Innlegg

Viser innlegg fra 2019

Saklighet i forvirringens tid

Bilde
Debatten om homoterapi har nok en gang vist at få kristne ledere har en stemme i offentligheten når temaet er seksualitet. Den har også vist hvorfor. Jeg er redd det er noen av de samme årsakene som gjør at mange fagfolk holder seg unna. I samtalen som fulgte VGTVs “Homoterapi”, og spesielt NRKs “Debatten”, sitter merkelappene løst. Viljen til å se nyanser, tåle kompleksitet eller forstå andre synspunkt, virker å være borte. Flere kirkelige ledere har også fremhevet hvor bra deres eget menneskesyn er, i motsetning til andre sitt. Skygger banen Skjermdump: NRK På Facebook etter “Debatten” etterlyste generalsekretær Øystein Magelssen i KFUK-KFUM ekspertise: «Hvor var kristne fagfolk innen sjelesorg, psykiatri og psykologi?» Jeg stiller samme spørsmål, men listen av fagfolk bør være lengre. Vi trenger de som kan mye om kropp, seksualitet, identitet og veiledning. Vi trenger også filosofer og historikere. Vi trenger fagfolk som kan snakke med nøkternhet ut fra best mulige tilgjengel

Om KRIK, anonymitet og en skala av grått

Bilde
Til helgen har KRIK sin generalforsamling. En bevegelse jeg setter veldig stor pris på, og som har betydd så mye for meg og så mange andre. KRIK kan fortsatt få være en inngangsport for mange til kristen tro og idrettsglede, men det er ingen selvfølge.  (litt internt innlegg, mest for dem som har fulgt "KRIK-saken" og lest sakspapirer) Hva mener jeg så om KRIK-styret sitt vedtak, som det nå er strid om? Har det noen betydning? Jeg skal ikke på GF, jeg er ikke generalsekretær i KRIK (det er heldigvis Silje Bjørndal), jeg sitter ikke i styret, og jeg er ikke aktiv leder eller deltager. Men det er selvsagt fristende å mene noe om vedtaket. Anonym mobilisering Ja, det er veldig lett å mene noe om vedtaket. Det er faktisk noe av det enkleste man kan gjøre. Og stå på utsiden å mene noe om hva et styre bør gjøre eller ikke gjøre, når man selv ikke trenger å leve med konsekvensene - det krever ikke sin mann eller kvinne. Å ta et styre på å mene feil, eller gjøre feil i en pro

Rett å kritisere en annen forkynner? Om utenfrablikket og hyrdens stemme

Bilde
I dag kommer det ut en podcast fra Humanetisk Forbunds «Fri Tanke», hvor jeg uttaler meg ganske kritisk til en annen forkynners preken. Det har jeg aldri gjort offentlig før, og det er ikke selvklart at det er riktig å gjøre. Og det aktualiserer også et spørsmål jeg har tenkt på i det siste; hvem er jeg pastor for? ("pastord#8" - e-brev sendt medl. i Oslo misjonskirke Betlehem, 18.okt 2019) «Pastor», som kommer av det greske ordet for hyrde, har et ansvar for flokken. Det er det man sier ja til når man blir innsatt som pastor i en menighet. Men er det bare dere som er medlemmer i Oslo misjonskirke jeg har et ansvar for? Dere får bære over med meg når jeg kaller dere for sauer (de er ikke alltid spesielt smarte), men for å bli i den bibelske metaforen; har jeg også ansvar for sauer som ikke har en hyrde? Eller for de som har en hyrde som jeg mener gjør sauene sine vondt? Beyond repair Jeg spurte Magnus Malm om råd en gang, i en konkret situasjon. Jeg opplevde en annen

Gå glipp av med glede

Jeg øver meg på å gå glipp av, om dagen. Spørsmålet er av hva. «Se nå, pappa» sier ungen min og gjør et av sine tusen hverdagstriks. Men jeg ser ikke. Jeg går glipp av det. Er opptatt med noe annet. «Se nå, mamma» sier ungen og søker kontakt. Men mamma går glipp av det fordi også noen andre har sagt «se nå» på mobilen hennes. Hun går glipp av det som skjer i umiddelbar nærhet, fordi noen andre har fortalt om noe som har skjedd et annet sted. Det er ingen grenser for alt vi kan få med oss om dagen. Uendelige mengder underholdning og informasjon finnes tilgjengelig på alle mulige skjermer. Alle verdens bøker kan man få tak i med noen tastetrykk, og som Forkynneren sier; «det er ingen ende på de bøker som skrives» (Fork 12.12). Og mye er skrevet siden da, og mye av det er bra og viktig også. Nå ville kanskje Forkynneren skrevet: «det er ingen ende på alle de podcaster som produseres.» «Det er ingen ende på alle tv-serier som lages.» Og lite er så irriterende, men samtidig så attrak

Det er ikke slik at alle menigheter utenom Den norske kirke er lukkede miljøer

Filmen Disco setter i disse dager søkelyset på en sammenheng jeg kjenner godt. Jeg er nemlig pastor i en frimenighet. Filmen er viktig og treffer. Samtidig er det avgjørende at samtalen ikke blir for smalsporet.   (kronikk som stod i Aftenposten 7.okt 2019) Særegent for frimenigheter? Jorunn Myklebust Syversen har laget filmen om Mirjam, som er 19 år og lever i et menighetsmiljø, kalt “Friheten”, og i en familie hvor det ikke er mulig å snakke sant om livets realiteter, noe som får tragiske konsekvenser. Men er dette særegent for frimenigheter? Jeg har allerede takket regissøren. Jeg har sett for mye i mitt liv til å avfeie filmen som en karikatur. Filmen belyser viktige temaer, og beskriver tendenser og dynamikker som kan oppstå i religiøse miljøer. Disse tendensene kan også oppstå i andre steder, men det er spesielt tragisk når det skjer i kirken. For det er en forvrengning av evangeliet - det som kalles gode nyheter. Dersom kirken ikke er gode nyheter for de mest sårbare,

Vi må snakke mer om kropp

Bilde
Sangen “Takk, min Gud, for hele meg” står ofte under kategorien “barnesanger”. Men det blir ikke lettere med årene - å takke Gud for kroppen, og til og HELE kroppen.  Etter jeg hadde det som tema i en av sommerens taler, kom en kvinne på min alder bort til meg. Hun sa at da hun hørte meg annonsere «kropp» som overskrift, var hun overbevist om at jeg skulle snakke om «menighet». «Men så skulle du faktisk snakke om kroppen. Jeg kan ikke huske noen gang at jeg har hørt en tale om kropp», sa hun, som har vært aktiv i menighet og foreningsliv hele sitt liv. Vi snakker for lite om kroppen. I kirken er vi er mer vant til å høre om kropp som metafor, enn å høre om kroppen i seg selv. Men vi kommer ikke utenom kroppen. Den er jo oss. «Vi både er og har vår kropp», sier dominikanermunken Anders Piltz. Og hvordan vi lever i og med vår kropp har svært mye å si for vårt liv. Vi må snakke mer om kropp, for i dag virker det ikke som vi klarer å finne helt ut av det. Finn Skårderud sier trenin

Om seksualitet, kommunikasjon og Til Helhet

Bilde
(en revidert versjon hvor siste del er utviklet, stod i Vårt Land 1.februar, og finnes på Verdidebatt . En kortere versjon var også i Klassekampen.) Den siste ukens medieoppmerksomhet har fått meg til å tenke gjennom hvilke oppfatninger jeg selv gjør meg, kun basert på å lese noe i media. Og på hvor vanskelig det er å si noe nyansert om seksualitet i dagens offentlighet.  Det begynte forrige mandag kveld.  Jeg fikk tips fra gode kilder på at jeg burde forberede meg på oppmerksomhet i etterkant av at den nye regjeringen gikk ut på slottsplassen. At gode folk i vår menighet hadde fått viktige oppgaver der. Det gikk 30 minutter før den første journalisten ringte. Men det var da jeg fikk høre at Klassekampen  skulle lage en sak på Misjonskirken Norges (MKN) tilknytning til nettverket Til Helhet, at jeg virkelig kjente det i kroppen. Pulsen som øker, rastløsheten, tankespinn. Man trenger ikke ha fulgt mye med i mediebildet for å forstå at dette kunne bli stort, og at det kunne bli en t

Linker

Facebook: andreassenerik Twitter: eandreassen Instagram: eandreass
Boken Kropp