Mitt første skriftemål
”Det blir anledning til skriftemål, torsdag kveld kl. 20”. Den lille lappen på korktavla var mer enn nok synlig for meg, og hva hadde jeg nå for unnskyldning til å la være? Jeg var inne i dag seks med stillhet på et retreatsted, hadde to dager igjen, og hva hadde jeg for planer torsdag kveld kl. 20? Absolutt ingen. Så var det nå det skulle skje, mitt første skriftemål, i alder av 36? Jeg skulle ha gjort det før, jeg hadde lest alle oppfordringene fra Edin Løvås, Per Arne Dahl og andre vise. Det var ikke slik at jeg ikke hadde bedt om tilgivelse før, det gjør jeg støtt og stadig i alle retninger. Men å liste opp alt sammen, også de tingene som jeg aldri har sagt til noen, de ingen trenger å få vite noe om? Skrekk og gru, ja, så mye at tvilen meldte seg; hva er egentlig poenget? Jesus har jo tatt på seg all min synd allerede? Paulus skriver til ”de hellige i Kristus Jesus som bor i Filippi”, og han legger ikke til ”og til dem som enda ikke har gått til skrifte”. Jeg forberedte meg