Fellesskap på tross
KONFLIKT: Til alle tider har kirken bestått av mennesker som ikke samles fordi de er like, mener det samme eller alltid er gode mot hverandre, men på tross av.
“Hvorfor krangler kristne så mye?” Det er ikke sjeldent jeg hører det spørsmålet i en eller annen form. Det kan være sagt av folk som er slitne i en menighetskonflikt, eller noen som kommenterer en teologisk debatt eller spaltene i Vårt Land.
Et underliggende premiss virker å være at krangel og uenighet er uforenlig med det å være kristen. I en del sammenhenger opplever jeg at man ikke tør å sette ord på uenighet, fordi man opplever det truende, og noen ganger nærmest som et tabu.
Og la det ikke være noen tvil: krangling har ført til mye smerte og splittelse. Men man kan også snu på det: Tenk at vi som krangler så mye fortsatt ser på hverandre som brødre og søstre, og at vi øver oss i å elske hverandre!
Her har kirken unik kompetanse å gi til verden: Vi har tusenvis av års erfaring i tilgivelse og forsoning.
«Sekulær skam-og- ære-kultur»
Tilgivelse og forsoning er avgjørende ressurser for fellesskap, men vi kan stå i fare for å miste dem. Tim Keller, forfatter og mangeårig pastor i New York, skrev i mai artikkelen “The Fading of forgiveness” som en respons på de siste årenes store strømninger i USA og verden, slik som Black Lives Matter og #Meetoo.
Keller hevder vi har en stadig mer individualistisk og terapeutisk kultur, som betyr at hva det enkelte føler har større betydning enn hva som er bra for fellesskapet. Og i en slik kultur har praksiser som trengs for å opprettholde fellesskap, liten verdi.
Keller beskriver de nye menneskerettighetsbevegelsene som langt mer nådeløse og sinte enn tidligere bevegelser. Mens Desmond Tutu, Martin Luther King Jr. og den jødiske filosofen Hannah Arendt løftet frem behovet for tilgivelse som en forutsetning for å komme seg videre, også for dem som var offer, er denne tanken blitt stadig mer fremmed. Keller beskriver en sekulær skam-og- ære-kultur, hvor man får stadig større definisjonsmakt og “ære” jo mer man er undertrykt. I en slik kultur, hvor mennesker også defineres langs en akse av god eller ond basert på gruppetilhørighet (i stedet for å ha rett eller feil), blir tilgivelse og forsoning sett på som urettferdig og som en grunnleggende trussel mot statusen man i dag oppnår som offer.
Kellers poeng er at et samfunn som ikke klarer å tilgi og forsones, trues av oppløsning.
En gjeng selvopptatte syndere
Sofie Braut skriver i Vårt Land 24.august at det kristne synet på synd og omvendelse er et frigjørende og realistisk budskap i vår tid. Hun peker på hvorfor en sekulær humanisme med et tilhørende menneskesyn feiler i å forklare hvorfor vi, som egentlig er gode og fornuftige, ikke allerede har gjort radikale valg for å gjøre noe med klimakrisen.
Braut hevder det kristne menneskesynet har en langt mer troverdig forklaring: Vi er en gjeng selvopptatte syndere, som igjen og igjen feiler katastrofalt i å gjøre det som er best.
Det også derfor man ikke kan forvente at det blir uten friksjon om man samler en gjeng av slike mennesker i et konkret fellesskap. Helt siden Jesus samlet både de som jobbet for okkupasjonsmakten og de som ville bekjempe denne med vold, har kirken bestått av mennesker som ikke samles fordi de er like, mener det samme eller alltid er gode mot hverandre, men på tross av.
Forsoning i praksis
I dag sitter vi alene på vårt hjemmekontor, hører på vår favorittspilleliste av musikk, ser og hører på våre favorittserier og podcaster, og samles i våre diverse interessegrupper på nett. Da får du ikke trent mye på tilgivelse og forsoning.
Men bli med i et konkret, kristent fellesskap og sett deg til bords med hun som stemmer helt annerledes enn deg, mener helt andre ting i homofilispørsmålet og vil ha en musikkstil i gudstjenesten du ikke ville hørt på i en time om du fikk 1000 kroner - da kan du si en gang der fremme at du i alle fall fikk øvd på det med å elske, for du var med i en menighet.
For når Jesus sa at verden skal se at vi er hans disipler gjennom hvordan vi elsker hverandre, så var kanskje ikke det en oppfordring til å late som vi alle er venner, men at vi skal vise verden hvordan tilgivelse og forsoning ser ut i praksis. Og der har kirken et unikt bidrag til verden, rotfestet i noe større enn seg selv.