det eller den blir fremstilt i media – da gjør det meg ydmyk for hva jeg selv tenker om en sak eller person om jeg kun kjenner denne via en skjerm eller papir. Ofte er det ikke den første mediasaken som er problemet, men det er spinnet, det er videreformidlingen, det er folks delinger og kommentarer på sosiale medier. Som den litt for sitatvennlige pastoren jeg er, skrev jeg før jul; «Takk Gud for VG» (og andre gravejournalister). Det mener jeg fortsatt; på sitt beste er de på høyde med Bibelens profeter – de holder makta ansvarlig, de avdekker sannheten. Men det er ikke alltid sånn. Spesielt ikke i underbemannede redaksjoner.
Er det noe jeg kunne sagt klarere?
Jeg sa til Klassekampen: «Til Helhet har en måte å snakke og tenke om homofili på som jeg synes er vanskelig. Både homofile og heterofile har behov for veiledning.» Det var ikke vanskelig å finne dekning for dette på nettsidene til Til Helhet eller gjennom annen kjennskap jeg har fra tidligere. Og nå har jeg satt meg enda mer i saken, og jeg trygg på det jeg sa.
Men det finnes også en annen side det er leit jeg ikke fikk formidlet; jeg kjenner mennesker som har fått avgjørende hjelp ved å være med der. Ikke hjelp i form av å «bli reorientert», men i form av å overleve. Å være en del av et fellesskap med andre mennesker i samme situasjon, og som vil en godt, har vært avgjørende. Det er når jeg skriver dette, jeg innser at jeg kanskje selv har vært med på å bidra til det jeg kritiserte media for; å forsterke et feilaktig inntrykk av noe eller noen.
Ja, det er sider ved Til Helhets retorikk, forståelse og virksomhet som jeg finner vanskelig. Men bildet er mer nyansert. Det finnes mennesker knyttet til Til Helhet (og også der har folk ulike meninger) som jeg langt på vei er enig med, og de vil på ingen måte kjenne seg igjen i beskrivelsen av den sammenhengen DE kjenner godt. Det er fagpersoner, oppdaterte (og unge) psykologer og skolerte, kristne sjelesørgere. Mennesker med stort hjerte, integritet og intellektuell redelighet. At jeg ikke fikk sagt dette tydeligere, tidligere, beklager jeg.
Det som er det ironiske, er at Til Helhet og Foreningen FRI, som jobber for LHBTQ+ sine rettigheter og står bak Pride, på flere områder har en overlappende forståelse av seksualitet:
«Kjønnsidentitet og seksuell orientering, og språket man bruker for å beskrive disse, kan forandres over tid.» Dette er ikke hentet fra Til Helhet sine nettsider, men fra programmet til FRI. Men så fortsetter det med: «Forsøk på å endre andres identitet og seksualitet skal ikke forekomme.»
Jeg er enig med begge setninger fra FRI sitt program – og det vil mange i Til Helhet også være. Men hvem er vi som kirke, og jeg som pastor, om vi ikke vil tilby fellesskap og medvandring med mennesker som selv opplever at de strever med sin seksualitet? Og gå sammen med dem når de finner ut hvordan de skal gå sammen med Jesus? Og gå sammen med dem der?
Som jeg også sa til Klassekampen: “Som kristen tenker jeg at jeg må ta utgangspunkt i Jesus’ sitt ideal.” I møte med det idealet kommer jeg også for kort, og jeg har like stort behov for å komme til Jesus med min seksualitet som heterofil mann, som en homofil mann har. Vi har alle behov for veiledning, vi har alle behov for å komme til helhet.
Og som kristen tror jeg dypest sett denne helheten finnes gjennom Jesu liv og frelsesverk. Og ved korset er bakken flat.
(utdrag/basert på brev til medlemmene i Oslo misjonskirke Betlehem (Pastord), 30.jan 2019)
(faksimile Vårt Land)
