Sekt eller kristent fellesskap?

"Der du ser en menighet, der troende er samlet til ett, fordi de har den eller den lære felles, og der man utstøter dem som ikke har samme oppfatning, men som dog lever i Kristus og er tatt inn i hans samfunn, der ser du en menneskelig sekt."

Ordene tilhører P.Waldenström, som hadde mye innflytelse på oppstarten av kirken jeg tilhører. Og det er interessante ord inn i dagens situasjon også. For hvor går grensen mellom en menneskelig sekt, og en sann Guds menighet? Hvor bred kan en kirke være uten å miste sin identitet? Hvor stort spenn kan den ha i meninger uten at den ikke mener noen ting?

Økumenikk er tema på kirkemøtet i Den Norske kirke i disse dager. Og det var tema for en artikkel i Vårt Land torsdag 07.april. En artikkel fra Salem i Bergen, hvor katolikker og pinsevenner og Misjonssambandere var sammen.
Morten Holmqvist, stipendiat ved Menighetsfakultetet og tidligere pastor i Subchurch uttaler at “Økumenikk er svært sentralt for ungdomsgenerasjonen, men ikke så veldig bevisst” og han sier “Sentrale dogmer som dåp og nattverd er ikke så viktig. Mitt inntrykk er at de sier Jesus er viktigst”.

Det er fristende å si: Velkommen til Misjonsforbundet! (og det er jo også der Holmqvist oppvokst) Eller kan jeg være så frimodig å si: “Se til Misjonsforbundet!”

KARTET FOR FREMTIDEN?

Misjonsforbundet er kirkesamfunnet jeg tilhører, og menigheten jeg er pastor i, Oslo misjonskirke Betlehem (OmB), har holdt det gående siden 1857. Det første styret i det som skulle bli Misjonsforbundet kom alle fra OmB. Og når jeg leser i menighetens historie blir jeg stolt og jeg tenker at det pionerene gjorde på 1800-tallet fortsatt er veldig relevant i dag. Har de laget kartet for fremtiden?

Gustaf Adolf Lammers var prest i Den Norske Kirke og han regnes som frikirkelighetens far i Norge. Han startet den første “dissentermenigheten” og flere foreninger som senere ble de første frimenighetene i Norge. Lammers hadde samvittighetskvaler med folkekirkeordningen slik den på den tiden ble praktisert (ikke ulikt slik den blir praktisert i dag vil en del si), og hadde vanskelig å utføre dåp og forrette nattverd. Han fikk ikke praksisen til å matche menighetssynet han fant i Det Nye Testamentet. Han spurte for eksempel hvordan det kan være slik at så å si et helt land være medlemmer i en kirke?

BARE FOR TROENDE, MEN FOR ALLE TROENDE

Menigheten skulle være for dem som hadde en bekjennende tro på Jesus. Men også for ALLE som hadde en bekjennende tro på Jesus. Altså bare for de troende, men for alle troende.

Men hvordan skulle man forholde seg til ulike lærespørsmål? Måtte folk døpe seg på nytt? Måtte man melde seg ut av statskirken? Hva med nattverden, og hvilket syn hadde man på forsoningslæren?

Vel, man kom frem til begrepet “samvittighetsfrihet”, og at vi kan leve med forskjellige synspunkt på noen lærespørsmål. “Vi tror ikke om oss selv at noen av oss har kommet frem til den hele og fulle sannhet”.

Og menighetssynet til Paul Petter Waldenström influerte vår kirkes grunnleggere:

"Der du ser en menighet, der troende er samlet til ett, fordi de har den eller den lære felles, og der man fra sitt samfunn utstøter dem som ikke har samme oppfatning, men som dog lever i Kristus og er tatt inn i hans samfunn, der ser du en menneskelig sekt.
Men der du ser en menighet, i hvilken de troende er samlet til ett, fordi de er troende… og der således hver og en er velkommen, som tror på Jesus og vil følge ham, så langt han forstår, der ser du en Guds og Kristi menighet."

Nå var ikke Waldenström ukontroversiell, han heller. Men jeg syns det er et fantastisk sitat. Les det en gang til, sakte! Hver og en er velkommen, som tror på Jesus og vil følge ham, så langt han forstår…

Og denne linja var heller ikke ukontroversiell. Her et sitat fra OmBs årsberetning i 1883.

”Våre motstandere har spådd vår forening oppløsning og undergang fordi vi mottok brødre og søstre med ulike anskuelser i visse underordnede lærepunkter. Våre forsøk på å praktisere GUDS BARNS ENHET er ikke blitt til skamme. Fred og enighet har rådet, og våre bestrebelser tror vi har vært etter Herrens vilje”.

Guds barns enhet har vært en del av Misjonsforbundets motto fra starten, og er nå en del av vår visjon.

LÆRE UBETYDELIG?

Men betyr dette at våre menigheter ikke har noen læremessige standpunkter? Eller betyr det at vi ignorerer eller undervurderer lærens betydning? At ortodoksi og teologi ikke er viktig?

Ja, noen kan kanskje anklage Misjonsforbundet for det, og noen ganger kanskje med rette.

Men da er det viktig å understreke det andre hovedprinsippet som Misjonsforbundet menigheter er grunnlagt på:

Bibelen er vår eneste rettesnor for tro, liv og lære.

Ingen kirkefader. Ingen bekjennelsesskrifter. Ikke Luther, ikke Calvin eller Rob Bell. Men hva sier Bibelen? Ikke folkeopinionen, ikke hva sier folk på Facebook, biskopene i DNK, men Bibelen.

Alle kan mene hva de vil, fellesskapet er åpent for alle troende som vil følge Jesus så langt han eller hun forstår, men det betyr ikke at menigheten eller jeg som pastor vil anerkjenne det som riktig eller god teologi, etikk og moral.

Samvittighetsfriheten gjør for eksempel at vi praktiserer både barnevelsignelse (troende dåp) og barnedåp, men det betyr ikke at vi ikke har en lære om dåp eller at vi praktiserer alle former for det. Vi praktiserer for eksempel ikke Luthersk.

HOLDE SAMTALEN LEVENDE

Men å leve etter prinsippene Guds barns enhet, og Bibelen som eneste rettesnor, er selvfølgelig ikke lett, det heller. For hva gjør man når de to prinsippene tilsynelatende står mot hverandre? Og hvilket bibelsyn legger man til grunn? (tradisjonelt har Misjonsforbundet fulgt den historisk-grammatiske metoden, og er plassert midt i den evangeliske, bibeltro kristenheten)

Men likefult mener jeg det er to bra prinsipper å bygge menighet på.

Og hvis man legger til ordene til Augustin om “Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt” så begynner vi virkelig å snakke.

Men da må vi jo også fortsette å snakke. Vi må stadig ta samtalen om hva som er det sentrale og hva som er det perifere. Og ikke minst, hva er kjærlighet? Men det er jo også det er som er så bra; å holde samtalen levende!


(En parentes til slutt. Ved årsmøtene i OmB i var det tidligere vanlig å ha teologiske samtaletema. For eksempel:
1881: "Kan man ifølge 2.Kor 5.21 læret at Kristus i vårt sted stod som en synder for Gud?"
1884: "Er hastige omvendelser i overensstemmelse med Guds ord, eller hvor lenge må et menneske angre synde, førenn det har rett til å tro på nåden"?
1887: "Helbredelse ved bønn" "For om mulig forhindre misbruk, samt opplyse om hvad de har å iaktta som søker helbredelse ved bønn"
1892: "Er det i overensstemmende med Bibelen, kristendom og sann menneskelig moral, at troende nyter berusende drikke?"

Det sies at "dette ansporet våre medlemmer til å granske sin bibel for i det hele tatt å kunne følge med i diskusjonene." Og DET er en bra sak. Vi bør alle granske vår bibel.)

(Innlegget er i stor del utdrag fra en tale holdt i OmB fra 2010)

Kommentarer

Populære innlegg