Et måltid midt i fellesskapet

Hva er et kristent fellesskap? Hva er en menighet? Og hva skjer når vi samles på en søndag til gudstjeneste? Om man kommer på besøk og bare observerer det som skjer på overflaten, så er det jo ikke så veldig spesielt (eller kanskje det er nettop det du tenker). Det virker ikke som noe ekstraordinært, «wow for en happening, dette må vi markedsføre, lage fancy plakater av og få ut til folket og sørge for fulle hus og maksimal oppmerksomhet.»

Altså, vi kommer hit, trøtte eller opplagte, helt vanlige folk i alle mulige slags fasonger og livssituasjoner, og vi prøver å balansere kjeks og kaffe, samtidig som noen av oss forsøker å holde et halvt øye med ungene våre så de ikke faller ned fra galleriet, mens andre av dere snakker om fotballresultater eller deler siste nytt fra sommerens sykdomshistorie eller været som ikke var som det skulle være, eller du står der mitt i mylderet av folk og forteller at din sønn og svigerdatter akkurat har gått fra hverandre, og hva betyr det for barnebarna, mens rett bak den samtalen er det noen som diskuterer det siste nye innen barnevognteknologi og om det egentlig var så smart å velge tøybleier.

MER ENN DU KAN SE

Og ser man på overflaten kan man spørre seg; hva er det disse folka har felles? «Ja», vil noen si, «det er ganske mye, for sett utenfra er dere ganske homogene», og ja vi jobber med saken, men likevel er folk bare «vanlige», «like» og «normale» helt til du blir kjent med dem.
Nei, så, hva har vi felles, hva er det som forener oss, hva ligger under?
Jo, vi er samlet til gudstjeneste. Vi gjør et forsøk på å være «alle mulige slags folk i fellesskap rundt Jesus». Vi er samlet fordi vi har det felles at vi ønsker at Jesus skal bli tydelig for oss. Vi møtes for å være sammen om å være sammen med Jesus, fordi vi håper, og vi trenger, at Jesus får tak i oss og får prege oss, og fikse oss, og gi oss og verden det vi trenger.
Så det skjer noe mer enn hva du kan se.
Og selv om vi hører på helt forskjellig musikk og radiokanaler i bilen på vei hit, skal vi synge de samme sangene når vi er sammen. Og den sangen som for en person er kjent og kjær og gir deg masse gode minner og følelser og opplevelser av Gudsnærvær, er for andre helt ukjent og oppleves mest som bråk eller alternativt som veldig traust. Men når du står der og er litt irritert så kommer du på at du er på GUDstjeneste, ikke MEGtjeneste. Du er jo ikke her først og fremst for «å få noe ut av det» (selv om det selvsagt har betydning), men for å ta del i noe som er større enn deg selv og dine egne preferanser.

MEG OG MITT

Vår kirkelige tradisjon oppstod i en tid med et sterk fokus på individet, noe som har ført til vektlegging av «min» tro, «mitt» andaktsliv, «min» overgivelse, «min» frelse, «min» opplevelse. Og så sier vi «JEG tror Gud Fader den allmektige», mens kirken opp gjennom vel så mye har sagt «VI tror på Gud Fader». Det er kirkens tro som også er poenget, og så får jeg lov til å være en del av kirkens tro selv om jeg til enhver tid ikke har helt kontroll på alle underpunktene. Og det er noe bra og rett med fokuset på den personlige troen og overgivelsen, men det kan også i perioder bli veldig slitsomt og sårbart.
Og det kan også gjøre at vi kommer til gudstjeneste med feil motiv. Eller med for smalt motiv. Vi kan fort tenke at gudstjenesten handler om meg og hva jeg liker eller ikke liker. Det handler om at jeg skal bli berørt. Vi evaluerer gudstjenesten på vei hjem som om den hadde vært en konsert, en event, en forestilling. «Ja, likte du musikken?», «Jeg syns ikke Erik gjorde en god figur i dag, terningkast 3.»

«VAR DET BRA?»

I vår var jeg med noen kolleger til Italia, og den første morgenen i Roma dro noen av de mest fromme av oss på morgenmesse kl 0700 i en av kirkene rett ved der vi bodde. Jeg lå og sov... Men da jeg jeg traff en av dem etterpå spurte jeg; «Var det en bra gudstjeneste»? Og han svarte; «det er vel ikke helt det spørsmålet man stiller i denne sammenhengen». (Da tror jeg han mente den katolske.) «Var det en bra gudstjeneste? Altså, det skjedde. Vi feiret gudstjeneste. Bønnene ble bedt, ordet ble lest, brødet ble brutt, og så gikk vi ut i hverdagen».
«Jaja, men var det bra..eh… var det høyt nivå, liksom? Var det noen gode soloprestasjoner, sang presten reint, var det bra overganger, bra regi, god lyssetting, likte du musikken, var sangene kjent, ble du berørt, opplevde du et Gudsnærvær? Tok du noen bra bilder av predikanten og la det ut på Instagram med et sitat fra prekenen oppå?»

EKSTRA BRA GUDSTJENESTE

Før mange søndager får jeg spesielt lyst til at folk skal komme. For jeg vet noe om hva som skal skje. Hvem som skal synge, eller dele noe, eller jeg får lyst til å skrive «kom og hør på meg på søndag, jeg har noe å si», og vi har en lei tendens i vår tradisjon for å markedsføre predikanten, som om det var hun som var poenget.
«Denne søndagen blir det en ekstra bra gudstjeneste, ta med deg noen, gjerne noen fra en kirke som ikke har like bra gudstjeneste som oss». Men «ekstra bra gudstjeneste» - hva sier det om forrige søndag eller neste søndag? Nei, gudstjeneste er bare noe som skjer. Og strengt tatt burde vi ikke trenge å skrive noe som helst om hva som er innholdet – bare klokkeslett og «gudstjeneste».

SOM EN ELV

Jeg hørte en beskrive gudstjenesten som en elv [Joel Halldorf]. Det er bare noe som pågår, noe som skjer, og vi får lov til å ta del i det, og gå ut i den. Og noen ganger får vi bare med oss bruddstykker mens vi bærer ungen på armen bakerst i kafeteriaen, eller vi får ikke med oss alt som sies fordi vi tenker for mye på konflikten på jobben igjen i morgen, men vi er med likevel. Vi er tilstede sammen med fellesskapet og vi feirer gudstjeneste.
Og den kanskje aller tydeligste manifestasjonen av hva gudstjeneste er, og hva det kristne fellesskapet handler om, er nattverden, bordet. Den største korrigeringen av gudstjenesten som en forestilling, er etter mitt syn nattverden, som vi nå i hovedsak feirer hver søndag.
(..)

Nattverden gjør Jesus tydelig for oss. Vi kommer som alle mulige slags mennesker og samler oss rundt Jesus. Nattverden står som et måltid midt i fellesskapet og viser oss hvem vi er og hva vi er en del av. Det er en tilsynelatende enkel hendelse, men som inneholder så mye dybde og symbolikk.

Og hva er fellestrekkene mellom nattverden og det kristne fellesskapet jeg ønsker at vi skal være?

  • Den er gratis 
  • Den er for alle som vil ha med Jesus å gjøre 
  • Den er frivillig 
  • Den gjør ikke forskjell på folk 
  • Den forener oss i vår ulikhet og i vår svakhet 
  • Den gir glede og kraft til hverdagen Den forener oss med den verdensvide kirke 
  • Den kobler oss på Jesu død og oppstandelse og forener oss med Jesu oppdrag i verden
  • Den minner oss om at det er ledig plass ved bordet og at vi må invitere alle vi kjenner inn til fellesskapet med Jesus
Alle er invitert.

(fra Oslo misjonskirke Betlehem, 14.aug 2016)

Kommentarer

Populære innlegg