En tung frihet

“Endelig er jeg fri!”, sa min venn da han endelig fikk norsk pass. Han hadde levd i frykt og vært  fengslet på grunn av sin tro og opposisjon i et undertrykkende regime. Nå strålte han som om han hadde fått verdens mest attraktive fribillett. Listen over friheter som følger med et norskt pass er trolig verdens lengste, med ytringsfrihet og religionsfrihet som to av de sentrale. Hadde Jesus komme til Oslo anno 2022 og proklamert sine ord: “Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri” (Joh 8), ville mange av oss ledd på vei inn på skjønnhetsklinikken eller mens vi gløttet opp fra mobilen og vår 5 timers daglige skjermtid. Nordmenn vil kontant avvise tanken om at vi er ufrie.

Unge sliter

Men på tross av det har våre unge det tungt, noe statsråd Kjersti Toppe satte ord på da hun på torsdagens Kirkemøte snakket om barn og unges psykiske helse: “Behovene er så enormt store, og det er så mange utfordringer.” I en artikkel i danske Altinget, skriver psykologiprofessoren Svend Brinkman om fire pågående kriser som truer vårt samfunn. En av dem er en psykologisk krise, som er synlig på tvers av generasjonene, men hvor byrden bæres spesielt av de unge. Dette bekreftes av NRKs nylige sak om at 1 av 5 (!) norske studenter har hatt selvmordstanker det siste året. Brinkman skriver spesielt om høyhastighetssamfunnet og peker på fenomener som stress, utbrenthet, depresjon, angst og adskillige andre psykiske lidelser. Han sier de unge ikke har erfaring med andre typer samfunn: “De tror kanskje bare det er sånn det er, men det er det ikke. Verden er blitt slik på grunn av en historisk utvikling, som også kunne forløpt på andre måter”, skriver han.

Det er verdt å spørre seg om det er mangel på mening som er en stor del av årsaken til den psykologiske krisen. Å tilsynelatende ha alle friheter og selv være ansvarlig for egen lykke og fremgang, er også en tung byrde å bære. Men at det har blitt slik, er heller ingen tilfeldighet. Parallelt med at de krisene Brinkmann peker på har fått utbre seg, er det også et stadig mer sekulært verdensbilde som preget Vesten. I en verden uten Gud er det en selv det kommer an på, og dette budskapet proklameres stadig av voksne til unge, paradoksalt nok ofte som en oppmuntring. Det er likevel krevende å høre “du er unik og du kan bli hva du vil” når du kjenner deg helt ordinær og det er lite du har lyst til. Og “du må bare følge hjertet ditt” er ikke så gode nyheter som det kan høres ut som. For hvordan finner man ut hva ens hjerte vil?

Voksende individualisme

I sin bok, “A strange new world” (2022), beskriver den britiske teologen og historikeren Carl R. Trueman strømninger som ligger til grunn for Vestens individualisme. Med romantikken, og særlig filosofen Rousseau, vokste tanken om at mening og moral ikke kan finnes utenfor oss selv, men at vi må se innover. Det som kjennetegner vestens syn på selvet, er i følge Trueman en “ekspressiv individualisme” - hvor det er opp til ethvert menneske selv å definere sin identitet, sin hensikt i livet og forståelse av mening. Kollapsen av de tradisjonelle, eksterne ankrene for identitet, som for eksempel religion og familie, forklarer ifølge Trueman attraksjonen i denne subjektive reisen innover. Fremveksten av teknologi bidrar også til å nøre forestillingen om at vi kan bøye naturen etter vår vilje  - at verden er plastisk materiale vi kan bruke til å skape hvilken som helst mening og virkelighet vi ønsker. 

Det er i lys av denne historiske utviklingen vi kan prøve å forstå det siste tiårets sterke vekst av unge som vil endre kroppen til å passe det kjønnet de opplever seg som. Det blir en litt annen forståelsesramme enn når man ser dette som en gledelig konsekvens av rettighetskamp og samfunnets økte toleranse og aksept. Noen kjemper for at at det bare skal være ungdommene selv som må få bestemme om de ønsker hormonbehandling og på sikt kirurgi. Som én i en interessegruppe svarte da jeg spurte om han virkelig tenker at en tenåring, med alt det som følger av uro i kroppen med bare å være tenåring, selv skal få velge å starte irreversibel behandling eller ikke: “Ja, hvem ellers?” Bare i et samfunn preget av en svært individualistisk tankegang, gir et slikt svar mening. 

Mer enn medisin

Vårt Land skrev en viktig leder om trans-problematikk 16.september der de påpekte at vi trenger mer medisinsk kunnskap for å hjelpe sårbar ungdom i kryssilden. Og det er virkelig avgjørende viktig at de som trenger medisinsk hjelp, får det, og at alle unge og transpersoner møtes med respekt og omsorg - spesielt av kirken. Men det handler om mer enn medisin. Da preses Olav Fykse Tveit i fjor uttalte at spørsmålet om “kjønnsskifte” først og fremst må behandles som helsefag og ikke teologi, setter han ord på det mange kristne i vår tid tenker. Men det er verdt å spørre seg om det er helt sant. Som kirke skal vi være radikalt forpliktet på virkeligheten, men også på å utfordre og tolke de ideer og tanker som preger virkeligheten, og vi må spørre oss om disse ideene er i samsvar med et kristent syn på mennesket og verden, og om de gjør mennesker godt. Selvsagt har dette også mye med teologi å gjøre. 

I en tid med mye å være bekymret for, er vi sårbare når vi har lagt ansvaret for vår lykke på oss selv. Jeg kjenner intuitiv motstand mot Jesu ord om at dersom vi følger han, så skal han sette oss virkelig fri. Jeg ville svart omtrent som hans motstandere den gangen: “Hva snakker du om? Jeg er norsk, og har aldri vært slave for noen”. Men selv om vi ikke er fanger i et autoritært politisk regime, er det verdt å spørre seg om vi holder på å bli fanget i vår egen kamp for å skape oss selv. Det er en tung bør vi ikke trenger gi videre til neste generasjon.

Linker

Facebook: andreassenerik Twitter: eandreassen Instagram: eandreass
Boken Kropp