Men hva om Gud finnes?
Det er dårlige tider for alle dem som tror at Jesus er avhengig av politisk velvilje eller at Gud trenger hjelp til å opprettholde seg selv. Og for tiden finnes det mye man kan bekymre seg for dersom kampen står om vårt lands kristne kulturarv – eksempelvis representert ved debatten om opprettholdelsen av statskirken og kristendommens plass i skolen. Disse og andre saker har i det siste engasjert mange. I Vårt Land lille julaften skriver Jon Magne Lund at ”det er lenge siden noen har greid å mobilisere det norske folk til et så helhjertet engasjement for kristendommens plass i det offentlige liv som kunnskapsminister Djupedal og enkelte angstbiterske rektorer.”
Djupedal sier til VL 3.desember 2005 at han mener Gud er et menneskeskapt konsept. Dette gjør at det kan være lettere å forstå bakgrunnen for hans utspill i fjor høst, og det er ikke sjokkerende at en ateist og et medlem av Humanetisk Forbund mener dette. Men det som nok en gang har blitt bevist de siste månedene er at det virker som om mange kristne tror det samme. Og er det sant at Gud er menneskeskapt så er det virkelig alvorlig at kristendommen mister plassen i det ”offentlige liv”. For da er vi avhengige av det religiøse systemet og den institusjonelle kristendommen for å forsette skapingen av Gud, og da må den kristne kulturarven videreføres ved det offentliges hjelp for at overtroen ikke skal tape på bekostning av det såkalte rasjonelle eller tidsriktige. Da tilber vi kristne et falskt gudebilde som i følge Jesaja må holdes oppe av mennesker og festes med nagler for å stå støtt.
Men hva om Gud faktisk finnes? Da står han stødig på egne ben og skjelver ikke i buksene av verken sekularisering, norske ministre eller forbud mot bordbønn i skolen. Da har Gud opplevd og overlevd betydelig dårligere arbeidsforhold.
For eksempel hørte jeg nok en gang denne julen rykter om at den sittende regjering i starten av vår tidsregning heller ikke var særlig positive til Jesus. Folk snakket om en ny konge og etter hvert snakket han selv om et nytt rike – et annerledes rike. Cæsar Augustus og Kong Herodes og deres etterfølgere hadde ingen skrupler når det gjaldt å bringe meningsmotstandere og avvikere til stillhet, og blant disse var de som proklamerte Jesus som konge og herre slettes intet unntak. I dag er Nero et bikkjenavn og cæsar navnet på en salat. Men bevegelsen som begynte med Jesus har fortsatt å vokse, også på de steder og til de tider hvor kristendom ikke har stått på timeplanen i skolen, og hvor kirken ikke har vært sponset av staten.
Ja, historien har vist at Guds rike og den kristne kirke ofte vokser og stråler mest når den forfølges og motkjempes. Så man skal ikke se bort i fra at den pågående ”avkristningen” av Norge er noe av det mest lovende som har skjedd på veldig lenge. Jesus sa at selv ikke dødsrikets porter skulle få makt over hans kirke, og da trenger vi vel ikke være redd for Øystein Djupedal eller et skille mellom stat og kirke heller.
(Et leserinnlegg jeg skrev til Vårt Land i romjulen 2005.)
Djupedal sier til VL 3.desember 2005 at han mener Gud er et menneskeskapt konsept. Dette gjør at det kan være lettere å forstå bakgrunnen for hans utspill i fjor høst, og det er ikke sjokkerende at en ateist og et medlem av Humanetisk Forbund mener dette. Men det som nok en gang har blitt bevist de siste månedene er at det virker som om mange kristne tror det samme. Og er det sant at Gud er menneskeskapt så er det virkelig alvorlig at kristendommen mister plassen i det ”offentlige liv”. For da er vi avhengige av det religiøse systemet og den institusjonelle kristendommen for å forsette skapingen av Gud, og da må den kristne kulturarven videreføres ved det offentliges hjelp for at overtroen ikke skal tape på bekostning av det såkalte rasjonelle eller tidsriktige. Da tilber vi kristne et falskt gudebilde som i følge Jesaja må holdes oppe av mennesker og festes med nagler for å stå støtt.
Men hva om Gud faktisk finnes? Da står han stødig på egne ben og skjelver ikke i buksene av verken sekularisering, norske ministre eller forbud mot bordbønn i skolen. Da har Gud opplevd og overlevd betydelig dårligere arbeidsforhold.
For eksempel hørte jeg nok en gang denne julen rykter om at den sittende regjering i starten av vår tidsregning heller ikke var særlig positive til Jesus. Folk snakket om en ny konge og etter hvert snakket han selv om et nytt rike – et annerledes rike. Cæsar Augustus og Kong Herodes og deres etterfølgere hadde ingen skrupler når det gjaldt å bringe meningsmotstandere og avvikere til stillhet, og blant disse var de som proklamerte Jesus som konge og herre slettes intet unntak. I dag er Nero et bikkjenavn og cæsar navnet på en salat. Men bevegelsen som begynte med Jesus har fortsatt å vokse, også på de steder og til de tider hvor kristendom ikke har stått på timeplanen i skolen, og hvor kirken ikke har vært sponset av staten.
Ja, historien har vist at Guds rike og den kristne kirke ofte vokser og stråler mest når den forfølges og motkjempes. Så man skal ikke se bort i fra at den pågående ”avkristningen” av Norge er noe av det mest lovende som har skjedd på veldig lenge. Jesus sa at selv ikke dødsrikets porter skulle få makt over hans kirke, og da trenger vi vel ikke være redd for Øystein Djupedal eller et skille mellom stat og kirke heller.
(Et leserinnlegg jeg skrev til Vårt Land i romjulen 2005.)