Erik Andreassens

Den forenklede feilfortellingen, som jeg har hørt varianter av i en rekke andakter, er at “i GT ofret menneskene dyr for å få tilgivelse fra Gud, men så ofret Gud Jesus, så nå er vi ferdige med det.” Spørsmålet er relevant for å svare på noen av de mest brukte innvendingene mot min , og andres, betenkning mot at det var Guds straff Jesus led under på korset, senest formulert av Folke i VL 15.desember. Notto Thelle henviser i sitt innlegg 13. desember til forsoningsstriden i Misjonskirken Norge (tidl. Misjonsforbundet) på 40-tallet, og det sitatet som kanskje skapte mest furore den gang, var ”at Gud skulle bli forsonet ved blodet er en hedensk forestilling, og kan derfor ikke ha noen plass i de guddommelige renselsesordinger”. Forfatteren var rektor Christensen på forløperen til Ansgarskolen, Misjonskirkens skole. Det er ikke vanskelig å forstå at en slik spissformulering, kombinert med flere andre, gav trøbbel i lutherske Norge, spesielt i en tid hvor kampen mot liberalteologien var

Straff er bemerkelsesverdig nok ikke nevnt i forbindelse med Jesu død en eneste gang i Det nye testamentet, heller ikke Guds vrede. Men hvor ofte har vi ikke hørt det forkynt som et hovedpoeng om korset? Jeg har i mange år hatt problemer med hvordan evangeliet ofte forkortes, forenkles og karikeres i den evangelikale verden jeg selv tilhører. Mange opplever i behov av en moden og voksen tro at rammene er for trange og forklaringene for enkle, spesielt i sesonger med tvil. Selv var det en periode hvor tvilen min var så fremtredende at jeg vurderte å slutte som pastor. Det var ironisk nok i den perioden jeg også var programleder for webtv-serien «Omvend meg», i regi av Vårt Land. I serien skulle jeg ta ateisten Kjetil Hope med til smarte kristne som skulle overbevise han om troens fortreffeligheter. Mens jeg gjorde dette, kom jeg til å tenke at det var jeg som burde ha blitt tatt med rundt. For jeg syntes Kjetil var for snill, han stilte for veike spørsmål. Frelst på tre minutter.

”Det blir anledning til skriftemål, torsdag kveld kl. 20”. Den lille lappen på korktavla var mer enn nok synlig for meg, og hva hadde jeg nå for unnskyldning til å la være? Jeg var inne i dag seks med stillhet på et retreatsted, hadde to dager igjen, og hva hadde jeg for planer torsdag kveld kl. 20? Absolutt ingen. Så var det nå det skulle skje, mitt første skriftemål, i alder av 36? Jeg skulle ha gjort det før, jeg hadde lest alle oppfordringene fra Edin Løvås, Per Arne Dahl og andre vise. Det var ikke slik at jeg ikke hadde bedt om tilgivelse før, det gjør jeg støtt og stadig i alle retninger. Men å liste opp alt sammen, også de tingene som jeg aldri har sagt til noen, de ingen trenger å få vite noe om? Skrekk og gru, ja, så mye at tvilen meldte seg; hva er egentlig poenget? Jesus har jo tatt på seg all min synd allerede? Paulus skriver til ”de hellige i Kristus Jesus som bor i Filippi”, og han legger ikke til ”og til dem som enda ikke har gått til skrifte”. Jeg forberedte meg

Det var femten år siden jeg hadde prøvd brettseiling, men jeg var overbevist om at jeg fortsatt hadde det inne. Men jeg var helt ute. Ute i vannet og kavet. Var ikke dette nesten å regne som et sånt familiebrett?! Spill på lag da, kom igjen, sa jeg til brettet, men det bare lå der. På land stod litt for mange venner som tilskuere og jeg så at de prøvde å si noe, men jeg kunne ikke høre. Det var på grunn av vinden, eller fillern, var det på grunn av pusten?! På nabobrygga til der vi holdt til hadde det plutselig dukket opp en mann. Han satt der tilsynelatende uten mål og mening. Men det hadde han, selv om hytta hans var langt vekk. Det fant vi først ut da min venn ville ut på brygga for å gi meg verbal nødhjelp. ”Du, kan jeg bare gå ut si noe til han som ligger i vannet der”, spurte han. ”Nei, det kan du ikke”, svarte han, bryggemannen. ”Men det går veldig fort, jeg skal bare..” ”Nei, denne brygga er privat. Det er ikke aktuelt”. Sa Bryggemannen. Resten av dagen snakket vi om b

Å være pastor er trivialiteten og evigheten, budsjetter og begravelser. Og så kommer søndagene med en utrolig regelmessighet, og da skal man liksom si noe fra Gud. Gjerne noe nytt. På en relevant, engasjerende måte, på høyde med det beste fra USA. I alle fall bedre enn de andre i nærheten. Jeg måtte ta et halvt års pause fra prekestolen, for å finne min egen åndelighet, for å finne Gud. Det ledet meg blant annet til åtte dager i stillhet i Wales. Det er ett år siden nå, og jeg er på ingen måte fremme. Men bønnen min er fortsatt den samme som jeg skrev på dag fem: Jeg står på torget og selger, bak et solid og stødig bord det siste innen kristen-tro, og om du vil; smarte ord Butikken har godt rykte, for nedgangstider lite å frykte kom til meg og bli klok, jeg kan i alle fall tipse om siste bok Det var ikke slik det startet, det var ikke slik det var før Nå har jeg en business, jeg er religiøs entreprenør* Du kommer rundt hjørnet på torget, har noe i blikket Det er sorg og fort

Jeg er en friluftsmann, egentlig. Jeg elsker å fyre opp stormkjøkkenet og lage miniatyrbål av barnåler og småpinner rett foran der jeg ligger i soveposen under åpen himmel. Jeg er også en sånn toppturfyr som alltid har liggende et par nye skifeller i boden og hvert år i uke seks jeg er på skitur i Østerrike. Én uke med puddersnø, årets beste samtaler og guttehumor. For øvrig er jeg empatisk og ydmyk, jeg lar aldri barna mine se mer enn en halv time på tv, jeg begjærer aldri min nestes hus eller hustru (bud 10) og dessuten så er jeg skikkelig gjestfri, et sosialt midtpunkt (og jeg ljuger aldri – bud 8). Nei, nå er det IdealErik som snakker. Jeg sliter med IdealErik. For tenker jeg etter er alle brennmerkene i liggeunderlaget fra 90-tallet, den eneste vinden stormkjøkkenet mitt har kjent siden da er flyttebrisen og de nye skifellene fikk jeg i 2004. Den årlige Østerriketuren er det seks år siden jeg var med på, for siden da har jeg vært opptatt med å få unger. Og hva gjestfrihet angår