Beklager! Jeg agiterte.

Jeg har lyst til å dele en refleksjon og en tilbakemelding på to prekener jeg holdt for et år siden. Dette skrev jeg først og fremst til menigheten - denne høsten har jeg begynt å skrive jevnlig til medlemmene i kirka vår, under overskriften "Pastord". Men siden dette også var et mer offentlig anliggende deler jeg denne teksten også her. 

---

Pastord #4: Beklager! Jeg agiterte.

Kjære menighet!

For et år siden holdt jeg to prekener med overskriften «Guds brennende kjærlighet» - hvor fokus var forsoningen – hva skjedde på korset? Talene ble diskutert mange steder, blant annet i Vårt Land, og det bidro jeg selv til. I den forbindelse tenkte jeg å formidle noe jeg har tenkt på en stund.

Men først noe om det å preke. Det er noe av det beste jeg vet. Det er også noe av det mest krevende, spesielt forberedelsen. Frykten for det blanke arket på datamaskinen, med den blinkende streken som forteller meg at «her burde det skrives noe», og «det er ingen begrensning, arket ligger åpent foran deg». Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i følelsen.

Men først og fremst er det et stort privilegium – søndag etter søndag og over år kunne få si noe jeg opplever Gud har lagt på mitt hjerte gjennom sitt ord. Samtidig er det også der utfordringen ligger; hva er Guds og hva er mitt? Og er det mulig å skille det?

Samtidig hjelper det mye at jeg får forkynne til et fellesskap av mennesker over tid. Jeg trenger ikke si alt hver gang, og alle prekener trenger ikke ende i balanse. Og ikke minst; etter preken kommer nattverd. Vi møtes til bords rundt Jesus uavhengig av hvordan preken var, det minner meg og oss alle om hvem som er i sentrum av fellesskapet – og det er i alle fall ikke predikanten. Samtidig; predikanten kommer med Ordet, og som én har sagt; «Jesus er aldri så nær som i en god preken.» Min trøst er at Gud også er allestedsnærværende.

Jeg har mange ganger sagt at jeg ser på forkynnelsen hos oss som innledninger, som komma og ikke som punktum. Jeg vet ikke om det er en helt riktig forståelse av prekenens plass og funksjon, men det er slik jeg tenker om det. Jeg åpner Bibelen og innleder og påstår ikke at jeg har det fulle og hele svaret. Så fortsetter samtalen, i den enkelte og i fellesskapet. Men jeg fratar meg ikke ansvaret for innledningen.

Og da er jeg tilbake til november i fjor. Jeg skal ikke gå inn i tematikken på nytt her nå. Det er heller ikke slik at jeg nå mener noe særlig annet enn for et år siden (en tekst jeg skrev til Vårt Land står seg greit fortsatt for dem som vil friske opp hukommelsen: "Det samme, gamle evangeliet?").

Likevel er det noe jeg vil beklage. 

Da menigheten vår ble grunnlagt snakket man mye sammen om hvordan man skulle forholde seg til prinsippet om «samvittighetsfrihet i adiafora* spørsmål», som ligger dypt i Misjonskirken Norges identitet. Da er det vel på sin plass å påpeke at mange vil mene at spørsmål om forsoning, dåp, nattverd, Jesu gjenkomst, og så videre, neppe tilhører troens adiafora; ytterkanter. Like fullt ble man enige om at vi kunne være i fellesskap rundt Jesus selv med ulike forståelser av de spørsmålene. Men det er ikke lett, og det hviler et spesielt ansvar på pastorer og predikanter i vår sammenheng. Som predikantforeningen formulerte det i 1894; man skulle ikke fremstille slike spørsmål på en «agiterende måte». Jeg måtte slå opp «agiterende» i ordboka, og det er vel betydningen «propaganderende» som er utfordringen her.

En av dere gav denne tilbakemeldingen i vår:

«Etter å ha hørt talene på nytt i forrige uke, var det flere ting som slo meg – blant annet hvor fremmedgjørende talene må ha virket på dem som står for stedfortredende forsoning, først og fremst på grunn av karikerte fremstillinger som ikke ble moderert. Da hjalp det lite med en appell til Guds barns enhet på tampen, etter at det ene barnet hadde blitt misrepresentert gjennom 40 minutter. Misrepresentasjonen mener jeg først og fremst kom av for mange påstander, men liten grad av utleggelse, enten eksegetisk eller filosofisk.»
(...)
«Jeg er ikke i tvil om at du har reflektert mye over dette. Jeg vet også hvor vanskelig det kan være å skulle formidle dyp eksegese eller filosofi i en tale-setting, men forventer likevel intet mindre når man med så stor grad av tydelighet skal ta oppgjør med en påstått sentral bibelsk lære. Tror at videre samtale rundt dette og flere temaer, egner seg bedre over en kopp kaffe eller lignende. La meg bare presisere, siden jeg litt for ofte har opplevd at uenighet har blitt tolket som krigserklæring, at jeg syntes det er stimulerende med en pastor som våger å stille spørsmål med ting og som er litt kantete.»

Jeg elsker slike tilbakemeldinger, og jeg er enormt takknemlig for at vi har så mange kloke mennesker i fellesskapet vårt. Og han har helt rett. Det sa jeg til han da, og nå sier jeg det til dere alle. Jeg gjorde en for dårlig jobb med disse prekenene i november i fjor. Jeg agiterte. Jeg kritiserte karikaturene og endte selv opp med å karikere. Beklager! 

Nå skal jeg starte på det jeg egentlig skulle gjøre denne onsdagen; jobbe med kommende søndag. Pastor Margot og jeg skal ha tre søndager om «Den gode stemmen», om hvordan vi skiller mellom alle stemmene, hvordan vi ER den gode stemmen for andre og hverandre, og ikke minst; hvordan vi kan lytte til Den Gode Hyrdens stemme. Og et ord fra Ordspråkene 15 passer godt i denne anledning: «Lytt til råd og ta imot formaning, så blir du vis til slutt.» Til slutt!

Nåde+fred,
Erik

*adifora i følge SNL: “Adiafora, i stoisk og kristen etikk handlinger eller ting som moralsk verken er gode eller dårlige, men som er tillatt.” I denne sammenhengen er nok ordet brukt som “det som ikke er mest sentralt.”

Linker

Facebook: andreassenerik Twitter: eandreassen Instagram: eandreass
Boken Kropp