Idealkjøret

Jeg er en friluftsmann, egentlig. Jeg elsker å fyre opp stormkjøkkenet og lage miniatyrbål av barnåler og småpinner rett foran der jeg ligger i soveposen under åpen himmel. Jeg er også en sånn toppturfyr som alltid har liggende et par nye skifeller i boden og hvert år i uke seks jeg er på skitur i Østerrike. Én uke med puddersnø, årets beste samtaler og guttehumor. For øvrig er jeg empatisk og ydmyk, jeg lar aldri barna mine se mer enn en halv time på tv, jeg begjærer aldri min nestes hus eller hustru (bud 10) og dessuten så er jeg skikkelig gjestfri, et sosialt midtpunkt (og jeg ljuger aldri – bud 8).

Nei, nå er det IdealErik som snakker. Jeg sliter med IdealErik. For tenker jeg etter er alle brennmerkene i liggeunderlaget fra 90-tallet, den eneste vinden stormkjøkkenet mitt har kjent siden da er flyttebrisen og de nye skifellene fikk jeg i 2004. Den årlige Østerriketuren er det seks år siden jeg var med på, for siden da har jeg vært opptatt med å få unger. Og hva gjestfrihet angår; da jeg sa til kona at jeg syns vi skulle invitere naboene på kaffe og hun svarte "mandag", kjente jeg det ble vel konkret. Jeg tenkte ikke mandag, men mer generelt. Jeg syns vi generelt bør vi invitere naboene på kaffe, for det er sånn jeg egentlig er.

Eller, hvordan er det egentlig? Sammenligning er en folkesykdom i vår tid, og man er nesten alltid dømt til å tape, for man sammenligner seg med summen av alle sine venners egenskaper. Et større problem for min del, er at jeg sammenligner meg med den beste versjonen av meg selv; IdealErik. 

Problemet er ikke at IdealErik er i en helt annen liga, utfordringen er at det er meg selv, bare high-lightsversjonen. IdealErik er summen av alle mine beste opplevelser, fremragende idealer og gode gjerninger. IdealErik lider av selektivt langtidsminne og har bare godværsdager. Når det er ettermiddag og alt koker som ikke bør koke, og det som skulle kokt ikke gjør det, når jeg kjenner jeg er en dårligere pappa eller ektemann enn jeg egentlig er, da glemmer jeg at IdealErik aldri har sovet dårlig eller jobbet for lenge.

Og ikke bare sliter jeg med IdealErik selv, jeg viser han frem for andre også. Han skriver facebookstatuser og dukker regelmessig opp i samtaler, for han vet jo tross alt best. Spør om et råd, og IdealErik svarer med et godt prinsipp eller en god vane han bestemte seg for å følge en gang, men som han har glemt at han aldri klarte å leve opp til. Det blir en selvforsterkende spiral, og det blir ikke bra samtaler av sånt.

 Men hva gjør vi med det? Jeg hørte en anerkjent overlege nylig si han brukte syndsbekjennelsen som en daglig morgenrutine, og jeg tenkte, kjære tid, for en negativ start på dagen. Det må da holde med en gang i uka, og i kirka vår bruker vi den aldri, for vi har liksom et mer positivt syn på mennesket. Det er tross alt ikke så ofte jeg kjenner lysten til det onde i hjertet mitt. Men så begynte jeg å lure på om overlegen hver morgen lander i seg selv, forsoner seg med hvordan alt er, og dermed kan oppleve alt dagen har å gi på en råere, vakrere måte. Han lurer seg ikke selv, og livet leves mer i presens, enn i fortid eller fremtid. Virkelig her og nå, og ikke slik det burde/skulle/kunne være.

 Gud, hjelp oss til å ta imot livet som det er, og frels oss fra idealkjøret.
 Amen.

(teksten stod først i agenda316)

Kommentarer

Populære innlegg