Hva er da en menighet? Og en pastor?
Bill Hybels avgang som pastor i Willow Creek treffer den evangelikale verden jeg selv tilhører, som et jordskjelv. Men mye kan tyde på at det er et nødvendig et.
Hybels har vært en ledestjerne i det moderate, evangelikale kirkelandskapet. Han startet det som skulle bli Willow Creek for 42 år siden, og har gjennom sitt lederskap hatt enorm innflytelse. Over hundreogfemti tusen ledere (!) deltar hvert år på Willow Creeks «Global leadership Summit» i over 120 land. Selv har jeg besøkt Willow en rekke ganger, og var der også i 2008 én hel uke. Da fikk vi «eksklusivt» innsikt i menighetens indre liv. Det slo meg at bare «backstageområdet» i deres da nye kirkesal var like stor som hele vår nye kirke. Ja, det var amerikansk, men likevel opplevdes det ekte. Og jeg har lært mye av Hybels, og står jeg i en lederutfordring tenker jeg i blant på «hva ville Bill gjort».
Men uansett bør det som har skjedd føre til en grundig selvransakelse i miljøer hvor vi beundrer den gode leder og valfarter til steder som kan rapportere om «vekst». Vi står i fare for å gjør pastorer til halvguder og menigheter til magiske sentra, som Stian Kilde Aarebrot kommenterte på facebook forrige uke. De to tingene hører ofte sammen; der hvor dyktige ledere får plass, vokser det rundt dem, om enn på ulike måter. Og er det noe Hybels har bidratt til, så er det å myndiggjøre mennesker, og ikke minst kvinner, med ledergaver; at de også kan bruke dem i kirka de tilhører - ikke bare i sitt profesjonelle yrkesliv. Det er bra!
Hvorfor? Fordi også pastorer lever etter syndefallet. Vi har også del i hva Francis Spufford kaller THPTFTU – «The Human Propensity to F**k Things Up». En mildere, norsk variant, kan være DMTKTT – «Den menneskelige tendensen til å kødde ting til.» Slik definerer Spufford konseptet synd, som ikke er noe kirken har funnet på, men som er en allmennmenneskelig erfaring.
Å være pastor er utfordrende. Å være pastor i en stor menighet er enda mer krevende. Å være pastor i en mega-kirke er nærmest umenneskelig. Det må vel det store antallet megakirkepastorer som har måttet gå av på grunn av DMTKTT, vise oss. En venn av meg spekulerte i om det kan skyldes at det er den eneste veien de finner ut av et umulig liv. Den eneste måten de kan komme seg bort fra megakirkelivet på, uten å få mange forespørsler om å komme tilbake etterpå, er å falle.
----
Det ble diskutert om jeg var for ung og uerfaren for denne ganske store, tradisjonsrike menigheten. Men som jeg fikk høre en hadde sagt på menighetsmøte som skulle avgjøre det: «Denne kirka har så dyp kjøl at den overlever uansett». Hun har holdt det gående siden 1877 og lar seg ikke vippe av pinnen av en ung, ivrig og ambisiøs pastor.
Da jeg begynte å gå i OmB, kom jeg fra en menighet hvor det var tradisjon at pastoren ledet lederskapsmøtene (styremøtene), noe jeg hadde sans for, for er det noe jeg liker så er det å lede. Dessuten lignet det på menigheter jeg lot meg inspirere av. I OmB hadde ikke en gang pastoren stemmerett. Jeg må innrømme at det plaget meg litt, skulle jeg ikke en gang ha én stemme på linje med de andre? Ville de ikke bli ledet?
I en samtale i vår sammenheng i 2006 om «den sterke leder», brukte noen «godfot-teorien» til Nils Arne Eggen for å hause teamledelse. Jeg påpekte at i godfot-teorien finnes det også en Nils Arne Eggen. Laget som skulle samhandle på banen ble ikke valgt ut etter en demokratisk prosess. Jeg mener det fortsatt er noe i det, og hva hadde kampen mot apartheid vært uten Nelson Mandela eller kampen for svartes rettigheter vært uten Martin Luther King? Likevel; Rosenborg er større enn Nils Arne Eggen. Han satte et sterkt fotavtrykk, men det fantes et liv etter.
Men aller mest er den Guds. Og jeg får lov til å betjene denne gode flokken av mennesker med alle mulige slags DMTKTT, samlet rundt Jesus - hvor vi forsøker å ikke la menneskene bli objekter i en visjon, puslespillbrikker i et spill, eller hvor menneskers verdi blir målt på hvor mye de kan bidra. Og om menigheten vokser eller ikke vokser, ja, det er egentlig ikke poenget, det får være opp til Gud. Jeg får lov til å tjene dem et lite stykke på veien, så lenge de har tillit til meg, og så lenge jeg kjenner det er rett. Og om jeg hadde trengt stemmerett i styret for å gjøre det, ja, da er jeg ikke lenger pastor. Og dagen jeg er ferdig som pastor der, forhåpentligvis ikke på grunn av et alvorlig DMTKTT, så vil kirka fortsette.
Jeg ber for Willow Creek og Bill Hybels og hans familie, og de som har stått frem med sine historier. Det er grunn til å håpe at det som nå skjer, fører til en enda større bevissthet om at en kirke ikke er én leders verk. Ikke en gang de mange lederes verk. Og om det som skjer i Willow nå skaper en enda større erkjennelse og aksept for det svake og det sårbare, det ekte og det menneskelige, ja, da vil deres lederkonferanser ha en større viktighet enn noen gang. Da skal jeg sitte på første rad.
---
(En hjelp ut av/i alt dette: Eugene Petersons "The pastor - a memoir". F.eks: "Church leaders frequently warn against the drugs and the sex, but, at least in America, almost never against the crowds. Probably because they get so much ego benefit from the crowds.")
Hybels har vært en ledestjerne i det moderate, evangelikale kirkelandskapet. Han startet det som skulle bli Willow Creek for 42 år siden, og har gjennom sitt lederskap hatt enorm innflytelse. Over hundreogfemti tusen ledere (!) deltar hvert år på Willow Creeks «Global leadership Summit» i over 120 land. Selv har jeg besøkt Willow en rekke ganger, og var der også i 2008 én hel uke. Da fikk vi «eksklusivt» innsikt i menighetens indre liv. Det slo meg at bare «backstageområdet» i deres da nye kirkesal var like stor som hele vår nye kirke. Ja, det var amerikansk, men likevel opplevdes det ekte. Og jeg har lært mye av Hybels, og står jeg i en lederutfordring tenker jeg i blant på «hva ville Bill gjort».
Benekter
Tirsdag 10.april gikk Hybels av som pastor, etter anklager om grenseoverskridende adferd mot kvinnelige ansatte, flere av historiene er fra langt tilbake. Menigheten har gjort en grundig undersøkelse og finner ikke bevis, og selv benekter han, selv om han erkjenner at han vært naiv og møtt anklagene med sinne i stedet for ydmykhet. Jeg skal ikke gjøre meg til dommer, men finner det lite sannsynlig at hadde gått av, med alle de konsekvensene det innebærer, om han selv og de rundt han mente det hele skyldtes misforståelser.Men uansett bør det som har skjedd føre til en grundig selvransakelse i miljøer hvor vi beundrer den gode leder og valfarter til steder som kan rapportere om «vekst». Vi står i fare for å gjør pastorer til halvguder og menigheter til magiske sentra, som Stian Kilde Aarebrot kommenterte på facebook forrige uke. De to tingene hører ofte sammen; der hvor dyktige ledere får plass, vokser det rundt dem, om enn på ulike måter. Og er det noe Hybels har bidratt til, så er det å myndiggjøre mennesker, og ikke minst kvinner, med ledergaver; at de også kan bruke dem i kirka de tilhører - ikke bare i sitt profesjonelle yrkesliv. Det er bra!
Vente på kræsjet
Samtidig er det en stor risiko når en menighets vekst og helse blir tett knyttet til én person. Om det som primært brukes for å beskrive en menighet er navnet på pastoren; "det er menigheten til_______", da er det nesten bare å vente på kræsjet. Når pastoren og menighetens blodomløp nærmest er umulig å skille, da er det bare å vente på infarktet, for den ene eller den andre eller for begge. Det viser dessverre historien oss.Hvorfor? Fordi også pastorer lever etter syndefallet. Vi har også del i hva Francis Spufford kaller THPTFTU – «The Human Propensity to F**k Things Up». En mildere, norsk variant, kan være DMTKTT – «Den menneskelige tendensen til å kødde ting til.» Slik definerer Spufford konseptet synd, som ikke er noe kirken har funnet på, men som er en allmennmenneskelig erfaring.
Imperium eller kirke
Men dersom erkjennelsen av ett menneskes DMTKTT potensielt fører til at menneskers arbeidsplasser ryker, og store summer går tapt, da er det grunn til å spørre seg om man har bygd et imperium, mer enn en kirke. Og det skal mye til å være den som varsler når man vet det blir konsekvensen, og når man i tillegg har stor kjærlighet for sammenhengen som kommer til å lide når man står frem. (En artikkel i Vox magazine løfter denne problematikken.)Å være pastor er utfordrende. Å være pastor i en stor menighet er enda mer krevende. Å være pastor i en mega-kirke er nærmest umenneskelig. Det må vel det store antallet megakirkepastorer som har måttet gå av på grunn av DMTKTT, vise oss. En venn av meg spekulerte i om det kan skyldes at det er den eneste veien de finner ut av et umulig liv. Den eneste måten de kan komme seg bort fra megakirkelivet på, uten å få mange forespørsler om å komme tilbake etterpå, er å falle.
----
Dyp kjøl
Jeg var 28 år da jeg ble hovedpastor i Oslo misjonskirke Betlehem i 2008.Det ble diskutert om jeg var for ung og uerfaren for denne ganske store, tradisjonsrike menigheten. Men som jeg fikk høre en hadde sagt på menighetsmøte som skulle avgjøre det: «Denne kirka har så dyp kjøl at den overlever uansett». Hun har holdt det gående siden 1877 og lar seg ikke vippe av pinnen av en ung, ivrig og ambisiøs pastor.
Da jeg begynte å gå i OmB, kom jeg fra en menighet hvor det var tradisjon at pastoren ledet lederskapsmøtene (styremøtene), noe jeg hadde sans for, for er det noe jeg liker så er det å lede. Dessuten lignet det på menigheter jeg lot meg inspirere av. I OmB hadde ikke en gang pastoren stemmerett. Jeg må innrømme at det plaget meg litt, skulle jeg ikke en gang ha én stemme på linje med de andre? Ville de ikke bli ledet?
I en samtale i vår sammenheng i 2006 om «den sterke leder», brukte noen «godfot-teorien» til Nils Arne Eggen for å hause teamledelse. Jeg påpekte at i godfot-teorien finnes det også en Nils Arne Eggen. Laget som skulle samhandle på banen ble ikke valgt ut etter en demokratisk prosess. Jeg mener det fortsatt er noe i det, og hva hadde kampen mot apartheid vært uten Nelson Mandela eller kampen for svartes rettigheter vært uten Martin Luther King? Likevel; Rosenborg er større enn Nils Arne Eggen. Han satte et sterkt fotavtrykk, men det fantes et liv etter.
Viktige preposisjoner
I starten tok jeg meg selv ofte i å si «min menighet» om Oslo misjonskirke Betlehem. Nå er det ikke noe galt med en positivt form for eierskap i seg selv, men ordene vi bruker er viktige, ikke minst når det kommer til pronomen. I blant får jeg høre det også; «jeg er så takknemlig for at jeg får være med i din menighet», kan folk finne på å si på en god dag. Da kan jeg kjenne stoltheten vokse, men forsøker jeg alltid å svare «og jeg er takknemlig for at jeg får være med i din.» Jeg forsøker å si «vår». Og jeg har til og med noen ganger begynt å si «deres», for jeg er der tross alt bare midlertidig.Men aller mest er den Guds. Og jeg får lov til å betjene denne gode flokken av mennesker med alle mulige slags DMTKTT, samlet rundt Jesus - hvor vi forsøker å ikke la menneskene bli objekter i en visjon, puslespillbrikker i et spill, eller hvor menneskers verdi blir målt på hvor mye de kan bidra. Og om menigheten vokser eller ikke vokser, ja, det er egentlig ikke poenget, det får være opp til Gud. Jeg får lov til å tjene dem et lite stykke på veien, så lenge de har tillit til meg, og så lenge jeg kjenner det er rett. Og om jeg hadde trengt stemmerett i styret for å gjøre det, ja, da er jeg ikke lenger pastor. Og dagen jeg er ferdig som pastor der, forhåpentligvis ikke på grunn av et alvorlig DMTKTT, så vil kirka fortsette.
Jeg ber for Willow Creek og Bill Hybels og hans familie, og de som har stått frem med sine historier. Det er grunn til å håpe at det som nå skjer, fører til en enda større bevissthet om at en kirke ikke er én leders verk. Ikke en gang de mange lederes verk. Og om det som skjer i Willow nå skaper en enda større erkjennelse og aksept for det svake og det sårbare, det ekte og det menneskelige, ja, da vil deres lederkonferanser ha en større viktighet enn noen gang. Da skal jeg sitte på første rad.
---
(En hjelp ut av/i alt dette: Eugene Petersons "The pastor - a memoir". F.eks: "Church leaders frequently warn against the drugs and the sex, but, at least in America, almost never against the crowds. Probably because they get so much ego benefit from the crowds.")