Babylon/Oslo

MANGFOLD: Jo lenger vi kristne tenker at vår posisjon i Norge er sikret på bakgrunn av vår historie, jo lenger tid vil det ta før vi gjør grepene som trengs for skape et frimodig fellesskap av kristne for nye generasjoner. 

«Vi burde gå rett til Babylon», sa min prestevenn der vi nylig satt rundt et bord og samtalte på arrangementet Beveg Oslo. Vi hadde lyttet til et foredrag om ulike teologiske modeller, og fått det litt tabloide spørsmålet som utgangspunkt for samtale: Hvilken bibelsk by-fortelling befinner vi oss i? Er vi i majoritet i Jerusalem, eller minoritet i Babylon?

Drøyt hundre personer, mange av dem kristne ledere fra menighet og organisasjonsliv, var samlet for å diskutere hvordan vi som kirke og kristne i Oslo skal relatere og engasjere oss i kulturen og samfunnet. I spørsmålets forenkling av virkeligheten, var svaret ganske gitt:

Vi er på vei fra Jerusalem til Babylon. I bibelens Jerusalem hadde ikke de troende bare privilegier, de hadde monopol, eller mer enn det: byen og samfunnet og livet var troen.

«Jerusalemnarrativet»

Kirken i Norge har i århundrer fått nyte godt av statlige privilegier og majoritetsposisjon, men man trenger ingen dyp analyse for å se at det ikke er tilfelle lenger. Likevel virker det som om mange av oss kristne går med ryggen mot fremtiden, mens vi forsøker å klamre oss til tidligere goder og gladsaker, enten det er i form av en statsfinansiert privilegiekristendom eller utopiske vekkelsesdrømmer.

I et Jerusalemnarrativ ser man på (små tegn som) skolegudstjenester og radioandakter nærmest som en selvfølgelighet, samtidig som man uten unntak klager på bevilgningene fra statsbudsjettet. På en slik måte opprettholder kirken sin selvforståelse som maktfaktor, i stedet for som en utfordrer.Jo lenger vi kristne tenker slik om oss selv, at vår posisjon i Norge er sikret på bakgrunn av vår historie, jo lenger tid vil det ta før vi gjør de radikale grepene som trengs for skape et godt, tydelig og frimodig fellesskap av kristne for nye generasjoner.

Det er kanskje ikke så viktig med breddetiltak i Babylon?

Parallell til KrF

En parallell kan være KrFs oppslutning i valget. Hva hadde skjedd om den store mobiliseringen av det konservative og lavkirkelige Norge hadde lyktes, om de hadde klart å snu den årelange trenden med nedgang?

Jeg frykter at fortellingen hadde blitt at dersom vi bare mobiliserer og organiserer, så kan vi fortsatte i samme spor og likevel snu utviklingen. Aldri før har så mange kristne ledere gått ut og anbefalt å stemme gult. Det var «verdisamtaler» i menigheter og bedehus over hele landet, og panelene var ikke akkurat bredt sammensatt. De mobiliserte så mye de maktet – og tapte. Kanskje trengs det ikke bedre mobilisering, men kristendemokratisk politikk for en ny tid. Hva ville det bety?

Et annet eksempel er hvordan koronakrisen førte til nyskaping. De store foretakene kunne overleve på gamle reserver og tidligere meritter. I Norge fikk vi i tillegg oljepenger nærmest intravenøst, men overalt i verden måtte bedrifter og enkeltmennesker tenke helt nytt for ikke å gå under. Hvem vet hvilke ideer som ble unnfanget på grunn av krisen i 2020 og som kommer til å prege verden i fremtiden?

Babylon i Oslo

En ting er en pandemi som går over, noe annet er den synkende oppslutningen om kristen tro. Det er ikke et midlertidig unntak, men en så langvarig situasjon at gamle reserver ikke holder.

I 2009 sa pave Benedikt at kirken trenger å bli en «kreativ minoritet» i Europa. Med 1,3 milliarder medlemmer er vel ikke minoritet det første man tenker på når det kommer til den katolske kirke, men Benedikt hadde sett virkeligheten i øynene. Han la til at kirkens største ressurs ikke er et «utdatert budskap», men noe som i «aller høyeste grad er en levende og relevant kraft».På Beveg Oslo var det ingen i tvil om at denne kraften er Jesus – Jesus er svaret! Et par timer senere var Jesus bare en av mange. En håndfull av oss hadde tatt turen videre til Oslo Rådhus, hvor 41 tros- og livssynsgrupper stiftet Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Oslo (STL Oslo).

Foran ordføreren var vi alle like. Men i forkant hadde vi svart på en undersøkelse, og de i rommet som mente at alle religioner er like sanne, var nok litt bedre likt, enn de av oss mumlet «filosofisk umulighet» i benkeraden. Jeg satt der og følte jeg var i Babylon. Et Babylon det er godt å bo i, og et Babylon Gud elsker og ber oss elske – også vi som tror Jesus er svaret.

Linker

Facebook: andreassenerik Twitter: eandreassen Instagram: eandreass
Boken Kropp