Stresset til stillheten, og samtalen underveis.

Når jeg skriver dette, har jeg akkurat satt meg bak arbeidsbordet på skriverommet hjemme. Ved siden av meg brenner et lys, og oliventreet slipper sine blader.

Stillheten i rommet reflekterer ikke stillheten inni meg. Eller rettere sagt; mangel på stillhet inni meg.

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en samtale med min veileder, og dagens møte ble annerledes enn alle de foregående møtene vi har hatt. Omtrent en gang i måneden treffer jeg det som ofte kalles en «åndelig veileder». Jeg har så lenge jeg har vært pastor, gått regelmessig i samtale, helt siden jeg var 21 år.

I mange år gikk jeg til en mentor, eller skal vi kalle det coach – en som er trent i å veilede og som selv har ledererfaring. Det har vært viktig for livet mitt og rollene jeg har hatt og jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten. Dette har kanskje du også erfaring med? Ofte kom jeg dit og tenkte at det ikke var noe spesielt å snakke om denne gangen, heller. Men så stilte han bare ett spørsmål, så kom det frem; joda, det var noe å ta tak i også nå.

I andre perioder har jeg hatt behov for veiledning på det mer personlige plan, og da har det å snakke med en psykolog vært til god hjelp. Det å snakke om de dypeste tingene med noen man opplever seg godt ivaretatt hos, og som man ikke trenger å ha noe ansvar for, det er frigjørende. I alle fall potensielt frigjørende. (Og man skal heller ikke forakte alle samtalene med et "vanlig" medmenneske heller!)

De siste tre årene har jeg gått i det som kalles åndelig veiledning. Alt det andre kan også komme frem der, men utgangspunktet er et annet. Det grunnleggende spørsmålet er da «hva skjer når du ber?» Det er også knyttet en praksis til spørsmålet, nemlig at man faktisk skal øve seg i å be ved å være stille. Så er det hva som skjer i denne stillheten, som er fokuset for samtalen. 

For min del handler det ofte om utfordringen med i det hele tatt å klare å være stille. (Men som Edin Løvås sa: «Også kampen med å samle seg, kan være en bønn») En annen gang, da jeg kom og sa jeg ikke visste hva vi skulle snakke om denne gangen, svarte min veileder: «Så fint. Da kan vi snakke om det som er vanskeligst å snakke om».

Men i dag var det annerledes. Jeg trodde jeg hadde beregnet god tid, men trafikken stod bom fast. Turen som vanligvis tar 12 minutter, tok det tredobbelte. Det var stress! Det stod stille, likevel hadde jeg høy puls. Jeg kunne ikke gjøre noe med køen, men køen gjorde noe med meg. Jeg jaget luker, tenkte på alternative veier. Følte nesten på en slags skam for å komme for seint til min veileder, som om det var Gud selv jeg ikke kom tidsnok til. Og på tross av multitasking, ble det tid til å erkjenne det ironiske; her stresser og maser jeg på vei til å snakke om langsomheten, bønnen og tilstedeværelsen.

Jeg er ikke den første til å bruke trafikk som en allegori på livet. Hvor ofte tenker vi ikke at en gang der fremme skal vi finne roen? Bare vi når målet vårt, så skal vi senke tempoet? Bare vi blir ferdige med alle oppgavene, så skal vi be? Om vi bare finner de beste løsningene og får effektivisert livene våre (og menigheten!) – da, der fremme, da skal vi få til tilstedeværelsen?

Hva med her og nå? Nåtid. Presens. Jesus overalt og hos alle. Midt i alt som er. Her.

Da jeg endelig kom frem til min veileder, tjue minutter forsinket, kom han mot meg med sine sedvanlige åpne armer.

«Å, nåde i kjøtt og blod» tenkte jeg.
«Nå blir jeg i stuss» sa han.

Jeg forstod det med en gang. Avtalen vi hadde var i morgen. 

«Livet er rikt» sa han.
«Ja, livet er rikt» svarte jeg.
Og dro hjem.

Den korteste veiledningssamtalen til nå. Men kanskje en av de mest lærerike?

Måtte du få erfare fred, ro, og Guds og egen tilstedeværelse – midt i alt som er.

God advent!

(Skrevet opprinnelig som "pastord" til medlemmene i kirka vår)

Linker

Facebook: andreassenerik Twitter: eandreassen Instagram: eandreass
Boken Kropp