Erik Andreassens

Julehilsen from the Queen

2011-12-26T09:47:00.001+01:00

Noen av de beste ordene om jul jeg leste i 2011, var det faktisk den engelske dronningen som stod for:

Finding hope in adversity is one of the themes of Christmas. Jesus was born into a world full of fear. The angels came to frightened shepherds with hope in their voices: 'Fear not', they urged, 'we bring you tidings of great joy, which shall be to all people.

'For unto you is born this day in the City of David a Saviour who is Christ the Lord.'

Although we are capable of great acts of kindness, history teaches us that we sometimes need saving from ourselves -from our recklessness or our greed.

God sent into the world a unique person -neither a philosopher nor a general, important though they are, but a Saviour, with the power to forgive.

Forgiveness lies at the heart of the Christian faith. It can heal broken families, it can restore friendships and it can reconcile divided communities. It is in forgiveness that we feel the power of God's love.

In the last verse of this beautiful carol, O Little Town Of Bethlehem, there's a prayer:

O Holy Child of Bethlehem,

Descend to us we pray.

Cast out our sin

And enter in.

Be born in us today.

It is my prayer that on this Christmas day

we might all find room in our lives for the message of the angels and for the love of God through Christ our Lord.

I wish you all a very happy Christmas."

Hele talen: http://www.bbc.co.uk/news/uk-16328899

Skjærtirsdag, ikke skjærtorsdag!

2011-04-21T08:00:00.002+02:00

Det er påske. Og ofte rundt påske så dukker det opp en rekke artikler om påskens mysterier. Hva var det egentlig som skjedde? For det bibelen sier kan jo ikke være sant. Så hva sier vitenskapen?
Sjeldent syns jeg det er så veldig interessant. Men i fjor dukket det opp en artikkel i Aftenposten som gav meg noen aha-opplevelser. Og nå er det trolig gammelt nytt for mange, men deler det jeg skrev til en påskesak i fjor her likevel.

Saken er at påskehistorien har hatt et problem med timingen. For mye har skjedd på for kort tid, og det har for noen minsket troverdigheten til hele historien. Men hva er det ny kunnskap forteller?

Jo, følg med for noen fakta. Først hentet fra boken ”Åtte dager i Jerusalem” av Ole Christian Kvarme som han skrev i 1996.
I historien hvor Jesus ber disiplene gå inn til byen for å gjøre klart til påskemåltidet (Luk 22,7-12), nevner Jesus en mann som bærer en vannkrukke, og det virker umiddelbart påfallende (kanskje ikke i våre dager), for normalt var det kvinnene som var vannbærerne på den tiden. Men i Jerusalem, i den sør-vestre del av byen, var det et mannlig klostersamfunn av essenere, og blant disse er det menn som henter og bærer vann. Jesus og disiplene hans har altså kontakt med essenerne, kanskje den gruppen blant jødene der Messias-håpet og forventingene om en ny pakt var sterkest, og det er i en esseners hus at de skal feire påskemåltid.

Det er mange kilder som forteller om essener-kvartalet i Jerusalem, og det er flere ting som peker på at den første kristne menighet holdt til i dette området av Jerusalem, i øvrebyen som det heter. Og det var her disiplene var samlet på pinsedag, i øvresalen. Så derfor er det ganske sikkert at det var en stor mengde essenere i rundt disiplene på pinsedag, skriver Kvarme.
Okey, so what?

Jo, for hvis det er slik at Jesus og disiplene spiste påskemåltidet hos essenerne, så er det noen brikker som faller på plass i påskehistorien. For det har vært vanskelig å forstå hvordan Jesus kunne være sammen sine disipler torsdag kveld, for så å bli tatt til fange på natten, og deretter var han gjennom flere avhør hos øversteprestene før han ble sendt til Pontius Pilatus og senere til kong til Herodes jr. – før det til slutt ble avgjort at han skulle henrettes fredag morgen. Og så blir han henrettet senere på fredag, og dør.
Og jeg har flere ganger tenkt at det virker umulig. Det skjer veldig mye på kort tid. Påskehistorien lider av en tidsklemme. Og det har virket som en indre motsetning i evangeliene på når ting skjedde, som tidligere har vært uforklarlig og uoverkommelig, skriver Kvarme.

Men i dag vet vi mer om mangfoldet i det jødiske folket på Jesu tid, skriver Kvarme. Og det skrev han altså i 1996. Og han skriver videre at essenerne hadde sin egen kalender, som gjorde at festdagene kunne falle annerledes enn i den offisielle kalenderen som templet og de fleste i folket fulgte. Derfor er det mulig at det siste måltidet ble avholdt tidligere i uken, og det vil gjøre at det mangfold av detaljene som beskriver påskeuken i evangeliene, faller på plass.

Men så skriver Kvarme: ”Foreløpig vet vi ikke nok til å kunne si dette med sikkerhet, og vi må la spørsmålet stå åpent inntil ytterligere kunnskap bringes til veie gjennom nye litterære kilder og arkeologiske funn.”

Og det er altså det man kan bevise gjennom dødehavsrullene, som gir et genuint innblikk i jødedommen og jødisk tradisjon i tiden før og rundt Jesu fødsel - at essenerne feiret påskemåltidet på tirsdager, og ikke på torsdager. Det står ikke noe sted at det var torsdag at påskemåltidet fant sted, man har bare regnet med det fordi det var da de fleste feiret påskemåltidet.

Men det altså svært sannsynlig at Jesus feiret påskemåltidet på tirsdag, og dermed gir det påskehistorien mye mer flyt. Det er ikke en viktig sak, og gjør ikke påskeevageliet enda bedre enn det allerede er, men det er litt festlig. Så de vitenskapsfolk som tidligere har deskrediert evangeliet på grunn av dette problemet; haha!

Støtter jeg helveteskritisk pastor?

2011-03-19T08:10:00.002+01:00

Ja, det er i allefall den tabloide overskriften på saken jeg siteres på i Vårt Land i dag. Og jeg kan ikke si den er feil. Men hva støtter jeg?
Jeg støtter Rob Bells (og alle andres) rett til å stille spørsmål ved etablerte sannheter. Det betyr ikke at jeg er enig deres eventuelle ståsted. Og nå er det jo ikke helt lett å være så sikker på Bells ståsted.

Jeg har skrevet mitt første innlegg på verdidebatt.no, hvor jeg skriver mer rundt debatten; "Hvorfor så sinna på Rob Bell."
Les også saken med linker til aktuelle artikler om debatten, her på bloggen.

Men litt mer til avisartikkelen. Det står at jeg har fått mange spørsmål om min relasjon til Rob Bell, nå som han er teologisk ruskevær. Det presiserte jeg på sitatsjekken at ville være en meget sterk overdrivelse. Jeg har kanskje fått et par, og de har ikke vært fra folk i Misjonsforbundet (som det hentydes til). Men det blir jo mer fart i saken med "mange".

Det var veldig tydelig at (den gode) journalisten Alf Gjøsund gjerne ville og håpet at jeg ikke bare skulle "støtte heleveteskritiske" Rob Bell i at det er lov til å stille spørsmål, men at jeg også skulle mene det samme som han. Men nå vet jeg jo ikke helt hva Bell mener (har ikke lest boka ferdig), og det virker også som at det ikke er poeng for han at alle skal forstå helt tydelig hva han mener heller. Han stiller spørsmålene og antyder svar, og vil at folk skal tenke selv.

Og det er interessant bare hvordan journalisten og jeg oversetter noe av synspunktene til Rob Bell forskjellig.
Gjøsund skriver i faktaboksen at Bell "åpner for at mennesker får en ny sjanse til å bli frelst etter døden". Da virker det på meg som at Rob Bell sier at sånn er det. Alle får en sjanse til.

Det kommer også til syne i oversettelsen av hva Rob Bell "egentlig mener om fortapelse", hvor det refereres til et dokument på Mars Hill (Bells menighet) sin nettsider.
Den engelske teksten sier dette:
"He (Bell) is proposing that God’s love is so big that the invitation to God’s grace may extend into the next life so that all could be saved."

Gjøsund oversatte/tolket dette på denne måten i første omgang:
«Han foreslår at Guds kjærlighet er så stor at invitasjonen til Guds nåde kan forlenges til det neste livet, slik at alle kan få sjansen til å bli frelst»

Mens jeg oversatte/tolket setningen på denne måten:
Bell foreslår at Guds kjærlighet er så stor at det kan være slik at invitasjonen til Guds nåde også gjelder det neste livet, slik at alle kan få en mulighet til å bli frelst.

I saken endret Gjøsund "foreslår" til "åpner for", ellers likt.

Hvorfor er dette et poeng, og er det viktig?
Ja, saken er at jeg mener at Bell ikke konkluderer med at "sånn er det" - alle får en sjanse til. Det er ikke en påstand han kommer med. Det er et spørsmål han stiller. Han har flere ganger sagt at det blir spekulasjoner og mene noe om hva som skjer etter at vi dør, og at det her finnes mange muligheter, og folk har hevdet alt mulig opp gjennom kirkehistorien.

Ellers vil jeg generelt si at jeg syns det er vanskelig på bibelsk grunnlag å avskaffe helvete, noe Bell heller ikke gjør. Men det er ulike meninger om hva helvete innebærer. Det som er sikkert er at det er frelse i Jesus, og at de som tror på han skal ha evig liv.

Og så får vi HÅPE at universalistene er nærmere sannheten enn de som hevder det klassiske, evangelikale synet...

Linker til stoff om Rob Bell-debatten

2011-03-19T03:35:00.004+01:00

Her har jeg samlet linker og noen sitater fra artikler og klipp fra det som skjer i USA rundt boka til Rob Bell. Men dette vil raskt vært utdatert fordi det skjer så utrolig mye (skriv "rob bell" på twitter...), men det kan i alle fall sees på som en innføring i debatten fra starten, om ikke annet.

Her er promovideoen til boka som satte fyr på debatten (dette er også teksten i forordet i boka):

Et ark med spørsmål/svar om boka fra lederskapet i Mars Hill. Jeg vil tro Rob Bell har vært delaktig i hva som står der... Love Wins FAQ (pdf)

UTDRAG:
What if I don’t agree with all of the content of this book?
This is ok. Love Wins describes Christian orthodoxy as a wide stream that has room for a variety of perspectives and plenty of uncertainty, hope, and mystery. Within that stream, our community values and practices questioning, leaving room for mystery and doubt. Whenever Jesus is firmly established at the center, there is room for disagreement, tension, questions, faith, and paradox in any conversation.

En artikkel av Greg Boyd, hvor han forsvarer boka til Bell før den hadde kommet ut: Rob Bell is NOT a Universalist (and I actually read “Love Wins”)

UTDRAG:
First, Rob is first and foremost a poet/artist/dramatist who has a fantastic gift for communicating in ways that inspire creativity and provoke thought. Rob is far more comfortable (and far better at) questioning established beliefs and creatively hinting at possible answers than he is at constructing a logically rigorous case defending a definitive conclusion. I enthusiastically recommend Love Wins because of the way it empowers readers to question old perspectives and consider new ones.

En artikkel fra presidenten på Fuller Theological Seminary (et av de store evangelikale universitetene i USA) The Orthodoxy of Rob Bell.

UTDRAG:
I told the USA TODAY reporter that Rob Bell’s newly released Love Wins is a fine book and that I basically agree with his theology. I knew that the book was being widely criticized for having crossed the theological bridge from evangelical orthodoxy into universalism. Not true, I told the reporter. Rob Bell is calling us away from a stingy orthodoxy to a generous orthodoxy.

Et intervju av Rob Bell i Relevant Magazine: Is Rob Bell a universalist? (spennende å lese om hva kritikken gjør med han)

UTDRAG:
And I believe people will; people choose hell now, I assume people, when you die, you can choose hell. So there is no denial of hell here. There is a very real awareness that this is a clear and present reality that extends on into the future. But the real question is essentially if millions and millions of people who have never heard of Jesus are going to be tormented forever by God because they didn't believe in the Jesus they'd never heard of, then at that point we will have far larger problems than a book by a pastor from Grand Rapids.

Intervju med Rob Bell på MSNBC, USAs nest største tv-kanal.

En anmeldelse av boka av Carl-Henrik Jaktlund i svenske Dagen.se

Utdrag:
Ytterst är detta en uppgörelse med åsikten att Gud drivs av vrede, att han skulle vara en slags tyrann som det gäller att blidka. En sådan Gudsbild leder enligt Bell till att livet kuvas, rädsla för straff och hopp om belöning med en plats i himlen medan de andra straffas i evighet, vilket man tycker känns rättvist både utifrån Guds rättfärdighet och den egna uppoffringen.

En grundig og bra artikkel som redegjør for ulike syn på fortapelse, og som også kommenterer Bells bok. Av en av redaktørene i Christianity today. Heaven, Hell, and Rob Bell: Putting the Pastor in Context

UTDRAG:
To be fair, in my reading of an advance copy of Bell's book, I didn't see universalism, though there are statements that lean in that direction. He clearly says that God's love can be "resisted and rejected and denied and avoided," and that doing so "is a form of punishment of its own" and "an increasingly unloving hellish reality." In this respect, he seems to be in company with ideas implicit in C. S. Lewis's The Great Divorce.

--------

Her er noen linker til ting som kritikerne til Bell liker. Men jeg har ikke tatt meg tiden til å finne høydepunkter her. Du vil finne mange flere ved å google "Rob Bell love wins". Det er mange sinna der ute.

En bokanmeldelse av Tim Challies.
En artikkel av presidenten på seminaret til sørstatsbaptistene (verdens nest største kirkesamfunn, etter katolikkene)
Et intervju på MSNBC hvor Rob Bell blir "angrepet". Til kritikernes store jubel - jeg mener det er journalisten som kommer dårlig ut av det.
Et intervju på en kristen radiokanal med han som "angrep" Rob Bell, om intervjuet.

Om Rob Bell og universalisme

2011-03-18T12:36:00.003+01:00

De siste ukene har det blitt en vanvittig debatt i USA basert på det nye boka til Rob Bell, Love Wins: A Book About Heaven, Hell, and the Fate of Every Person Who Ever Lived.
"Rob Bell" var lenge et av de mest brukte orda på Twitter, og boka hans ligger nå, etter tre dager i salg, som nr 3 på lista over mest solgte bøker på Amazona.com. Av ALLE bøker. Og han blir fordømt til helvete og kalt vranglærer av mange "gode kristne", blant dem mange som ikke har lest boka.

Jeg har jo vært en stor fan av Rob Bell siden 2004, og har sikkert hørt et par hundre taler av han og vært der borte to ganger. (Les på bloggen om det: På scenen med Rob Bell og Rapport og bilder fra konferanse i Mars Hill.

I dag ble jeg intervjuet av Vårt Land om saken, og jeg kom på en artikkel jeg skrev til Misjonsbladet etter den konferansen.Og mye av det jeg skrev da,er overraskende relevant akkurat nå, så derfor legger jeg noe av det ut her.
Det er også interessant å merke seg, at hele kapittel 1 og mye av kapittel 2 i boka, er så og si ordrett det foredraget jeg hørte i 2006 som jeg referer til under her (under overskriften "Er himmelen poenget?"). Så denne boka er ikke noe Bell har rasket sammen i all hast.

Kommer trolig tilbake med en ny bloggpost, når jeg har lest hele boka.

Her er artikkelen (altså skrevet i 2006):

”Isn’t she beautiful?” Er hun ikke vakker? Det var overskriften for konferansen som ti unge medlemmer av Oslo misjonskirke Betlehem (OmB) deltok på i Grand Rapids, Michigan USA, i slutten av januar. Hva gjorde at de reiste og hva fant de? Erik Andreassen, pastor i OmB forteller:

Menigheten Mars Hill har lenge vært en viktig inspirasjon for AftenAften-miljøet i vår menighet, og endelig fikk en god gjeng anledning til å se den på nært hold. Mars Hill, som er det engelske navnet på Areopagos, ble startet i 1999 av en gjeng unge folk - i et ønske om å samle seg rundt Bibelen på en ny måte og i lengsel etter å skape et fellesskap som betyr noe for omgivelsene rundt seg. Menigheten får stadig større oppmerksomhet, og mange unge evangelikale ser på den som en redning i en tid da det knapt er mulig å nevne ordet evangelikal uten at folk tenker på Georg Bush eller fundamentalister.

Ikke typisk amerikansk

Ja, kanskje det er nettopp det som gjør oss og mange unge amerikanske kristne tiltrukket av Mars Hill; den er ikke typisk amerikansk. Den har ingen prangende kirkebygning - de samles i et gammelt kjøpesenter, den er fullstendig strippet for effekter – det finnes ikke én farget lyskaster og lovsangen og tilbedelsen er befriende annerledes idet den blander lovsanger til funk-melodier av Jackson Five, med salmer, oldkirkelige bønner og stillhet. Vi deltok på en gudstjeneste en vanlig søndag. Den begynte med en halv time tilbedelse i ulike former, før pastoren Rob Bell kom opp på den lille scenen i midten av rommet, ba oss åpne biblene, for så å ha en solid bibelundervisning i tre kvarter i avslappet stil før det hele plutselig var over. Ikke noe fancy eller kult, ikke noe high-tech eller hype – det hele føltes bare naturlig og ekte. Men det er klart, en menighet som legger så stor vekt på undervisningen bør ha dyktige lærere.

Ny Billy Graham

Og Rob Bell (36), menighetens grunnlegger og i dag undervisningspastor, blir av mange regnet som den nye Billy Graham, om enn i en helt annen form. Han er en unik retoriker og har en sterk evne til å gjøre Bibelen levende, noe som tydeliggjøres av at han startet menigheten ved å undervise gjennom tredje mosebok (!) vers for vers i et og et halvt år. Når hørte du sist en tale fra 3.Mosebok? Og hva med hver søndag i et og et halvt år? Likevel vokste menigheten enormt i denne perioden, og den vokser fortsatt.

Det er ingen tvil om at Mars Hill i stor grad er bygd opp rundt Rob Bell sin kommunikasjonsgave og evne til bibelutleggelse. Likevel handler dette om mye mer enn gode taler og ungdommelig pågangsmot. Bak det hele ligger en bevisst teologi og menighetstenkning. Dette er ikke kun ”det gamle budskapet” i nye former - her spør man seg om hva det gamle budskapet egentlig er og hva det betyr for mennesker i dag.

På lag med de undertryktes Gud

Når Mars Hill får spørsmål om hvordan menigheten er bygget opp, svarer de ikke med modeller, men med en måte å lese Bibelen på, nemlig den narrative. Narrativ teologi handler om å lese Bibelen som en historie i fem akter, hvor vi deltar i den siste. Om Bibelen vil de ikke bruke modernistiske metaforer som kokebok og bruksanvisning, fordi dette begrenser Bibelen til noe mye mindre enn den er. Bibelen er ikke en mattebok med to streker under svaret – den er i følge Mars Hill ”stemmene til de mange som har gått foran oss, inspirert av Gud til fortsatt å tale til oss i dag. Gud kaller oss til å fordype oss i denne autoritative fortellingen (narrativen) og til fortsatt å trofast leve ut den fortellingen i dag, ettersom vi blir ledet av Ånden.”

Når Mars Hill-folk leser Bibelen, mener de den tydelig taler om en Gud som er på de undertryktes side, og vår oppgave som kristne er å stå sammen med denne Gud i gjenopprettelsen og fornyelse av hele verden. Gud hører de undertryktes rop – og det er også vårt oppdrag. Undertrykkelsen kan være åndelig og personlig, men også sosial og politisk. Synd vokser alltid fra å handle om det innerste i det enkelte menneske, til å bli en del av systemer og regimer. Rob Bell sier derfor at det å være på lag med de undertryktes Gud, handler om å anerkjenne behovet for både Billy Graham (personlig frelse) og Martin Luther King (sosial frelse).

Er himmelen poenget?

Et av de mest spennende og teologisk utfordrende seminarene på konferansen handlet nettopp om frelse. Det hadde den enkle tittelen: ”Noen få tanker om Gud, Jesus, frelse, fordømmelse, himmel, helvete, hvem er innenfor, hvem er utenfor, og verdens ende slik vi kjenner den.” Bell tok her et kraftig oppgjør med de som mener det er enkelt å gi klare svar på hvem som blir frelst. Hans påstand er at dersom du bare hadde lest Bibelen, og ut i fra den skulle forklare hvordan man blir frelst, så hadde man hatt alle mulige svar. Lenge kunne det høres ut som universalisme (alle blir frelst og kommer til himmelen til slutt uansett), men han påpekte i noen få setninger i løpet av seminaret at det kun finnes frelse i Jesus, og at det er mulig å stå i mot Guds nåde, selv om det er vanskelig. Guds rike er for de som vil ha det, og de som ikke vil til himmelen havner heller ikke der. Men jeg ble utfordret til å tenke at det som skjedde på korset er noe større enn at bare ”min sjel” blir frelst for himmelen. Frelse er holistisk og dreier seg om hele livet. Det er en måte å leve på som man kan komme inn i fra alle mulige vinkler. Jeg har ikke bare blitt frelst en gang, men jeg trenger å bli det hele tiden. Og Bell påpekte at frelse er en reise, ikke en endestasjon; ”Vi inviterer mennesker til å stole på og ha tillitt til Jesus uansett hvor de befinner seg på sin reise”.

Det er lenge siden jeg har blitt så grunnleggende utfordret til å tenke gjennom hva frelse er og hvordan vi skal formidle den. Den sesjonen kverner fortsatt i hodet mitt noen uker senere.

Bell benyttet også sin sylskarpe retorikk i dette seminaret til å ta et oppgjør med ”flukt-teologien” som preger mye av amerikansk evangelikal (eller all) kristenhet, og som for eksempel de populære ”Left Behind”-bøkene bygger på. Denne tanken om at det viktigste er at vi sikrer oss en billett til himmelen, og siden vi uansett skal dit så trenger vi ikke bry oss så mye om hvordan det er her og nå. Disse tankene har for eksempel ført til at evangelikale amerikanere har vært noen skikkelige miljøsinker, lite opptatt av sosial rettferdighet og mest opptatt av å telle frelste sjeler. ”Vi stikker til himmelen før helvete bryter løs her uansett, så hvorfor bry seg?” Kanskje fordi det mest bibelske i følge Bell er at det er himmelen som skal bryte løs her, og Gud har ikke frelst oss for å redde oss bort til et annet sted, men for å utbre Guds rike her og nå.

Vann til Rwanda

I Mars Hill får denne teologien blant annet den konsekvensen at menigheten er enormt sosialt engasjert i prosjekter lokalt i Grand Rapids og ute i verden. For eksempel har de adoptert et område i Rwanda. Store deler av inntektene går til utadrettede prosjekter som kommer mennesker utenfor menigheten til gode, og folk i Mars Hill flytter inn i de vanskeligste områdene i Grand Rapids for å være til velsignelse. Inntektene fra konferanseavgiften fra de rundt to tusen deltagerne på ”Isn’t she beautiful” var på rundt 960 000 kroner. Og siden utgiftene kun var på 250 000 gav de bort hele overskuddet til ulike vannprosjekter i Rwanda og til mikrofinansprosjekter rundt om i verden.

Vi dro hjem fra Mars Hill med overbevisningen om at det ikke handler om en ”hype” og en ny menighetsmodell – det handler om en ny måte å være kristen på.

Sex, bibel, Gud og Gelius. Noen alternativer.

2010-10-20T22:27:00.004+02:00

Min kollega Einar Gelius (kan jeg kalle han det?) har skrevet en bok om "sex i bibelen". Han skal vise at Bibelen oser av sex og kåtskap. Jeg bruker ikke tiden til å gjengi så mye fra boken her, men Dagbladets dekning av saken gir jo et slags bilde av den. Nå har ikke jeg lest boken selv, men ut fra anmeldelsen i Dagbladet, så er det ikke uten videre en bok som ligger høyt oppe på leselista mi ("Hjelpe og trøste hva man får til hvis bare viljen er der!"). Når selv Dagbladet er kritisk til bibelbruken til Gelius, så syns jeg det sier en hel del.
Så jeg har egentlig ikke lyst til å lage reklame for den i det hele tatt ved å skrive om den her, men jeg har lyst til å benytte anledningen til å anbefale to andre bøker om sex i bibelen. Seksualitet er viktig, sex er en gave fra Gud, og om man har bibelen som rettesnor for livet så er det viktig å sette seg inn i hva den sier, og hva bibelen ikke sier (for det er også en del).

Første anbefaling: Sex God: Exploring the Endless Connections between Sexuality and Spirituality, av Rob Bell
Min gode avstandsmentor Rob Bell har skrevet en vakker bok om seksualitet. Dette er en bok som handler om kjærlighet i vid forstand, men også mye om menneskelig initimitet, seksualitet, begjær og et kristent "kroppsbilde". Interessante og annerledes perspektiv på ting, som gjør at man får noen a-ha opplevelser. Dessuten er han en poet. Rob Bell er sjeldent veldig eksplisitt (svært lite detaljert sammenlignet med Gelius...), men han er alltid relevant.
Passer også godt for single!
Boka er gitt ut på norsk, men les den på engelsk! Mye vakrere på engelsk.

En anbefaling til: Sacred Sex: A Spiritual Celebration of Oneness in Marriage, av Tim Alan Gardner
En nydelig bok som sier hvor fantastisk "konseptet" sex er i Guds øyne, og på hvilken måte sex er en feiring av Gud og "oneness". ("Let's worship baby") Med kapitler som "holy sex", "the big "O" is not orgasm" m.m.
Her er sitat (oversatt av meg) som sier noe om retningen i boka:

Rabbi Shmuley Boteach sier at sex er like religiøst som en diskusjon om tro på Gud. Den seksuelle enheten mellom et ektepar demonstrerer enheten Gud har til sin skapelse. Det er grunnen til at jødedommen alltid har identifisert sex som det mest hellige av alle menneskelige bestrebelser.

Løp og kjøp! Eller klikk og kjøp...
(Og så finnes det jo mange andre bra bøker om sex også, som ikke nødvendigvis er skrevet fra et kristent perspektiv, men som kan være nyttig å lese likevel. All sannhet er Guds sannhet...)

----------
Her er noen andre linker til saker om Gelius bok:
Kvarme: En trist dag for kirken. (Vårt Land)
Sjefen vil drøfte Gelius' stilling. (Vårt Land)
Gelius føler seg alene (Vårt Land)
Kvarme: "Sex i Bibelen" skulle aldri vært skrevet (Vårt Land)

The weirdness of Catalyst 2010

2010-10-08T05:17:00.003+02:00

I'm at the Catalyst conference for the first time, and I have come all the way from Norway to be here. And there is very much I like and enjoy! The energy, the people, much of the teaching etc.

But there's also some things that I have trouble with. I feel tension, and I'm not sure if the tension is good. So here's a couple observations (but be graceful with my English, I haven't written much English for years):

Sometimes I feel like being at a sales convention. I'm not sure if I'm at a conference that has the purpose of lifting up the name of Jesus, or if I'm at a marketplace for "christian" stuff, gadgets and books.

It looks like everything has an moneyagenda (mammon-agenda?) to it. Every speaker has a book to promote (even though there's been a few that hasn't been promoting them their selves), every band has a CD to sell, and "The Pastors lounge" is not just a place for pastors to hang out and get a cup of coffee and meet others, it's for someone to sell you a lots of resources for your church.

There are so many stands that wants to sell something to you. They actually throw things at you when you walk by. Free giveavways that in many cases ends up as thrash under the seats in the arena. The bag we got when registration is full it, an it also included 3D-glasses so we all could see the announcements (that contain a lot of integrated commercial, "messages from our sponsors") in 3D. In some way it's funny and fascinating to see how big the churchindustry over here is, and to see all the things and stuff that's out there, and how many companies who makes a living out of the Kingdom. But oftentimes it makes me sick.

And then there's all the competitions where you could sign up and win iPads, iPods, Kindles, bikes, a trip to Africa etc. (Is Apple a sponsor of Catalyst? It looks very much so.)

Be a sponsor for a child in Africa, and win an iPad or a all-inclusive trip to se the child. Why not just sponsor a child without getting anything in return?
"By coffee from us - and we'll give water and medicine away to others. Brew for a better world". Why not just give water and medicine away to others?

What's the motivation for what we do? What drives the thing?

I won't accuse anyone behind Catalyst, or anyone of the companies or organization at the stands for having bad motives (even though all of us have a mix of motives all the time, intentional or not). But something seems is wrong with the culture. It's to much.

I took one session of today and went swimming at a nearby fitness-center. I said to the guy in the registration that I where a pastor from Norway, and he understood that I attended Catalyst. And the young guy said: "I was at Catalyst a few years ago. They had a lot to sell, but I didn't have much to buy for". That was the one sentence he wanted to share from Catalyst. They had a lot to sell. So it's seems that you don't have to be from Norway to see this.

Some years ago I attended a church leaders conference in Mars Hill Bible Church in Grand Rapids called "Isn't she beautiful" (hosted by Rob Bell) and the difference between that and Catalyst when it comes to this is huge. There where no advertising. No stuff sold. They gave out a bible and a book of Shane Claiborne for free ("from our friends at Zondervan"), but that was everything. And all the surplus (150.000 USD minus 40.000USD) was given to a project in Rwanda (here's a blogpost I wrote in Norwegian from the conference). That's more like it. At least thats more like how I like it.

Francis Chan ended the first day at Catalyst with an amazing talk. He talked about what will look weird about how we do church now, when we look back at it fifty years from now. And if we had put what we do now in the bible, would what we do make sense? Would we see it as biblical?

"For none of them needed anything, because all who had land or houses would sell them and bring the money received for the things sold and lay it at the apostles' feet. Because if they did, they could win an iPad."

I think some of the things that I have mentioned here, can very well can be some of the weird stuff that we will be embarrassed about in fifty years from now.

Åndelig vekst uten at fariseerne vinner - notater fra seminar med John Ortberg

2010-10-07T04:47:00.000+02:00

Er på konferansen Catalyst i Atlanta sammen med 13.000 andre kristen ledere. I dag var det "pre-conference" og en sesjon fra John Ortberg, som var helt fantastisk. Den handlet om "spiritual formation", noe som kan oversettes til åndelig vekst eller disippelskap i en videre kontekst.

Her er noe av det han snakket om.

Vi hører ofte om de kirkene som er mest kreative, har beste lovsang og størst bygning. Men hører vi om kirkene som er best på å gjøre folk ydmyke, ærlige og transparente?

Ef 2.8.-10 sier at vi er Guds verk. Ditt liv er ikke ditt prosjekt. Det er Guds prosjekt. Vi er Guds verk, ikke vårt eget verk.

Det er et gap mellom der vi er og der vi skulle ha vært. Først er svaret på problemet frelse (av nåde), men etter hvert oppfører vi oss som om at løsningen er å ta seg sammen. Frelst av nåde, men deretter er du "on your own".

Vi snakker om disippelskap og åndelige disipliner på en måte som ofte skaper dårlig samvittighet.
Dårlig samvittighet gjør at vi forsøker hardere.
At vi forsøker hardere gjør at vi blir utmattet.
Og det gjør at vi til slutt gir opp.
Og så får vi etter hvert dårlig samvittighet, og så prøver vi hardere igjen.
Åndelig vekst krever like mye nåde som frelse!

Å leve i nåden er noe man må lære (learned behavior).
Nåde er at Gud gjør i meg det jeg ikke har fortjent. Nåde er mer enn tilgivelse for synd. Nåde var til stedet før syndefallet.
Dallas Willard har sagt: "Saints burn grace more than sinners".
Hellige mennesker (ikke et ord jeg bruker mye) lever av nåde, på nåde. For de skjønner at alt er av nåde.
Å leve av nåde handler om å ha en strøm av levende vann i livet sitt, som Jesus snakker om i Johannes 7.
Det er en strøm av nåde i livet vårt som gjør at vi endres til det Gud vil og har tenkt med oss.
Så hva stenger vannstrømmen? Hva åpner vannstrømmen? Det handler ikke om hvor mye vi ber eller leser i bibelen, men like mye hvordan vi behandler ektefellen, om vi går med søpla osv…

Spiritual formation happens to everyone all the time, intentional or not. Alle mennesker er i konstant endring, også åndelig (selv om de ikke kaller seg kristne også). Men er vi bevisst det?

Åndelig vekst er ikke masseproduskjon fra Guds side, men håndlaget for hver enkelt.
Gud behandler alle individuelt.
Gud har eksistert evig, men har aldri hatt en relasjon til deg.

Du måler ikke folks overgivelse til Gud ut fra deres "andaktsliv". (devotional life)
De som var best på andaktstliv på Jesu tid var fariseerne.

Vi må jobbe med disippelgjøring og åndelig vekst i kirkene våre på en måte som gjør at fariseerne ikke vinner.

Når folk spør hvordan det står til med ditt åndelige liv, tenker vi ofte på bibellesning og bønn.
Dallas Williard tenker heller gjennom disse to tingene før han svarer: Blir jeg mer eller mindre irritabel om dagen? Og: Blir jeg mer eller mindre mismodig?

Det Gud bryr seg om er ikke ditt åndelige liv. Han bryr seg om ditt liv.

Vi har alle forskjellig måter å vokse på. Vi har forskjellige temperament, personlighet, perioder i livet, læringsmåter etc.
Vi kan ikke lage en mal for åndelig vekst og disippelskap for alle. Folk som ofte skriver bøker om åndelig vekst som leses mye er introverte, godt voksne menn. Slik er ikke alle…
Gud behandler oss individuelt og vi er alle forskjellige. Du kan la være å lese i bøker og skrive journal/dagbok eller ha lange økter med stille tid, og likevel være midt i Guds plan for ditt liv!

---

Her er et mer utfyllende sammendrag.
Her er en Dallas Willard-artikkel om noe av det samme.

Av Guds nåde til Guds ære.
Deilig. Frigjørende.

- Skal det være et woodo-sett og en andaktsbok?

2010-09-03T16:45:00.002+02:00

[relansert]
En dag jeg kom ut fra tannlegen regna det i bøtter og spann. Sånn regn som gjør deg våt før du rekker å åpne paraplyen. Og jeg hadde ikke en gang paraply. Så jeg løp inn første åpne dør uten helt å vite hvor den ledet.
Den ledet til en bokbutikk. Og det var ikke en helt vanlig én. Jeg så det på folka. Og etter hvert så jeg det på utvalget også. Det var en skikkelig Verdslig Bokbutikk. For eksempel kunne man kjøpe et ”George Bush wodoosett”. Med en tilhørende Bush-dukke, nåler og et lite hefte med forbannelser så du skulle slippe å finne på alt selv. Jeg latet som at jeg nesten skulle kjøpe det, bare for å prøve å blende inn så godt som mulig. For jeg følte meg ganske lost. Men så det regnet fortsatt så heftig.

Jeg prøvde å lete etter noen ”kristne bøker” også. Typisk. Yrkesskade. Skal visst være bra å lese. Jeg fant tre. På en måte. Den ene het ”God is not great – how religion poisons everything” av Christopher Hitchens. En av verdens ledende og litt sinna ateister. Og så var det ”Luthers lille brune” som er en god samling med Luther-sitater man ikke lærer på Menighetsfakultetet. For ikke å snakke om ”Guds lille svarte” – en samling av bibelsitater som aldri kommer til å være søndagens tekst. Det var alt jeg fant som hadde med Gud å gjøre. På en måte.
For det var jo mange andre bøker der også. De hadde flere vegger om internasjonal politikk og verdens største utfordringer. Bøker om sosial rettferdighet og om hvordan fattigdomsproblemet kan løses. Hiv/Aids-krisen. Rettferdig handel og fred og sånn. Veldig mye bøker med sånt.

Det slutta å regne mye så jeg gikk ut og fant en trikk. Og jeg begynte å tenke på bokbutikken som ligger på andre siden av kvartalet. Der er det en Kristen Bokbutikk. Såkalt.

De har ingen woodosett der. Derimot har de en bok om hvordan den forrige amerikanske presidenten ”lar sin personlige tro på Kristus påvirke og forme politikken, verden og historien for all framtid.” Han snakket mer om Gud enn noen annen president noen gang. (Har han fått med seg det med å elske fienden?) Ellers kan man kjøpe masse god kristen lovsangsmusikk på den Kristne Bokbutikken. Og oppbyggelsesbøker. Om hvordan Gud og jeg kan få det godt sammen. Hvordan man kan bli rik, oppnå suksess og helbredelse. Å bygge store kirker.
Slik har det ofte vært. Enten eller. Verdslig eller Kristen.

Er det mulig å hive ut en del bøker fra begge butikkene og få til en kombinasjon? Hva innebærer det? Hvilke bøker på hives? Må man begynne med woodo? Og hva er en ”god, kristen bok” egentlig?

Om tvil og tykk is

2010-08-23T20:44:00.004+02:00

(En re-lansering av et blogginnlegg.)

I noen kristne sammenhenger virker det som om man ikke kan snakke om tro, uten å samtidig snakke om tvil. Det blir litt sånn ”la oss sette oss i en ring, tenne et stearinlys og snakke litt om tro og tvil.” Men jeg ble mer provosert over slike ting før enn jeg blir nå.

For det hender jeg tviler selv. Noen ganger skjønner jeg ikke bæret. Jeg forstår ikke himmelen. Jeg lurer på det med oppstandelsen. Noen små øyeblikk en gang i blant spør jeg meg selv om det er tull alt sammen.

Kristne beskrives noen ganger som ”noen som har behov for noe å tro på.” Som om vi skulle ha en liten svakhet i forhold til de som liksom ikke har det behovet. Som om jeg gikk rundt med et bind for øynene, veivende, desperat etter noe å klamre meg fast til. Og at det bare var tilfeldig at jeg møtte på Jesus før jeg traff en trestamme.

Men jeg ønsker å leve livet med åpne øyne. Og hvis det jeg tror på ikke tåler lyset - om troen min på Jesus ikke tåler motstand eller spørsmål, forskning, Da-Vinci-koden eller grundig ettersyn, ja, da er det ikke en tro som jeg vil bruke livet mitt på. For jeg er ikke en naiv idiot som tror på hva som helst. Og det hjelper ikke om du har mye tro på en tynn is. Da synker du uansett. Men det er nok med lite tro på en tykk is, for den holder.

Jeg tror Jesus er tykk is.

Ja, altså, Jesus er ikke hullet i isen,
men den tykke isen vi kan stole på...

Og når jeg da noen ganger tviler og føler at isen svikter, da oppdager jeg ofte etterpå at den ble tykkere enn før. Jeg tvilte, sjekket det ut, og oppdaget at det holdt. Tro er ikke mangel på tvil. Og tro er et verb. Jesus sier ”følg meg”, også gjør vi det. Uten å skjønne alt. Vi tar en sjanse, og oppdager underveis at han holder. Gjennom alt.

Til slutt noen tips til oss som tviler:

Snakk med noen eldre kristne. De har helt sikker tvilt, men likevel behold troen!
Bli med i en gjeng av kristne hvor du kan stille spørsmål og si ting som de er.
Alle spørsmålene du har, har noen hatt før. Og på mange spørsmål har noen har forsøkt å gi gode svar. Det finnes bra bøker om vanskelige spørsmål.
Når du ber til Gud så fortell han hva du tviler på.

Jesus er tykk is.

Saktere, men sikkert

2010-07-04T13:06:00.003+02:00

En sak jeg skrev i nyhetsbrevet til Willow Creek Norge ifjor:

Vi som er ledere, prester og pastorer er opptatt av menigheten og virksomhetene skal vokse. Og selv om det aldri finnes rene motiver, så ønsker vi vel å gi Gud ære og at hans rike skal vokse gjennom at nye mennesker blir etterfølgere av Jesus. Men jeg merker at jeg så sykt gjerne skulle ønske det fantes snarveier og enkle metoder. Som gav raskere og mer umiddelbare resultater. Det hadde vært deilig om Jesu lignelser inneholdt flere ord som Fastfood og Fjorlands, i stedet for frukt og frø. For det tar liksom så lang tid.

Det er noen prinsipper jeg prøver å leve og lede etter når det gjelder vekst.

For eksempel så har vi ikke som mål å fylle lokalet, men å være menighet slik vi tror det ser ut. Jeg er pastor i en menighet som for ett år siden flyttet inn et klin nytt bygg. For en velsignelse! Og selv om hele vårt bygg er mindre en backstageområdet i Willow Creek, så gir det oss enormt mange gleder og muligheter. Og fristelser. For det er så godt tilrettelagt for happeninger. Og oftere enn før møter jeg folk som spør om vi klarer å fylle lokalet. Men jeg tror ikke det er hva menighet handler om.
For å fylle lokalet i seg selv er jo på mange måter enkelt. Man lager massevis av aktiviteter. Eller jobber aktivt med markedsføring, inviterer kjente folk og artister og lager bra og proffe show. Men markedsføring, kjendiser og show klinger dårlig sammen med menighet i mine øre. Og om man inviterer Mister SuperKjendis for at folk skal komme den ene søndagen, hvem skal man invitere søndagen etter? Jeg tror det er en enormt slitsom måte å bygge menighet på. Og ubibelsk?

Derfor bruker vi også få kroner på markedsføring. Vi vil at folk skal høre rykter i stedet. Og hvis ikke ryktene går i utgangspunktet, så er det vel ikke så bra at det er verdt å annonsere for heller. Og jeg er litt usikker på hvordan vi skal informere om gudstjenestene våre. Jeg vil ikke at folk skal komme fordi de vil høre en viss forkynner eller en viss musikkgruppe. De bør komme fordi de vil oppleve det kristne fellesskapet de er en del av og feire gudstjeneste. Og de skal oppleve at det er meningsfullt og bra å komme, søndag etter søndag etter søndag. Så kan godt Mister SuperKjendis være der en gang i blant, men det var ikke derfor de kom. Og langt viktigere enn kjendiser er varme øyne, god velkomst og invitasjon til kaffe etterpå.

Menighet er et fellesskap man er med i, ikke et møte man går på. En del kristne går på mange møter hele tiden, i mange forskjellige kirker. I alle fall i større byer. De går dit de er ”best” for øyeblikket. Jeg sier innimellom at dersom vi er en av tre menigheter som folk besøker jevnlig, så må de gjerne stryke oss fra lista. Men jeg er klar over at det er enklere å si når mange kommer og det er på opptur. Slik er det ikke alltid.

Det er flott for en pastor og se at lokalet fylles en gang i blant. For all del. Og selvfølgelig kan vi dra i gang en skikkelig fest. Men jeg tror langsomt kan være bra. Sakte. Dypt. Og jeg tror det er det stabile, gode arbeidet uke etter uke som vi må bygge våre menigheter på. Det er der liv leves og forandres. Og da vil nok våre menigheter vokse saktere, men sikkert.

Love the sinner...

2010-01-11T01:10:00.003+01:00

Kom over et bra sitat av Tony Campolo.
Han snakker om klisjen "Love the sinner, hate the sin". Elsk synderen, hat synden.
Og det kan høres så edelt ut.
Men det er det motsatte av hva Jesus ba oss gjøre.
Han sa: "Love the sinner, hate your own sin". Og når du har dealet med og blitt kvitt synden i ditt eget liv, DA kan du begynne å snakke om synden til noe andre.

Hva om Susan Boyle ikke hadde kunnet synge?

2009-04-19T14:09:00.006+02:00

Nå er det så lenge siden jeg har oppdatert denne siden at jeg hadde glemt passordet. Jaja.
Men nå hadde jeg lyst til å linke til en liten sak, som jeg har talt om i kirka i dag.
Susan Boyle har blitt verdensstjerne etter at hun deltok på "Britian's got talent."Som har utseende i mot seg, men som gjør alle til skamme.
Det er en fantastisk historie som tar helt av. Mest populære klippet på Youtube. Blir invitert overalt.

Sjekk klippet her: Susan på youtube.com

Det er askepott-historie. Om en underdog som overrasker alle.
Det er som den kvinnelige dommeren sier en heftig påminnelse om at vi ikke må dømme folk ut i fra fasade.
Når hun går inn på scene så ser folk på hverandre, himler med øynene, gjør narr av hennes litt klumsete inntreden, av at hun får hjerneteppe. Sjefen Simon Cowell ser nesten hånlig på henne. Men tre sekunder etter at hun har begynt å synge så er alt forandret. Hennes liv er forandret.
Hun sier i et intervju at siden forrige lørdag så har de som tidligere var slemme med henne, blitt snille. Barna i gata mobbet henne tidligere, men nå vil de ha autografen.
Og historien sier at hun når hun forrige søndag som vanlig gikk på gudstjeneste, så reiste folk seg og klappet da hun kom. Hun hadde sunget i koret, men de visste ikke at hun var SÅÅ flink.

Og dommerne må beklage:
"Jeg beklager at vi ikke gav deg i nærheten av den respekten du fortjente da du først kom inn. Vi trodde for å være ærlig at det skulle bli et humoristisk innslag.” De tar selvkritikk.

Men er det ikke noe som er feil?

Skribenten Dennis Palumbo setter ord på det:
”Hva om Susan Boyle ikke hadde kunnet synge?”
Hva om hun kom ut på den scenen og sang dårlig? Falskt? Eller helt middels?
Hadde hun da fortsatt hatt et vakkert indre?
Det virker som at poenget med hele denne historien er at fordi hun har er talent så var det feil å dømme henne ut i fra hennes utseende og oppførsel. Betyr det at det hadde vært greit å dømme henne dersom hun ikke hadde hatt talent?
Dommerne virker stolte over å beklage at de tok feil. Men hva som de hadde hatt rett?

Om hun hadde sunget dårlig, så hadde Simon Cowell fortsatt himla med øynene. Publikum hadde buet og ledd og plystret. Og klippet hadde vært på Youtube, men til spott og latterliggjøring.

Dennis Palumbo skriver videre:
Så la oss ikke være så raske med å gratulere oss selv for å trykke henne til våre bryst.
Vi skulle ha gjort det uansett, på samme måte som vi skulle gjort det med alle som faller på utsiden av standardene for ungdommelighet og skjønnet som blir kunngjort av moteblader, sladrenettsteder og TV-show.
Vi skulle ha gjort det uansett, før Susan Boyle sang en eneste note.”

Hvis Jesus hadde vært i dommerpanelet så hadde han ikke himlet med øynene når Susan Boyle kom inn. Og han hadde ikke trengt å se en opptreden av henne for å avgjøre om hun var verdt å elske.
For Jesus elsker alle mennesker betingelseløst og uten begrensning. For alle mennesker er skapt av Gud. Elsket av Gud med Agape. Betingelseløs og grenseløs kjærlighet.

abort, igjen..

2008-08-25T13:18:00.004+02:00

Jeg har egentlig ikek vært så opptatt av abortproblematikken. Selv om jeg skrev en liten sak om det her på bloggen for en stund siden.
Men i dag kom jeg over to kommentarer i Aftenposten som jeg syns var veldig gode og som jeg gjerne vil være med å spre. Jeg syns i alle fall de er gode bidra i samtalen.

Vi dreper også - en meget god artikkel skrevet av Ingvill Aa, tidligere aktiv i kirka jeg jobber i.

En Gud for de svake - skrevet av Eskil Skjeldal.

Les!

Tilbaka till Jesus

2008-02-15T14:44:00.007+01:00

Min venn og helt Runar Eldebo har skrevet en ny bok som også snart kommer på norsk. Den heter "Tilbake til Jesus". Å, som jeg gleder meg til å lese.
Her er er intervju med Runar i svenske Dagen.
Her er forlagets presentasjon.
Her er Dagens leder sin bokanmeldelse: "Varning för farlig bok från kristet förlag"

(Bildet er fra Dagen.se. Snakk om å se ut som en professor (docent). Og være det.)

Relasjonen til hedningene

2007-11-13T16:47:00.002+01:00

I disse dager hvor det er så populært med protester og boikott...

I 1.Peter 2.12.står det noe om hvordan vi kristne (om du er blant oss) skal oppføre oss mot "hedningene" som "baktaler oss" og om hvordan de skal se hvem Gud er.

(Et smart sted å begynne er sikkert å ikke kalle folk for hedninger... Men de kristne i Roma Peter skrev til hadde ikke så mange de-som-syns-du-er-litt-teit-om-du-er-kristen-hedninger, men mer av de-som-putter-deg-på-en-påle-og-tenner-deg-på-hedninger og det er noe litt annet. Men nok om det.)

1.Pet 2.12:
"Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer."

Det står ikke:

Boikott hedningene!
Lag underskriftslister i mot om hedningene om hedningene gjør narr av dere!
Gå i protestmarsj i mot hedningene!
Forsvar Gud mot hedningene - han trenger det seriøst!
Si fra høyt og tydelig i det offentlige rom om du en hedning sårer følelsene dine!

Og en ting til.

Sodoma Gomorra. Vet ikke hva slags assosiasjoner du får, men mange kristne ser vel for seg at Kristoffer Schau ville passet bra som inbygger i den byen (som så mange av oss andre) .

Men sjekk Esek 16:49 og se hva som var grunnen til at Gud utslettet Sodoma:

Esek 16:49
"Se, hovmod er synden som din søster Sodoma gjorde seg skyldig i. Hun og døtrene hennes hadde rikelig med brød og levde i ro og trygghet. Men hun sørget ikke for de ulykkelige og fattige."

Ikke sørge for de ulykkelige og fattige.

Hovmod og fråtseri.

Høres kjent ut.

Kanskje noe å lage en protestgruppe på Facebook mot.

Hjertesaker

2007-11-09T12:09:00.001+01:00

I Aftenposten i dag uttaler Finn Jarle Sæle, redaktør for den interessante (!) avisa "Norge i dag" at "[Carl I.] Hagen er i dag den fremste politiske røsten for vekkelseskristenfolkets hjertesaker, nemlig ekteskapsloven og Israel, sier Sæle, som drømmer om et borgerlig samarbeid i 2009."

Og jeg som trodde at hjertesaken for vekkelseskristendommen var at folk skulle bli kjent med Jesus.

Abort

2007-10-01T22:43:00.001+02:00

Det går jo litt tid mellom innleggene her nå. Er det noen som leser her fortsatt?

Men har begynt å abonnere på Aftenposten nå. En god opplevelse egentlig, selv om det blir veldig mye papir!
I det siste har det vært noen interessante artikler rundt abort-problematikken. Det er ikke noe jeg vet veldig mye om, og et tema som jeg syns det er vanskelig å prate bra og riktig om.
Men det viser seg at 1 av 5 som utfører abort sliter med angst 5 år etter inngrepet. Og at abort fører til større økt fare for rusmisbruk.

Vil ikke si så mye om hva jeg mener det betyr. Det for være opp til folk selv. Men syns det i alle fall er interessante innspill i den vanskelige problematikken.

Distré. Jeg? Nok en nøkkelhistorie

2007-06-15T12:57:00.001+02:00

Her er en sms jeg sendte til sjefen min like før midnatt for to dager siden. Jeg hadde vært på medarbeidersamling i kirka jeg jobber i. Legg merke til at språket ikke alltid blir like bra i tekstmeldinger. (Det som står i parantes er lagt til for å forklare)

"Her er historien: Jobbnøklene mine er jo i posten (De hadde en som skulle til Bergen med flyet dagen før lånt av meg og jeg hadde glemt å få dem tilbake) Så når alle hadde dratt i kveld så fikk jeg ikke låst kontoret. Vet det er dumt, men vi skal jo dit tidlig i morra.
Heldigvis er det smekklås på ytterdøra så jeg fikk låst den.
Uheldigvis hadde jeg glemt igjen bilnøklene på kontoret. Men fikk etter mye strev åpnet bilen via bagasjerommet, for å finne ut at bilnøklen jeg trodde lå i hanskerommet lå hjemme. Så nå har jeg gått hjem, litt på trass (ca en halv time). Siste bakke nå, og spørsmålet er: kan jeg sitte på i morra tidlig? Syklen er jo også på kirka. Sykkelnøklen er på jobbnøkkelknippet.
Erik"

Jaja, sånn kan det gå. Lå sikkert i drøye ti minutter bak i bagasjerommet og prøvde å dirke opp bakdøra ved hjelp av et skistativ med et tau på. Det var en del biler som senket farten da de kjørte forbi meg...

Mer eller mindre?

2007-03-26T22:37:00.000+02:00

Jeg kjøpte forresten en bok som heter Få det gjort - svart bälte i vardagaseffektivitet, på flyplassen i Stockholm her om dagen.

Nederlag.

Jeg har alltid tenkt at min største utfordring ikke er å få gjort flere ting på kortere tid, men å gjøre færre ting på lengre tid. Det mener jeg vel fortsatt. Men mulig man må finne en måte å skape seg denne tiden på.

Men i alle fall.
Hadde ikke lyst til å kjøpe den.

Men da så jeg en bok som lå ved siden av.
A Perfect Mess: The Hidden Benefits of Disorder--How Crammed Closets, Cluttered Offices, and On-the-Fly Planning Make the World a Better Place

Den hørtes mye mer riktig ut. Jeg er ikke helt fortapt like vel, tenkte jeg.

Så jeg kjøpte begge - for å få balansen.

Skal lese dem når jeg får tid.

Om tid og snuttifisering

2007-03-19T23:56:00.000+01:00

Har lenge tenkt jeg skulle skrevet dette innlegget, men har ikke hatt tid.
(Men det stemmer egentlig ikke, for tid har man alltid. Men nå skal jeg ikke ødelegge poenget med innlegget før jeg har startet.)

For jeg har to gode tips og en interessant diagnose jeg vil nevne. Det handler altså om tidsbruk, hverdagseffektivitet og plass til den gode, lange, uavbrutte tankerekken. Det siste opplever jeg som en stadig større utfordring å få til.

Diagnosen kalles "snuttifisering" - og et symptom er blant annet at man ofte må sjekke mail. Stresslegen Thomas Danielsson sier at snuttifisering er at man blir avhengig av å hele tiden se små snutter med informasjon, og at man derfor lett mister helhetssynet for ting. I USA har noen startet recovery-grupper for det stadig økende problemet...

Jeg har nok ikke problemer nok for en terapigruppe, men jeg har lenge visst at dette har vært en utfordring for meg. "Før jeg skal begynne å jobbe med der, skal jeg bare sjekke en ting på nett..."
Så før jeg visste at det hadde et navn, gjorde jeg to ting som har hjulpet meg mye i det siste, og som jeg varmt vil anbefale videre:

1. Ikke ha VG-nett eller lignende som startside.
For hver gang jeg da måtte på nett for å gjøre noe nyttig, så var det alltid en eller annen nyhet jeg måtte sjekke ut først. Og så må man bare trykke på linken til bakgrunnssaken. Osv...
Så nå har jeg Google som åpningsside. Jeg bruker den sjelden, men da blir ikke oppmerksomheten min avledet så lett. Det har hjulpet meg masse.

2. Skru av automatisk e-post-sjekk
Jeg har lenge hatt automatisk mottak av e-post hvert 3 minutt. Jeg bruker e-post programmet mitt (Thunderbird selvfølgelig) mye når jeg jobber, men støtt å stadig ramlet det inn e-poster som jeg bare måtte se hva handlet om, før jeg fortsatte med det jeg egentlig holdt på med.
Nå må jeg selv velge å hente ned mailer, og det gjør jeg mye sjeldnere enn hvert 3 minutt. Nesten et nytt liv!

God tid!

Hvem takker du for kua?

2007-02-02T12:50:00.000+01:00

Det finnes mye vakkert.

Jeg tenker på Sunniva (bildet) som jeg ble onkel til 19.desember. Første gang jeg holdt henne, under en dag gammel. Jeg tenker på ekstranummerne på U2-konserten på Valle Hovin for to år siden, eller en god Damien Rice-låt.
På en god middag på den vietnamesiske restauranten Xich-Lo i Øvre Slottsgate, eller første gangen jeg holdt Therese i hånda, hun jeg skal gifte meg med i mai. Jeg tenker på en kald natt og en varm sovepose, under åpen stjerneklar himmel. På hengekøya på hytta eller 25 grader i deilig salt vann, eller følelsen av å legge seg våt rett på en skikkelig soloppvarmet brygge. Jeg tenker på skiturene i Alpene de siste årene. Blå himmel og så mye pudder at du ikke kan kjenne bunnen.

De som sier at Gud ikke kan finnes fordi det finnes så mye vondt i verden; hvor går de med takken for alt det gode?
Er det bare tilfeldig? En lang lang lang rekke flaks? Har vi gjort noe for å fortjene det?

Du kan synge "kua mi jeg takker deg" før du spiser, men hvem takker du for kua?

G.K. Chesterton skriver i Ortodoxy (egen oversettelse):

”Kort fortalt så hadde jeg alltid trodd at verden inneholder magi; nå begynte jeg å lure på om den kanskje også inneholdt en magiker. Og dette understreket denne dype, underbevisste følelsen som alltid hadde vært der; at denne vår verden har en mening; og hvor det finnes mening finnes det en person. Jeg hadde alltid følt at livet først og fremst var en historie: og hvis det er en historie er det også en historieforteller.”

PS: i morra reiser jeg forresten til Alpene igjen...

På scenen med Rob Bell

2007-01-25T20:27:00.001+01:00

Jeg klarte bare ikke å la være å ha den overskriften, selv om det er litt teit. Men på tirsdag stod jeg på samme scene som Rob Bell, og det skjer jo ikke hver dag. Og det er en litt morsom historie...
Når Carl Fredrik, Jon Erik og jeg meldte oss på konferansen jeg skrev om i forrige post, så var vi så gira og i så godt humør at vi ikke klarte å la være å finne på mellomnavn til gjengen. For oss var det mest morsomt der og da, og vi tenkte ikke så mye på det.
Men når vi kom dit hadde de tatt med mellomnavene på navnekortene, og på på tirsdag i starten av en sesjon, sa Rob Bell; "We have a group from Oslo Norway here, can you come on up?" Så vi gikk opp på scenen hvor R.B gjorde en presentasjon av oss. Det var en litt ute-av-seg-selv-opplevelse. R.B avsluttet med "we loved you from the moment you registered." Ic!

Navnene han presenterte var:
Carl Fredrik "Sabotage" Knobloch
Kjetil "Warrior" Flateby
Fredrik "Rubber Duck" Iversen (hovedpersonen i trailer-filmen "Konvoi")
Silje "Tulip" Farner
Julian "Flowerboy" Calvert (skal jo gifte seg med Tulip)
Egil "Borat" Schistad
Elisabeth "Fistfighter" Skogen
Jon Erik "Professor Gadgets" Holtedahl
Erik "Reverend" Andreassen

Jeg meldte på min kjære, Therese, ved en senere anledning og da gav jeg ikke henne et mellomnavn. Tenkte jo ikke at det skulle stå noe sted...
Men hun var litt involvert likevel. Det viste seg etterhvert at hun hadde levert skiltet til Fredrik til gutta ved miksepulten, i håp om at de skulle skrive at Fredrik "Rubber Duck" Iversen hadde mistet skiltet sitt. Men så gjorde de det altså på en litt annen måte. En morsom sak som man husker en stund :)
(Om i følge Therese så hadde hun ønsket Therese "Reverend Groupie" Andersson om hun kunne velge navn selv...)

I found the picture buy a coincidence on Flickr, when I searched for pictures from "Isn't she beautiful". Thanks Cscotta!
See more photos on Flickr

Rapport og bilder fra konferanse med Rob Bell

2007-01-25T19:38:00.001+01:00

Jeg har vært sammen med ni venner fra kirka på konferansen "Isn't she beautiful" i menigheten Mars Hill i Grand Rapids, USA. Kom hjem i dag og sitter å prøver å holde meg våken for å komme inn den nye tidssonen.

For dere som ikke vet det så er Rob Bell mitt store forbilde som forkynner. Jeg har nesten ukentlig hørt på hans taler på mp3, og han har betydd veldig mye for meg de siste åra - han er til stor inspirasjon. Ikke bare er han ekstremt god til å kommunisere, men det han sier, og måten han bygger menighet på, er så bra.

Så vi dro over. Det var over 2000 folk stort sett fra hele USA der, og noen fra utlandet. Blant annet oss ti fra Norge. (Desverre var det ikke flere fra Norge der - dere gikk glipp av noe!)

Og det var rart og spennende og være der. Følte noen ganger jeg hørte på MP3, men så gikk det opp for meg at jeg opplevde det live. Og etter å ha sett Mars Hill på nært hold, så har jeg enda større respekt for Rob Bell og det han gjør. F.eks så fikk de inn ca $150.000 i konferanseavgift og de hadde kun $40.000 utgifter. Overskuddet gav de bort til et vannprosjekt i Rwanda og til mikrofinans-prosjekter...

Konferansen var deilig avslappende. Ikke noe hype. Rob Bell gikk opp på scenen, sa "hei", og ba oss åpne biblene. Og det ble MYE undervisning. Før det hele avsluttet med en digg nattverdsfeiring med forbønn, salving av syke, lovsang m.m.

Referat fra undervisingen kan du lese på denne bloggen. Der finner du også linker til andre bloggere fra "Isn't she beautiful". Det er genialt med folk som blogger. Jeg skrev med penn på papir i min notatbok, men leser man diverse blogger får man en ganske komplett bilde av undervisningen.
Jeg likte særlig godt den første sesjonen om oss og menigheten som en levende nattverd til verden, og undervisningen om kreativitet og forkynnelse.

Vi var forresten også på gudstjenesten på søndagkvelden. Det var så strippet som jeg trodde. Først 30 min med musikk, lovsang og bønner i fellesskap (ledet av lovsangslederen) og deretter 45 min undervisning med R.B, før det plutselig var slutt etter 1 time og 15 min.

Og for dere som hører på Rob Bell, og som lurer på hvordan det ser ut der, så kommer det noen bilder her:

Menigheten holder til et gammelt kjøpesenter de fikk gratis. Det finnes ikke noe skilt til kirka, og ikke noe skilt på selve bygningen. Vi måtte se nøye på dørene for å finne frem. På spørsmål om hvorfor de ikke hadde noe skilt, svarte R.B: "You found it, so what's the deal?"
Før han litt mer seriøst sa at bygningen ikke er noen kirke, bare et samlingssted, og derfor ønsker de å ha minst mulig fokus på bygget...

En av inngangsdørene...

Selve møtesalen rommer ca 3000 personer, og stolene står i ring rundt den lille scenen som er i midten.

Musikerne står på ulike steder rundt scenen, og det er ikke noe fanct lyssetting e.l. R.B bruker storskjermen veldig aktivt når han taler, og han går rundt på scenen, eller sitter på en av stolene som han kan snurre rundt på. Veldig stilig, og det funket overraskende bra.
Lovsangen var forresten deilig annerledes, og en slags befrielse av Hillsong og alle hillsong-lookalikes...

Rob Bell selv. Dette bildet har jeg lånt av Corey. Han har også flere bidler fra konferansen.

Jeg har alltid lurt på hvordan R.B gjør dette med notater. For jeg hørte en tale han sa var historisk, fordi han for første gang brukte manus... Så hvordan gjør han det? Jo, utkastene som han skriver på store ark hjemme på sitt "study", legger han på gulvet på scenen. Og så går han rundt og ser ned innimellom.. Dette er notatene fra første undervisingsbolk på konferansen. Dette er 2 timer med undervisning, så han husker jo en del utenat også...

"There's joyboxes at the back". Kollekt-kassene, etter jødisk tradisjon - de hadde innsamling av gaver ved inngangen/utgangen.

Flere oppklarende og gode kommentarer

2007-01-10T23:15:00.001+01:00

Jeg oppdager stadig noen gode, oppklarende kommentarer, denne gang fra avisa Vårt Land. Det er avisa jeg får på døra hver morgen - det er en god kristen avis sier de. Det kan jo variere veldig hvor nøye man leser den, og i dag var en av de dagene det ikke tok mange minuttene. Men likevel oppdaget jeg to legendariske kommentarer som jeg bare måtte blogge om.

Den ene står i en artikkel om misjonering på internett, med den passende tittelen "Misjonerer fra soverommet". Jeg vet ikke hvorfor akkurat soverrommet ble brukt, men det skal jeg ikke spekulere i.
Men i en faktaboks, som jo bør være klargjørende, står følgende Misjonstips:
"1. Velg om du vil rendyrke misjoneringen, eller satse på et kryssprodukt som en idrettsside som også handler om tro. Eks. idrettsside som har fokus på tro."
"Handler om" og "fokus på". Hm. Ja, det er jo en liten nyanse.
Og hva er egentlig min blogg et kryssprodukt av?

Og en annen morsom sak stod i artikkelen om "skistjernene" Ulvang, Skjeldal, Aamodt og gjengen, som starter en "klimakamp" kalt Hvit vinter. Det handler først og fremst om å få folk til å fylle riktig drivstoff på bilene sine. (Ikke diesel på bensinbil og sånn eller?) Og så står det:
"De vil også at nasjonens innbyggere skal fyre opp sine boliger slik at forurensningen blir minst mulig"
Spar ved og tenn på huset. Så blir det ikke så mange rom å varme opp senere.

Mange døde og oppklarende kommentarer

2007-01-06T21:01:00.000+01:00

Godt nytt år!
Jeg leser i Bibelen om dagen. Og for tiden så er det 2.Samuelsbok som leses. Det er spennende og også veldig frustrerende. Folk dør så mye. De hogges ned. David, med Herrens hjelp, tar livet av å så mange folk, av også tilsynelatende meningsløse årsaker. Om noen har noen gode innspill på hvorfor så er jeg takknemlig for det. Og gode tips på bøker å lese om dette er også fint.

Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. For det var en morsom kommentar som jeg hadde lyst til å legge ut. Eller kanskje den ikke er så morsom egentlig. Hva syns du?
Det står:
"Men de sa til David: «Her kommer du aldri inn! Selv blinde og lamme kan drive deg bort.»" 2Sam 5:6
Også kommer den oppklarende kommentaren:
"Med det mente de at der kom David aldri inn."

Er det ikke deilig å få ting forklart? Og skulle altså gjerne hatt noen flere oppklarende kommentarer til 2.Samuelsbok.

Jul: Jesus kommer til byen

2006-12-21T12:57:00.002+01:00

Har blitt lite blogging i det siste. Alt har/tar sin tid, og jeg kommer sterkere tilbake. Men en liten julekommentar her.

En sang som høres mye om dagen, er ”Santa Claus is coming to town”. Med bjeller, munter melodi og oppstemning. Her er min egne norske oversettelse (les den sakte og med poesi-stemme):

"Julenissen kommer til byen"
Du bør passe på,
Du bør ikke gråte
Du bør ikke surmule,
og jeg skal fortelle deg hvorfor:
Julenissen kommer til byen.

Han lager en liste og sjekker den grundig,
Han kommer til å finne ut hvem som er slem og hvem som er snill.
Julenissen kommer til byen
Julenissen kommer
Julenissen kommer
Han kommer til byen.

Det interessante spørsmålet er jo hvordan det ser ut om det er Jesus som kommer til byen. Det er jo det som er poenget med jula. Jesus kommer.

En ting vi kan vite er i allefall at den lista som julenissen sjekker har Jesus gjort seg ferdig med for lenge siden.
"Men han gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre synder. Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset." Kol 2:13

Deilig.
Jeg er glad det ikke er historien om julenissen som jeg bygger mitt liv på.

God jul!

"No perfect people allowed"

2006-12-01T16:45:00.001+01:00

I forbindelse med forrige innlegg, og sånn generelt, så vil jeg anbefale en bok for de av dere som er opptatt av menighet. Den heter "No perfect people allowed" og er skrevet av John Burke som er pastor i Gateway Community Church. Undertittelen er "how to create a "come as you are" culture in the church."
Burke underviste på konferansen jeg var på i USA tidligere i høst, (en emergent-menighet på scenen i Wilow Creek!) og det er utrolig spennende å høre og lese om hvordan de klarer å skape en menighet som er radikalt inkluderende uten å kompromisse.

Om glamkristendom og nådeløse subkulturer

2006-11-15T11:11:00.001+01:00

Plutselig var det litt å kommentere i dag. Hadde lap-toppen i nærheten når jeg spiste frokost, så da ble det liksom så lett å skrive..

Men i Vårt Land, nok en gang, ved siden av artikkelen om Morten, finnes det annen veldig interessant sak, som desverre ikke finnes i nettversjon. Det er en stipendiat (Ådne Njå. Ja, navnet hans altså) på Teologisk Fakultet som sier mye interssant. Han sammenligner homokulturen (han er selv homofil) og det han kaller "glamourøs lavkirkelighet" alá Storsalen. (Og når han sier Storsalen så kan vi nok regne inn AftenAften og alle andre studentlignende ting...) Her er noen sitater hvert å tenke på:

"Ideealet i de glamourøse lavkirkelige miljøene, er å være sexy, dydig og sterk i troen". Og selvrealisering er viktig.

"Dermed kan kristenlegalisten og homolegalisten diskutere i garderoben på SATS så fillene fyker om hvorvidt homosex er synd, uten overhodet å komme på tanken om at de befinner seg i djevelens katedral og mottar hans proteinrike oppbyggelsessakrament".

"Problemet med glamkristendommen er at den gir seg ut for å representere klassisk kristendom. (..) Den forkynner Guds nåde i en subkultur som er nådeløs. Det er ikke greit når ungdommer ikke vil spise, og må stå to timer forran speilet for å føle seg fine nok til å gå på møte"

Subkultur som er nådeløs. Interssant. Vi forkynner om Guds nåde, men stæsjer oss opp for å ikke bare være alminnelige, og for ikke å bli sett rart på...

"Vi må høre at vi er verdt noe fordi vi er spesielle. Dermed mister vi jo verdi om hvis vi bare blir en i mengden. Derfor jaget og narsissismen. I jaget etter å være spesielle, forakter vi oss selv slik vi er"
Årsaken sier han er fordi verden forstås som et realiseringsprosjekt, og ikke Guds skapning som allerede har verdi.

Kjære Gud, hjelp oss til å skape nådefulle kulturer, og hjelp oss til å se at verdien du gir oss er noe vi har, og ikke noe vi selvrealiserer oss til.

(utrolig tungvindt når man skal sitere en sak i en papiravis forresten... tar tid!)

Lykkelig uten Gud

2006-11-15T10:59:00.000+01:00

I dag blir min venn Morten Holmqvist intervjuet i Vårt Land i forbindelse med kirkemøtet (I Den Norske Kirke) hvor han har hatt et innlegg om den store ungdomsundersøkelsen som han har gjennomført den siste tiden, på oppdrag for 14 kristne organisasjoner. I den går det frem at 4av5 ungdommer sier de er lykkelige, og få av dem har åndelig lengsel. Det viktigste er familie og venner, og det minst viktige er festing og religiøs tro.
Kanskje er ikke dette veldig revolusjonerende, men samtidig gir det da kanskje ikke mening å snakke om "hullet i hjertet som ingen andre enn Jesus kan fylle". For de opplever kanskje ikke at de har noe hull. De fleste har det rett og slett bra.
Det er jo nesten sånn at man syns det er litt dumt, for da mister vi liksom et av de gode poengene, men spørsmålet er vel bare om vi ikke må komme inn fra andre sider. Og man kan selvfølgelig prøve å finne ut hva "lykkelig" betyr. Er det å ha det "greit"? Er det å ikke ha behov? Relasjoner er viktig - hva tenker unge om seg selv? Jeg gleder meg til å lese hele undersøkelsen, den kommer i januar.

Hovedpoengene i Vårt Land-saken finner du på nett.

Powerpointen som Morten brukte på kirkemøtet ligger også på nett. (Med eget videoklipp på YouTube og sånn. Hipt for kidza lissom.)

Den klamme klemmen - en film

2006-11-10T17:29:00.000+01:00

Nok en pausefilm... Det kan virke som denne bloggen blir mer og mer useriøs, men det kommer snart noe annet altså. Men kan bare ikke la være å legge ut link til denne morsomme episoden.

For jeg kjenner meg så godt igjen. Følelsen av å få dårlig respons når man forsøker å gi noen en klem kjennes i ryggmargen og langt inni hjertet.
De vanskelige spørsmålene: Hvem skal man gi klem? Hvem skal man ikke gi klem? Hvem kjenner man godt nok? Hvem vil ikke ha klem? Hvem er ikke vant til det? Skal man alltid bare vente på den andres initiativ? Hva om han er like usikker?
Sjekk denne videoen av Trond Giske og Jens Stoltenberg ifbm Tronds 40årsdag og oppdag at flere sliter med avgjørelsene. Den er veldig morsom samtidig som jeg føler meg litt sånn pinlig berørt på Tronds vegne. Trond; jeg vet hvordan du har det!

Trond Giskes klemforsøk av statsministeren

Og et spørsmål til dere jenter: Er dette et gutteproblem, eller kjennes det på samme måte for dere?

Et par pausefilmer

2006-11-06T23:45:00.000+01:00

Oppdaget to morsomme filmer på internett som jeg tenkte jeg måtte dele videre. Som et par pausefilmer inntil det kommer noen mer vettuge innlegg her...

1. Exploding whale and bloody sky. Oppdatert link.
En gammel, utrolig nyhetsreportasje om et spregningsforsøk av en strandet, død hval... Jeg mener den er legendarisk. Hør på lydene av "regnet" etter smellet.

2. The roadblock
Ja, hva gjør man ikke for å spare noen få kroner eller litt tid? Folk prøver å kjøre veldig fort og nært til biler som passer de automatiske veisperringene gratis... Og det går ikke helt bra. Oj oj oj...

Hva syns dere?

Om å gjøre å ha riktig pass. Erik tapte.

2006-10-23T17:24:00.001+02:00

Ligger nå i en seng på du løent hotell i Stockholm og skriver dette på mobilen, mens jeg skulle vært på flyet til Chicago. Skulle reise med Runar Eldebo og en gjeng med svensker, men kom til innsjekkingen og fikk beskjed om at jeg ikke hadde pass som fungerte til Usa. Til alle andre land, men ikke Usa. Så flyet gikk uten meg. Jeg holdt på å dø på meg. Men nå har jeg etter mye papirarbeid og stress klart å både ombooke flyet, og skaffe meg visum, noe som er et under i følge de som kan slike ting. Har lært meg mye om ambassader i dag for å si det sånn!
Så nå venter jeg her til i morgen og håper alt går bedre da. Nytt fly og nye muligheter.
Måtte bare skrive dette- en slags terapi. For dette har vært en syk dag. Mer om den senere.

Låsvås - en historie

2006-10-16T16:03:00.001+02:00

Jeg var ferdig med eksamen, en dag i desember i fjor. (jeg hadde ingen blogg å skrive i da) Det var akkurat litt mer enn null grader i luften, for det var litt yr i luften samtidig som det var snø på bakken. Jeg gikk over idrettsplassen mot bilen min – det skulle bli deilig å komme hjem. Nøkkelen ble fisket opp av baggen og jeg puttet den i den grå åpningen i bildøra. Låsen bevegde seg ikke. Ikke i det hele tatt. Var det riktig nøkkel? Ja. Merkelig. Jeg forsøkte igjen. Ingen bevegelse. Den må ha fryst, tenkte jeg og gikk over på den andre siden for å åpne bilen derfra. Igjen gikk nøkkelen inn, men ikke rundt. Låsen rikket seg ikke. Jeg tok i så hardt jeg trodde nøkkelen ville tåle uten å knekke, og det var ganske mye tenkte jeg. Men ingenting skjedde og jeg lengtet etter lås-sprayen som lå på feil sted, i hanskerommet inne i bilen. Men jeg kom på at kroppsvarme kan gjøre samme nytten.
Jeg gikk til førersiden igjen og satte meg på huk og begynte å puste på låsen. Mye. Dype, lange, varme strømmer av kroppsvarme. Så satte jeg nøkkelen inn igjen, og vred spent om. Den gikk ikke en millimeter lenger rundt enn før pustetrikset! ”Er jeg sikker på at jeg ikke har tatt feil nø.. bil! Jeg har tatt feil bil!” Syk følelse. Min bil var parkert tre lenger ned, og den hvite, vakre Volvoen jeg stod ved nå, tilhørte en annen. Jeg kikket rundt meg, og heldigvis kikket ingen tilbake. Jeg gikk rolig ned til min egen bil, satte i nøkkelen, åpnet lett døren og spant av sted. Dette skal jeg ikke si til noen, tenkte jeg.

Mulige lærdommer:
1. Det hjelper ikke med riktig nøkkel om det er feil lås.
2. Ofte har ikke problemer så kompliserte løsninger som man skulle tro.
3. Om det er yr i luften er det lite sannsynlig at låsen har fryst.

Sjokkerende nyhet

2006-10-02T22:56:00.002+02:00

En ting jeg hadde lyst til å blogge om i sommer, men som jeg klarte å la være (hadde jo skrivepause):

VG 4.august 2006:
Folket sier blankt nei til Jens Stoltenbergs og Kristin Halvorsens skatteskjerpelse på to milliarder kroner i høstens statsbudsjett. Dette viser en rykende fersk meningsmåling om skatt som InFact har utført for VG.

VG har funnet ut at folk ikke vil betale mer skatt. Å nei.
Er det ikke utrolig hva meningsmålinger kan avsløre og lære oss om verden?

Har skikkelig lyst og skikkelig ikke. Om fisk.

2006-09-20T21:58:00.001+02:00

En sommer var jeg noen dager alene på hytta i Kragerø, og det var fantastisk deilig. En sein kveld satt jeg ute ved vår bærbare peis og kikket delvis på flammene og delvis utover det nesten blikkstille havet. Det høres ganske idyllisk ut og det var det. Grunnen til at havet ikke var helt blikkstille var fordi det støtt og stadig hoppet fisk som laget bevegelser på overflaten. Og plutselig fikk jeg så veldig lyst til å fiske. For første gang på så lenge jeg kunne huske. Sikkert mer enn ti år.
Og pappa hadde akkurat tilført hytta en ny fiskestang, og nå bestemte jeg for å ta den i bruk. Jeg kastet ut, flere ganger, og jeg merket snart at teknikken fra ungdommens dager kom tilbake. Jeg var skikkelig spent og jeg håpet så utrolig at en fisk skulle bite på. Jeg lengtet etter den gode følelsen. Gleden. Kjenne rykket i stanga. Lyden av snella som gir litt etter for fisken som tror den holder på å lykkes, men som nærmer seg slutten omdreining for omdreining. Jeg sto der på brygga og hadde skikkelig lyst på fisk.

Men så begynte jeg å tenke. Konsekvensanalysere. Hva skjer om jeg får fisk på kroken nå? Da må jeg først ta den av kroken, og det er så vidt jeg kan huske et mas. Og så må jeg ta livet av den, med kniv (noe jeg ikke hadde der og da), stein eller nakkeknekk. Også blir det masse blod, og fiskebæsj. Og fiskelukt på henda. Og så skal den jo egentlig renses, og spises. Så plutselig hadde jeg ikke lyst til å få fisk likevel. Det hadde ødelagt hele idyllen. Men så hadde jeg jo samtidig så utrolig lyst til å få fisk, kjenne den gode følelsen. Så jeg kastet ut på nytt, og håpet skikkelig på å få fisk, samtidig som jeg håpet at jeg ikke skulle få det, fordi jeg fryktet konsekvensene. Så stod jeg der sikkert i et kvarter og kastet ut og sveivet inn mens jeg kjente på dette merkelige spennet i mitt følelsesliv. Det endte med at jeg fikk noe på kroken. Tang. Heldigvis. Og dessverre.

(Senere på sommeren fikk jeg masse fisk og jeg tok kaldblodig liv av dem. Bare sånn at ingen tror at jeg er en skikkelig pyse. Men da var jeg psykisk forberedt.)

Hvor rik er du i den store sammenhengen?

2006-09-11T01:12:00.001+02:00

Sjekk ut www.globalrichlist.com og finn ut hvor rik du er i forhold til resten av verden. Hvor mange personer er rikere enn deg?
Ganske tankevekkende.

Om svenske nabofester og tidsperspektiv

2006-09-07T12:06:00.001+02:00

Ingenting er som en nabofest i en liten gate på et lite sted i Sverige, Töcksfors. Jeg var der i sommer sammen med min kjære Therese, for det er der hun kommer fra. Vi hadde vært et annet sted den kvelden, og når vi kom hjem var det fullt liv i lille Ängsvägen. Lekeplassen var gjort om til festplass, det var svenske slagere over høytalerne som det var fler enn nok av og barna sprang rundt beina på foreldrene sine til langt utpå morrakvisten. Ingen tenkte på lydnivået, for alle i gata var jo med på festen.

Men slik var det ikke. Vi var ikke med. Vi lå innendørs i nr 9b med propper i ørene i et forsøk på å få sove - vi skulle tidlig opp. Jeg skulle blant annet kjøre til Kristiansand. Men det var sjanseløst å få sove, og jeg må innrømme at jeg var relativt irritert på disse bråkete, dansende, rølpete svenskene. De kan umulig være glade, sånn innerst inne, tenkte jeg der jeg lå. Men så begynte jeg å tenke på Jesus, og det passer ikke alltid så bra i slike situasjoner. Og tankerekken endte med at jeg kom frem til at dersom det hadde vært mitt nabolag, så skulle jeg så definitivt vært til stede og tatt del i festen, på lik linje med alle de andre. Og jeg skulle ikke hatt et snev av fordømmelse i meg. Jeg sa det til Therese. ”Therese, når vi i fremtiden er gift og har naboer og sånn, da skal vi være der når det inviteres til fest,” sa jeg. ”Ja, vi skal invitere naboene på fest”, dro jeg til med. Hun svarte ubehagelig positivt og konkret. ”Ja, vi kan invitere de som er dine naboer på fest når vi har giftet oss i mai og vi flytter inn hos deg”, svarte hun. Plutselig ble det litt vanskeligere. Jeg hadde liksom tenkt en gang i fremtiden. Ikke neste mai.

Om trådløse mikrofoner

2006-08-30T16:56:00.002+02:00

Min historie om den trådløse mikrofon-tabben i innlegget "Tre selvopplevde potensielle predikanthistorier på en uke" faller helt igjennom i forhold til saken om nyhetsreporteren som gikk på do under en Bush-tale. Og lydteknikkeren glemte å skru ned lyden. Hva var det jeg sa? Stol ikke på lydteknikkere!

Fra VG:
Mens Bush tok på seg ansvaret for den dårlige beredskapen under Katarina-orkanen for ett år siden, kunne CNNs seere høre detaljer om programlederens bror og hans kone.

- Jeg er nødt til å beskytte ham. Han er gift, har tre barn og kona hans er en kontroll-freak, sier programlederen i samtalen med en annen kvinne.

Hun er åpenbart ikke klar over at lyden fra hennes trådløse mikrofon fortsatt går ut til millioner av seere. Det tar også svært lang tid før noen i kontrollrommet til CNN drar ned den korrekte lydspaken på miksebordet.
I løpet av 90 sekunder kan TV-seerne høre hvordan Phillips drar opp glidelåsen på skjørtet, før hun vasker seg på hendene. Hun rekker også å skryte hemningsløst av ektemannen i en generell diskusjon om menn.

Les resten på VG.
Og se video. Utrolig.
foto: cnn

I de troendes leir

2006-08-25T16:44:00.000+02:00

Nå er sommeren over og jeg er tilbake i Oslo, og tilbake på denne bloggen. Det har vært bra med pause. Min bærbare PC og min mobil streiket begge i løpet av et par dager av sommeren, og jeg tok det som et tegn fra han er oppe om at jeg trengte å koble skikkelig av. (Og det lærte meg en dyrebar lekse om at man aldri kan ta backup for ofte.) Men jeg har jo opplevd ting i løpet av sommeren og noen ting kommer vel som innlegg her fremover.
Og en kan jeg ta her nå.
For en av de mest givende opplevelsene jeg hadde, var en dag sammen med Kjetil Østli, en journalist fra Aftenposten som skrev en artikkel for A-magasinet om kristen tro i det moderne Norge. Jeg traff han ganske tilfeldig, men gjennom samtalene med han ble jeg minnet på hva jeg lever for. Og da blir jo jeg ganske gira, og det kommer frem i artikkelen, som du finner på aftenposten.no. Jeg syns den er interessant, ikke fordi jeg blir sitert, men fordi den beskriver en ateist (han påstår han er det, men jeg er skeptisk) sitt møte med, som han skriver, Norges minst tolererte gruppe; de kristne.

Men bare en ting til forresten...

2006-07-02T15:04:00.000+02:00

I dag talte jeg på gudstjenesten i menigheten jeg jobber i, og i forberedelsene til den tenkte jeg en del på hvordan det vi ville sett ut om det var Jesus som talte i den menigheten hver søndag. Hvordan ville det sett ut? Eller rettere sagt, hvordan ville de som var der sett ut? Hvem hadde vært der og hvordan ville de blitt?
Bare noen spørsmål som jeg syns er spennende å stille.

En bok for ferien

2006-07-02T14:57:00.000+02:00

Nå begynner jeg sommerferie, og jeg har ikke planer om å skrive flere blogginnlegg på en stund. Jeg ser frem i mot en periode hvor jeg ikke trenger å produsere noe som helst!
Men i mens kan du jo lese en bok, og en jeg vil virkelig anbefale er "Blue like jazz" av Donald Miller. Utgitt på Lunde Forlag. Er ikke ferdig med den ennå, jeg begynte på den for få dager siden, men jeg gleder meg virkelig til å lese neste kapittel. Miller skriver så bra om kristne sannheter, på en så morsom og befriende måte. Og utrolig utfordrende. Det er litt sånn a om man hadde hatt lyst til å skrive en bok, så føler man ikke lenger at man trenger å gjøre det, for dette er måten man ville gjort det på. Les den og god sommer!

En litt morsom web-søk-sak

2006-06-20T19:40:00.000+02:00

Her kommer en litt morsom sak på siden igjen, som man kan gjøre om man har et par minutter ekstra. Greia er ganske brukt på en del utenlandske blogger, men her kommer en norsk versjon. Gå inn på en søkemotor og skriv ditt "eget navn + trenger" i søkefeltet, og se på svarene som kommer. Jeg gikk inn på sesam.no og skrev "Erik trenger". Her er noen av de svarene som jeg fikk:

Erik trenger ingen meny for å vite hva han skal fylle den gjennomtrente kroppen med. (Nei, det er helt sikkert!)
Erik trenger penger til dop. (Ehh, ja, har jeg ikke nevnt det?)
Erik trenger noen med teknisk bakgrunn som ekstrahjelp for en, i utgangspunktet, kort periode. (Bare for en kort periode altså. Komfyren har klikka skjønner du..)
Erik trenger vel å øve litt, ja.
Erik trenger mer plass til lagring av fotballutstyr. (Ja, fotballen i boden pisses me off.)
Erik trenger 'militærbilder' - fra begge sider av monitoren. ("Militærbilder". Skjønner?)
Erik trenger en pust i bakken i ny og ne han også, og uten å si at resten av backene våre er skrap i undertall, vil jeg heller si at Erik er fantastisk. (Ja, jeg ble ikke kalt for "Klippen" på menighetscup-laget Mission Possible uten grunn.)
Erik trenger vara til Velferdstinget. (Og en ny tjenstebil-ordning)
Erik trenger ikke så mye, han har så fine farger og er flott uansett. (Takk! Du skal få pengene dine snart)
Erik trenger barnevakt i kveld.

Prøv du også, og lim svarene inn i kommentarfeltet!

Syv måter å be på

2006-06-12T19:04:00.000+02:00

Brian McLaren er en av lederne for det som kalles "emergent church"-bevegelsen, og fredag 19.mai var han på besøk på gudstjeneste i Bjølsen Misjonskirke, etter at han hadde hatt en temadag i Oslo. Her fortalte han om syv måter man kan be på, og han brukte ett ord for hver av dem.

1.Thanks! Dette er bønner med takk, og bønner som hjelper oss å oppdage det gode som skjer oss.
2. Sorry! Bekjennelsesbønner - bønner som gråter.
3. Help! Bønner om hjelp - innrømmelse av at vi ikke klarer alt alene.
4. Please! Dette er det vi kaller forbønn - bønner for mennesker vi er glade i eller situasjoner vi vil legge frem for Gud. Detter bønner som hjelper oss til å bry oss om verden.
5. Why? Klagebønner finner man mye av i Bibelen. Det er lov å være misfornøyd og si det til Gud.
6. Yes! Når man betrakter og lytter til Gud, og erfarer at, ja, Gud er sammen med meg.
7. Oh! eller Halleluja! Tilbedelsesbønner som synger og danser.

Poenget til McLaren er at man kan bruke alle disse ordene/måtene å be på, når man ber. Så kan man begynne på toppen og arbeide seg nedover. Eller hulter til bulter...

God bønn!

En rap av Erik "2pac" Andreassen

2006-05-25T01:29:00.000+02:00

Kom plutselig på en ting her.
Du visste kanskje ikke om jeg at jeg også har drevet en del med rap (som i ræpping, som i hip-hop). Vel, jeg har ikke drevet mye med det, men i forbindelse med forkynnelse og diverse sceneopptredener i KRIK opp igjennom så har jeg laget noen rapper (hvordan skrives det?) som jeg har fremført med vekslende hell. Jeg laget en ræp (og hvordan skrives det?) for temaet på Action i 2002 (KRIKs sommerfestival for 12-16åringer) som tross sin "pi pi pi pi pizzafyll"-sjanger ble en ganske stor hit. Den het "Skikkelige saker" og i fjor ringte en lærer fra en ungdomsskole på Vestlandet for å si at den ble brukt i en musikal som 10.klasse der borte hadde! Mulig at jeg legger ut refrenget på den senere. Yo.

Men en mindre vellykket ræp jeg laget, var for temaet på Arena 2004 (festivalen for 16+). Eller, jeg mener, ræppen i seg selv kanskje var blant de bedre jeg har laget, som kanskje ikke sier så mye, men urfremføringen var katastrofal. Jeg skulle dra den på åpningsmøtet som møteleder, men hadde på forhånd ikke øvd sammen med bandet (Expect) som skulle groove i bakgrunnen. Det har jeg funnet ut i ettertid at ikke er så lurt. Både de og jeg sa; "dette fikser vi lett". Men det viste seg å ikke være helt sant. For når jeg plutselig skiftet rytme på refrenget så fikset ikke de det helt lett for å si det sånn. Så det ble en litt pinlig affære foran tusen personer. Men morsom, i allefall for de tusen. Snufs. Yo.

Men siden jeg mente at teksten i seg selv ikke var helt ute, selv om den ikke funket "live", så fant jeg ut at jeg skulle legge den ut her. Litt for mimring, og litt for at den ikke bare skulle dø en stille død på min egen pc. Check check.
Så her kommer den, "Tør du?"-ræppen fra Arena 2004:

"Tør du?"

Ref.
Tør du? er tema på årets Arena.
Tør du å gi, tør du å motta,
tør du å tro, tør du å godta
Tør du å satse, tør du å leve,
tør du å være, uten å streve.

Tør du å gå med fjorårets mote, eller gjøre noe nytt, om du i starten må knote.
Tør du å innse at du ikke vet alt, men at Gud er Gud om alt annet falt.
Tør du å kaste av deg masken, å slutte å la deg lure av Den Store Slasken.
Tør du å stå for noe, i klassen alene. Uansett hva de andre måtte mene.

Tør du å be? Å knele ned? Å si kjære Gud, jeg ække helt med.
Tør du å bekjenne at Jesus Herre, og at det uten Han ender mye verre.
Tør du gi bort ting som du trenger, å se at beste kan'ke kjøpes for penger.
Tør du å tro din farfars farfar ikke var en ape. Tør du å vente med sex til ekteskapet.

Tør du å synge til Gud en hilsen, selv om ikke stemmen din er som Kurt Nilsen
Tør du å bli når du har lyst til stikke? Tør du å si nei når de andre skal drikke?
Tør du å være svak, og si det som det er? Tør du å være ellers, som du er her?
Nå står jeg her å rapper til deg i fra scena, og sier vi skal få det sinnsykt kult på Arena.

Yo.

Lovsang med sjeldent bra fokus

2006-05-11T21:35:00.000+02:00

Var i London i helga, og på søndag var jeg på gudstjeneste i den spennende menigheten church.co.uk. (Ja, navnet på menigheten er en nettadresse. For som pastoren sa; så vet alle hvordan de skal finne oss)
Der hørte jeg en lovsang som jeg likte veldig godt. Jeg snakket med lovsangslederen og fant ut at sangen heter "God of Justice, Saviour to all" og er skrevet av Tim Hughes. Jeg digger fokuset i sangen, og her kommer teksten. På Hughes side passionforyourname.com ligger den ute til gratis nedlastning om du vil høre den. Anbefales!

God of Justice, Saviour to all
Came to rescue the weak and the poor
Chose to serve and not be served

Jesus, You have called us
Freely we’ve received
Now freely we will give

We must go live to feed the hungry
Stand beside the broken
We must go
Stepping forward keep us from just singing
Move us into action
We must go

To act justly everyday
Loving mercy in everyway
Walking humbly before You God

You have shown us, what You require
Freely we’ve received
Now freely we will give

Fill us up and send us out
Fill us up and send us out
Fill us up and send us out Lord
-----------

Ja, kjære Gud. Gjør det. Keep us from just singing.

Tre selvopplevde potensielle predikanthistorier på en uke

2006-05-05T01:27:00.001+02:00

Jeg har tidligere sagt at denne bloggen ikke skal handle om meg og hva jeg har gjort siden sist. Det prinsippet blåste jeg i fillebiter i mitt siste innlegg om min blindtarm, som jo var relativt navlebeskuende, eller skal vi si blindtarmbeskuende, og selvsentrert. Og nå bryter jeg prinsippet igjen. For den siste uka har jeg hatt tre snodige opplevelser som jeg tror kanskje har gitt meg mer livsvisdom som jeg gjerne vil dele med dere som leser denne bloggen. (Og det er forresten en del, og det er hyggelig!)

1. Forrige onsdag kveld parkerte jeg min Volvo 740 på den eneste ledige P-plassen jeg fant i Sinsenterrassen. ”Yes, jeg fant en plass!”, tenkte jeg fornøyd da jeg fullførte lukeparkeringen. Det er jo ikke alltid man finner plass til en Volvo 740 i Oslo en sånn sen kveld. Dagen etter skinte solen når jeg gikk opp i Sinsenterrassen igjen, men synet som møtte meg gav en rar og mørk følelse. Gaten var fullstendig ribbet for biler! Også min. Og gata var ryddet for grus. Det var nemlig vårrengjøring på gang, og jeg hadde ikke sett skiltet 200m borti gata med parkering forbudt mellom 7-17. Mæn ass!
Så da var det bare å komme seg til biloppsamlingsplassen på Ulven og hente bilen. Bilen stod under tak i et slags parkeringshus, og damen bak det skuddsikre glasset (kan ikke skjønne hvorfor de har det…) gav meg en billett til bommen som er på vei ut. Den billetten kostet meg 2600 kroner. ”Da slapp jeg å spare de pengene,” sa jeg, men hun lo ikke veldig. Tipper hun har hørt rimelig mye galgenhumor tidligere. Det er jo sånn slike offer som meg overlever tøffe tider.

Lærdom nr 1: Selv om det står mange biler i en gate så betyr ikke det at det er lov å stå der.
Eller: En synd blir ikke mindre om det er flere som gjør den.
Eller2: Det kan være de andre har sett noe du ikke har sett.

2. På søndag talte jeg to ganger i menigheten jeg jobber i. På formiddagen talte jeg kl11.00, og underveis stilte jeg et spørsmål til folka som var tilstede (ca60-70) som jeg ville de skulle prate sammen om i noen minutter. De minuttene ønsket jeg å benytte til å rense halsen, for jeg hadde noe stæsj nedi der som klødde litt. Så jeg skrudde av den trådløse mikrofonen jeg hadde på meg, og gikk inn på kjøkkenet ved siden av og drakk vann og tok i litt skikkelig for å få opp det opplegget i halsen. Da kommer en kamerat løpende inn fra salen; ”Erik, du må skru av mikrofonen!” Syk følelse! Jeg mente jeg hadde skrudd av mikrofonen, men den var tydeligvis ikke enig. Og lydmannen var opplagt ikke opplagt. Og mens jeg var i sjokk kunne jeg høre den enorme latteren i salen. De lo av meg, og jeg var ikke tilstede! Syk følelse igjen! Jeg måtte psyke meg opp en liten stund før jeg torde å gå inn å møte blikkene. Jeg kom unna det på en grei måte – jeg er ganske god til ro meg unna ting - men jeg tror aldri jeg har hatt en lignende flauhetsfølelse. Men jeg er glad jeg ikke gikk på do. Eller at jeg ikke gikk inn på kjøkkenet og snakket dritt om noen i salen…

Lærdom nr 2: Stol aldri på en mikrofon.
Eller: Stol aldri på en lydmann
Eller 2: Hadde du snakket annerledes om folk, om du hadde en mikrofon på deg til en hver tid?

3. Torsdag hjalp jeg og en gjeng med folk Ole André og Ane, et ektepar i smågruppa mi i menigheten, å flytte. (De bodde i femte etasje uten heis...) Når vi kom til stedet hvor de skulle flytte inn, gikk vi rundt å kikket på den nyinnkjøpe leiligheten. Jeg ble nysgjerrig på en litt festlig knapp på soverommet, og testet den uten at jeg kunne se noen effekt på verken lys eller garasjeporter. Etter hvert så jeg at ledningen fra knappen gikk ned i en boks det stod Falck på, men jeg tenkte ikke noe mer på det før vi var tilbake i ex-leiligheten og Ole André fikk en telefon. Jeg hørte bare noe hyling i bakgrunnen og snakk om en alarm. ”Men vi har ikke satt på noen alarm” sa Ole til Jon Erik som var i andre enden. ”Ehh”, sa jeg. ”Ehh… Jeg trykket på en knapp på soverommet,” forklarte jeg tydelig og klart. Det viste seg at det var en knapp som satte i gang tyverialarmen som var direkte tilknyttet Falken. (Ja, det var en gammel dame som bodde der tidligere) Så måtte vi (mest Ole) styre og ordne for å få tak i telefonnummeret til Falken, og kodenavnet vi måtte oppgi for å melde falsk alarm. (Det var forøvrig ”putten”) Det viste seg at abonnentet var sagt opp, så det var ikke krise, men…

Lærdom nr 3: Ikke trykk på knapper før du ser hvor ledningen ender.
Eller: Ikke tro at ting som ikke får konsekvenser med en gang, ikke kan få konsekvenser på sikt.
Eller 2: Ikke vær så klåfingra…

Dette ble et langt innlegg, og disse historiene kan sikkert bli sånne gode predikanthistorier i fremtiden. Men neste innlegg skal ikke handle om meg. Jeg lover. Nesten…

Lærdom fra en blindtarm

2006-04-14T22:47:00.000+02:00

Siden det siste innlegget handlet om død, så fortsetter jeg litt i samme gaten og skriver denne gang om sykdom. Det er langfredag og jeg sitter hjemme i Larvik hos mine foreldre og har god tid. For jeg er syk. Det vil si; jeg var syk.

Jeg var på KRIK høyfjellssenter på Hemsedal og talte på en påskeleir, og våknet jeg natt til tirsdag med så utrolig vondt i magen. Så holdt jeg en bibeltime mens jeg lente meg til en stol og senere dro jeg til legen som mente det var blindtarmen-trøbbel. ”Jeg har en mulig apendesitt til deg jeg” sa han til de på sykehuset. Det heter visst apendesitt uten at jeg vet hvordan det skrives. Ja vel, sa jeg, og ble sendt i sykebil, dog uten blålys, til Drammen sykehus. Jeg har aldri kjørt sykebil før, og det viste seg at det ikke var så gøy som jeg trodde da jeg var liten. Selv om de hadde radio baki der. Mulig fordi det ikke var blålys.

Senere samme natt ble jeg lagt på operasjonsbordet og en dame som sa hun skulle sørge for at jeg fikk sove (navnet husker jeg ikke, for det var så sykt mange å hilse på…) sa ”pust inn”, og så gjorde jeg det, og våknet fem timer senere helt i ørska med tre hull i magen og en blindtarm mindre. (Hvorfor var den der i utgangspunktet?) Det hele var en ganske absurd situasjon. Men lærerik! Man blir jo så utrolig ynkelig av å være syk! Og mens jeg stabbet meg rundt i gangen der på Kirurgisk 2, så begynte jeg å bli så takknemlig for at jeg vanligvis ikke er syk – og at jeg ikke var gjenganger som mange av de andre der. Jeg visste jo ikke engang hvordan ting fungerer på et sykehus, og det er egentlig kunnskap det er deilig å ikke ha. (Selv om jeg syns de kunne sagt til meg at middagen ble servert som bufeet i gangen.) Også ble jeg redd for å bli syk. Også fikk jeg større forståelse for alle dem jeg viser til i forrige innlegg, som frykter sykdom og plager. Jeg mener, det er jo lett å stå å prate om ”de”, når man hodepine som sin verste sykdomsopplevelse, men det blir liksom noe annet når man ligger der på operasjonsbordet med syv personer i grønne frakker rundt seg. Man blir litt mer ydmyk da, særlig når man også vet at det dreier seg om apendesitt, noe som ikke kommer sykt langt opp på lista over risikooperasjoner. Men jeg har lært mye av min lille lidelse, så dersom blindtarmen min trodde den skulle gjøre livet surt for meg ved å slå seg vrang, så tok den feil. Den gav meg lærdom for livet.

Og enda større respekt for sykepleiere.

Er Gud pålogget, borte eller ute til lunsj?

2006-03-25T00:46:00.000+01:00

Har jobbet med undervisningen til søndagens møte i menigheten jeg jobber i. Om bønn. Syns det kan være vanskelig å snakke om, fordi det kan være så utrolig mye. Og fordi jeg ikke alltid er så flink på det selv.
Men så kom jeg på at hva vi tenker om Gud er veldig avgjørende for i hvilken grad vi ber eller ikke. Vi sier han er allmektig, men tror vi det egentlig? At han kan gripe inn når som helst hvor som helst? Ber vi som om det er sant?

Jeg kommer til å dra en MSN-lignelse. Den er litt barnslig, men samtidig føler jeg det illustrerer poenget ganske godt. For hvordan tror du Guds MSN-vindu ser ut? Er han borte? Opptatt? Ute til lunsj? At han skapte jorden en gang og var i full aksjon på Jesu tid, men nå har han pause for en stund? Ser du for deg at han er i telefonen? At han snakker med noen viktigere enn deg, på en en mer direkte linje enn det du kan ha? Ser du for deg at han har milliarder av uleste bønner i innboksen? Er han i det hele tatt pålogget?
På søndag vil jeg argumentere for at han er pålogget og alltid interessert i å prate med oss. Og at han vil høre hvordan det egentlig står til, og ikke bare noen linjer vi kan lire av oss.

Også skal vi synge den kjente påskesalmen; "Han er pålogget, halleluja. Logg på å møt ham, halleuja!"

Om du vil kan du trykke på bildet for å se det bedre.

Om å drømme større - del 2 av 2

2006-03-17T12:30:00.000+01:00

Les del 1 først om du ikke har gjort det...

David sier til Gud i Salme 61.3: Før meg opp på et fjell som er for høyt for meg. Det syns jeg er en heftig bønn, og jeg tror Gud liker den også. Som er for høyt for meg. David har et mål, en fjelltopp der fremme som han er avhengig av Gud for å komme opp på. David ber Gud ta han høyere enn han selv kan komme, føre han lenger enn han selv kan gå. Han har drømmer og visjoner som gir Gud spillerom. Våre topper og våre mål er ofte de vi er helt sikre på å klare selv, slik at vi ikke risikerer mye dersom Gud ikke skulle dukke opp. Men hvorfor nøye oss med Himmelbjerget når Gud kanskje vil ta oss til Mount Everest?

Det er populært å si at vi skal tale sant om livet og sant om Gud. Jeg tror ofte vi er gode på å tale sant om livet, men ikke om Gud! Vi glemmer at han er den samme nå som da han mettet fem tusen med fem brød og to fisk. Vi glemmer han når som helst og hvor som helst kan gjøre hva som helst. Og vi glemmer at han bor i oss. Vi gjør Gud så liten. Vi putter han i en boks, som hvert år blir mindre på grunnlag av fjorårets erfaringstall. Vi putter han i en boks og glemmer at han har skapt hele verden. Vi håper å se hans drømmer for våre liv og våre menigheter på en liten sorthvit lommeTV, når han egentlig ønsker å tale til oss på et enormt kinolerret.
Det er på tide å drømme større

En del av sak som stod i Misjonsbladet i mars 2004

Om å drømme større - del 1 av 2

2006-03-14T12:00:00.000+01:00

Når gjorde du sist noe du var avhengig av Gud for å få til? Er det lenge siden? Ja, for vi skulle så gjerne opplevd mer av Gud i våre liv og i menighetene vi går i. Men hvorfor skal Gud gi oss av sin kraft hvis vi kun trenger den for å komme oss til kirken nok en søndag? Hvorfor skal Gud gripe inn i våre menigheter dersom våre drømmer er så små og planene så enkle at vi klarer å gjennomføre dem helt selv? Hvorfor skal Gud gjøre et under i blant oss dersom vi i år igjen kun har planlagt budsjettet på grunnlaget av fjorårets erfaringstall?

Gode gjerninger.

2006-03-09T09:39:00.000+01:00

"Kjærligheten - hvordan ser den ut? Den har hender til å hjelpe andre, føtter til skynde seg til de fattige og trengende, øyne til å se elendighet og behov, øre til å høre menneskers sukk og sorg. Slik ser kjærligheten ut." - Augustin

"Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Farvel, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død." Jak 2:14-17

Også historien om den barmhjertige samaritan da.

Heter du Erik Andreassen?

2006-03-09T09:27:00.000+01:00

1. Da er du en av oss 44 i Norge som heter det. "Det er 44 menn som har Erik som eneste fornavn, og Andreassen som etternavn." ssb

2. Da var det kanskje du som eide erikandreassen.no tidligere, men på et eller annet tidspunkt glemte du å betale eller gav opp prosjektet. Også oppdaget jeg det ved en tilfeldighet for ca 3 år siden, og kjøpte domenet for 5kr på en kampanje fra Active ISP. Takk. Og sorry. Du får domenet aldri tilbkake.

3. Da var det kanskje ditt rom jeg og brodern lånte da vi for en del år siden skulle overnatte på Raulands-akademiet, og kom dit etter at resepsjonen var stengt. Der lå det to konvolutter - en med Oddvar Andreassen på (min pappa), og en med Erik Andreassen. Mamma kunne ikke huske at hun hadde bestilt eget rom til oss, men vi takket for tilbudet og installerte oss. Men det varte jo ikke så veldig lenge, for senere kvelden kom en langt voksnere og større Erik Andreassen til stedet...

Puff, den lille dragen.

2006-03-09T09:22:00.000+01:00

Folk som kjenner meg, vet at jeg noen ganger har lett for å bli rørt. Det har ikke alltid vært like enkelt. Som for eksempel da jeg ble skikkelig på grinern under filmen "When a man loves a woman" da jeg var 14år. Ikke så gøy når du er med to jenter på kino.
Men her om dagen kom jeg plutselig på sangen "Puff, den lille dragen", som var en hit i musikktimene på barneskolen. Husker du den? "Puff den lille dragen bor i et vann ved siden av de store hav i et fjernt og fremmed land." Da trillet ofte tårene på Erik Andreassen. Det var nesten sånn at når læreren annonserte "Puff, den lille dragen" så kom det en klump i halsen umiddelbart. Teksten fant jeg nå på internett, og når man leser sisteverset så forstår man jo hvorfor:

Der stod han ved stranden med tårer på sitt kinn,
hans såre brøl ble kun besvart av nattens kalde vind.
Han tittet bort på veien - så la han seg på svøm,
og dukker sikkert opp igjen
i andre gutters drøm.

Stakkars Puff. Snufs.

Hvorfor jeg opprettet denne siden

2006-03-09T01:40:00.000+01:00

Jeg har lenge tenkt at jeg ikke trengte en blogg (hva nå det er). Samtidig har jeg tenkt at skulle gjerne gjort noe med all teksten jeg har skrevet opp igjennom. Jeg har holdt masseevis av taler og foredrag og i timesvis har jeg sittet å flikket på setninger og avsnitt i sene nattetimer. Så fremfører jeg talen, og vips; så finnes setningene kun på min pc og forhåpentligvis til en viss grad i tilhørernes hoder. (men undersøkelser om hvor mye folk husker av taler er ikke særlig oppmuntrende...)
Og jeg har også skrevet innlegg og artikler, som blir publisert og deretter kun finnes i et eller annet blad på et lager eller i en melkekartong eller toalettpapir. Ved å opprette denne siden håper jeg da at utdrag av tekstene kan få leve litt lenger, og forhåpentligvis være til glede for noen. Og ta det med ro, jeg skal ikke publiserere alt jeg har skrevet - for det finnes mye dårlig!

Og i tillegg til gamle tekster håper jeg iblant også å glimte til med å skrive ferske ting - tanker om tingene.

En annen grunn var at jeg lenge har hatt rettighetene til erikandreassen.no. Han som hadde dem før gadd ikke lenger (vi er ganske mange erik andreassen i Norge), og jeg fikk kjøpt den for 5 kr på en kampanje for ActiveISP. Det er 3 år siden, og jeg tenkte at det nå var på tide å bruke den til noe. Når noen skal ha erikandreassen.no så kan det likesågodt være meg. Det koster meg 95kr i året.
Men det føles litt rart. www.erikandreassen.no. Skulle tro jeg tror jeg er noe. Og det er jeg jo egentlig. Det er vi jo alle.

Men hva om Gud finnes?

2006-03-09T00:16:00.000+01:00

Et leserinnlegg jeg skrev til Vårt Land i romjulen 2005. Ble så lei av både kristne underskriftslister og Øystein Djuepdal. Men jeg har egentlig ikke tro på leserinnlegg heller...

Det er dårlige tider for alle dem som tror at Jesus er avhengig av politisk velvilje eller at Gud trenger hjelp til å opprettholde seg selv. Og for tiden finnes det mye man kan bekymre seg for dersom kampen står om vårt lands kristne kulturarv – eksempelvis representert ved debatten om opprettholdelsen av statskirken og kristendommens plass i skolen. Disse og andre saker har i det siste engasjert mange. I Vårt Land lille julaften skriver Jon Magne Lund at ”det er lenge siden noen har greid å mobilisere det norske folk til et så helhjertet engasjement for kristendommens plass i det offentlige liv som kunnskapsminister Djupedal og enkelte angstbiterske rektorer.”

Djupedal sier til VL 3.desember 2005 at han mener Gud er et menneskeskapt konsept. Dette gjør at det kan være lettere å forstå bakgrunnen for hans utspill i fjor høst, og det er ikke sjokkerende at en ateist og et medlem av Humanetisk Forbund mener dette. Men det som nok en gang har blitt bevist de siste månedene er at det virker som om mange kristne tror det samme. Og er det sant at Gud er menneskeskapt så er det virkelig alvorlig at kristendommen mister plassen i det ”offentlige liv”. For da er vi avhengige av det religiøse systemet og den institusjonelle kristendommen for å forsette skapingen av Gud, og da må den kristne kulturarven videreføres ved det offentliges hjelp for at overtroen ikke skal tape på bekostning av det såkalte rasjonelle eller tidsriktige. Da tilber vi kristne et falskt gudebilde som i følge Jesaja må holdes oppe av mennesker og festes med nagler for å stå støtt. Men hva om Gud faktisk finnes? Da står han stødig på egne ben og skjelver ikke i buksene av verken sekularisering, norske ministre eller forbud mot bordbønn i skolen. Da har Gud opplevd og overlevd betydelig dårligere arbeidsforhold.

For eksempel hørte jeg nok en gang denne julen rykter om at den sittende regjering i starten av vår tidsregning heller ikke var særlig positive til Jesus. Folk snakket om en ny konge og etter hvert snakket han selv om et nytt rike – et annerledes rike. Cæsar Augustus og Kong Herodes og deres etterfølgere hadde ingen skrupler når det gjaldt å bringe meningsmotstandere og avvikere til stillhet, og blant disse var de som proklamerte Jesus som konge og herre slettes intet unntak. I dag er Nero et bikkjenavn og cæsar navnet på en salat. Men bevegelsen som begynte med Jesus har fortsatt å vokse, også på de steder og til de tider hvor kristendom ikke har stått på timeplanen i skolen, og hvor kirken ikke har vært sponset av staten. Ja, historien har vist at Guds rike og den kristne kirke ofte vokser og stråler mest når den forfølges og motkjempes. Så man skal ikke se bort i fra at den pågående ”avkristningen” av Norge er noe av det mest lovende som har skjedd på veldig lenge. Jesus sa at selv ikke dødsrikets porter skulle få makt over hans kirke, og da trenger vi vel ikke være redd for Øystein Djupedal eller et skille mellom stat og kirke heller.