Evangeliet er mer

I februar hadde Indremisjonsforbundets magasin Sambåndet "forsoningen" som hovedtema, og to prekener jeg holdt i november ble dissekert nærmest setning for setning og diskutert over mange sider. Det var en spesiell opplevelse på mange nivåer. Og umulig å respondere på, men jeg kan vel si: dersom jeg sa det de mener jeg sa, mente jeg ikke det jeg sa. Men det var ikke helt lett å forstå hva de sa jeg sa. Men jeg får vel skylde meg selv.
De har tydeligvis lagt sin elsk på meg (eller snarere én det må advares mot), for i mars skulle "evangeliet" være hovedtema, og de sendte meg 11 spørsmål om hva jeg mener evangeliet er. Jeg spurte om jeg heller kunne skrive en fri tekst, og det fikk jeg 1000 ord til. Så da skrev jeg. Så spurte de om jeg kunne bruke 500 ord til på utdype hva jeg mente med de 1000 ordene. Jeg la til 9 ord og lot det være med det.
Men som overskriften sier; evangeliet er mer, også mer enn hva disse ordene, eller alle mine ord, noen gang kan formulere. Og mer enn min fornuft kan fatte, men jeg prøver likevel å forstå, men er ikke ferdig.)

Bladet kom ut i går, men her er i alle fall det jeg skrev:

EVANGELIET ER MER

Jeg har en venn som nylig har kommet hjem fra en reise til Kongo Brazzaville. Hun har vært der mange ganger, og i flere år bodde hun der med sin familie, utsendt for Misjonskirken Norge. Denne gangen var hun mer preget enn vanlig. "Folk spør om vi har hatt det fint på reisen", sier hun, men da svarer jeg; "nei, vi har hatt det vondt." Hun forteller om et land hvor folk preges av mismot og håpløshet. President Sassou-Nguesso beriker seg selv og sine, og i et land avhengig av oljeinntekter utbetales det knapt lønn til statsansatte, pensjon er det et år siden noen fikk. Midt i dette står kirken. Med ledere og pastorer som selv knapt har nok til sitt livsopphold, men som bidrar med nødhjelp så langt det går. Men på spørsmål om hva vi kan bidra med? Hjelp til trosopplæring, utdanning av pastorer og ny-evangelisering. Hvorfor ikke til mat og lønn? Til medisiner og blikktak? Fordi kirken i Kongo mener landets vanstyre og problemer først og fremst er en åndelig krise. Og i dette tar kirken også et initiativ for å nå steder hvor evangeliet har blitt forkynt, hvor folk har blitt frelst, "kristne", men hvor det er dårlig med opplæring og oppfølging. Men er det så nøye, da? Hvis de har tatt imot Jesus, så er de på vei til himmelen, og er det så farlig med situasjonen til Kongo når det endelige målet er at de en gang skal bort derfra?

Bare med en karikert eller redusert utgave av evangeliet, kan man tenke slik. Så hva er evangeliet, de gode nyhetene, til folket i Kongo?

SETTE ALLE TING I STAND

Jo, det samme som til resten av oss; Gud har ikke gitt opp sin verden. Det kristne håpet er ikke først og fremst at vi skal forlate verden, men at verden skal bli frelst, noe biskop Erling Utnem så tydelig minnet oss om. Utnem hadde før han ble biskop jobbet i Skolelaget, i Indremisjon og på MF, og han var en av grunnleggerne av Lausannebevegelsen, som ble initiert av evangelikale storheter som John Stott og Billy Graham. I sin bok "Visst skal jorden bli ny" skriver Utnem: "Håpet er i Israels tro tenkt der framme i historien (i tidens kategori) og ikke der oppe (i rommets kategori). Håpet blir et håp om at skapelsens Gud skal komme til jorden og gjennomføre sitt kongevelde. Nettopp her hvor det er ødelagt, skal Gud komme og "sette alle ting i stand"".

FRELSENS BELØNNING

Hva har dette å si for hva vi tenker evangeliet er? Mye. Blant annet utfordrer det måten vi snakker om himmelen på, for som Utnem sier: "Det tales (..) om "å komme til himmelen", bli en "himmelborger", "vinne sjeler for himmelen" osv. Alt dette er talemåter som overhodet ikke finnes i Bibelen!""
I stedet står det om Guds rike, og når det gjelder frelse er ikke belønningen himmelen et annet sted, men at da skal "inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet 1.11)
Gud skapte ikke jorden som et midlertidig oppholdssted, mens vi venter på det som egentlig betyr noe, nei, menneskenes plass er jorden; dette er hva vi er skapt for. "Himmelen" i Bibelen er primært et uttrykk for der Gud er. Men i starten, før fallet, var jord og himmel ett, og det er også den bibelske visjonen om det som kommer; en ny himmel og en ny jord - her.

EVANGELIKAL RETT FORSTÅTT

Og det er i lys av denne overordnede historien vi må se Jesu liv og frelsesverk. Og ja, hele Jesu liv er evangeliet. Det påpeker blant annet den evangelikale teologen Scott Mcknight. Vi må se på hva Bibelen selv kaller for "evangeliet", og det er historien om Jesus, og da ikke bare hva som skjedde i Jerusalem i påskeuka, men hele fortellingen. Mcknight mener vi evangelikale har gjort evangeliet til et spørsmål om hva frelse er ("plan of salvation"), og til et enda mer begrenset spørsmål om evangeliseringsmetoder ("methods of persuasion"). Men dette er ikke evangeliet, sier Mcknight, selv om det er en del av det. Spørsmålet om frelse må ses i lys av den større historien om Jesu liv som igjen må ses som en del av største historien, Israels og Bibelens historie. Og dennes poeng, er som Utnem sier, ikke evakuering, men restaurering. I følge Mcknight hadde et mer beskrivende navn på oss evangelikale vært "soteriale", av det greske ordet for frelse: Folket som er opptatt av menneskers personlige frelse. Ikke uviktig, men det er for snevert til å romme navnet "evangelikale" - de som er opptatt av evangeliet. Dette var også en viktig motivasjon for Lausannebevegelsen; å holde sammen budskapet om frelse med sosialt engasjement. Og jeg tenker; ikke sosialt arbeid som midlertidig smertelindring eller som "method of persuasion", men som en aktiv del i nyskapelsen av verden, og som vårt bidrag til svar på bønnen "la ditt rike komme, la din vilje skje på jorden slik som i himmelen."

KONGENS FOLK

Når jeg skriver dette, er vi i fastetiden. I kirken jeg tilhører følger vi kirkeårets tekster i denne perioden, vi er på vei til Jerusalem, til kampen på korset og seieren i oppstandelsen.
Kommende søndag (11.mars) skal jeg preke over evangeliet om Jesus skrevet av Johannes, kap. 3,11-16; "den lille bibel". Lesetekst er Paulus ord i 2.Korinterbrev om "forsoningens tjeneste". Begge tekstene er svært sentrale i spørsmålet om hva evangeliet er og hva vårt oppdrag innebærer. Så hva vil jeg forkynne? Jo, at i Jesus på korset tok Gud et oppgjør med synden og verdens dødskrefter, i sin store kjærlighet for den verden har skapt. Gud gjorde Jesus "til synd for oss" og han forsonte verden med seg selv. De som tror på Jesus skal få evig liv. Ja, synden er fortsatt virksom, på samme måte som deler av Europa under 2.verdenskrig fortsatt var okkupert etter D-dagen. Men seieren skjedde på korset, og en dag kommer den endelige frigjøringsdagen, Kongen kommer tilbake. Og inntil da gir vi oss ikke over til fienden, vi gjør aktiv motstand, som Kongens folk, og gjør hva vi kan for at det som en gang blir en endelig realitet der fremme, allerede skal bli virkelig her og nå. Det er dette budskapet vi er betrodd. Det er dette budskapet vi lever. Det er de gode nyhetene til Kongo, og til oss. Gud har ikke gitt opp sin verden! Nei, han elsker den, det var verden han gav sitt liv for å redde og gjenopprette.

Populære innlegg