Til Dawkins og Eidsvåg

Verdens kanskje mest berømte, nålevende ateist, biologen Richard Dawkins, var på Skavlan på fredag. Noen som så det? Han ble spurt om han noen gang hadde hatt en erfaring i livet som hadde beveget han, på en uforklarlig måte.

Han nevnte eksempler på musikk, poesi, en vakker solnedgang, men han presiserte også at han trodde det fantes en naturlig forklaring på hvorfor disse tingene beveget han, selv om han ikke hadde den forklaringen nå.

Men la meg stille deg det samme spørsmålet. Har du noen gang erfart noe i ditt liv som har beveget deg, på en uforklarlig måte?

Hvor du bare, «wow, det der er bare utrolig». «det der, det der kjennes så riktig. Det er sånn det skal være.»

Jeg tror vi alle har slike opplevelser og erfaringer, og jeg tenkte jeg skulle nevne noen av mine.

Et vennepar av meg i kirka her lånte bort leiligheten sin i en måned til en alenemor de ikke kjente, fordi hun trengte et midlertidig bosted, men hadde ikke noe nettverk i Oslo, men det hadde de, så de sa: «lån vår leilighet, vi kan bo et annet sted en periode». Da tenker jeg «wow, det er vakkert.»

Eller noen andre venner av meg som har hatt en papirløs boende hos seg i mange år. Fordi ingen andre vil ha han. Norge vil ikke ha han, Europa vil ikke ha han, landet han sier han kommer fra vil ikke ha han og ikke nabolandene heller. Men mine venner vil.

Eller når noen som trenger det får et hus på TV 3, extreme makeover home-edition, da blir jeg fort på grinern. Nå gråter jeg ganske lett generelt, men uansett. Det er så fint å se.

Eller når noen innrømmer feil og sier «unnskyld» og mener det. I stedet for å skylde på alle andre eller bli harde. Da tenker jeg: «det der er vakkert, det rører meg, det er sånn det skal være».

Eller når hundrevis av mennesker i denne bydelen i dager ut og dager inn leter etter en annen familie sin datter, som var savnet.

Når noen i en overfladisk samtale i et selskap eller vennegjeng, tar samtalen videre og dypere ved å tale sant om sin situasjon. Når de byr på seg selv. Da tenker jeg «wow, det er fantastisk flott».

Man får en følelse av at det stemmer. Det er akkurat som at matcher et eller annet. Det er akkurat som at det er en setning som fortelles som passer inn i en større historie.

Og eksemplene over tror jeg også Richard Dawkins ville vært enige i, han ville også sagt at de er rette og gode og vakre.

Spørsmålet er hvorfor? Hvorfor får man den følelsen? Og hva er den større historien disse tingene harmonerer med. Er det vitenskapen, er det i så fall bare vitenskapen?

Altså, det skjer mye vondt i verden – det vet vi. Det erfarer vi, selv om det ikke er lett å forstå hvorfor. Det ondes problem heter det ondes problem, fordi det onde er et problem.

Men man kan også snu på det, og spørre «hva med alt det gode?»
Hvorfor er det så mye godt i verden?
Og hvordan vet vi at det er godt?

En ting er det ondes problem, men hvor skal vi gå med takken for alt det gode? For alt det vakre? For de opplevelsene som rører oss og beveger oss på forklarlig og uforklarlig vis.

I mange barnehager har de bordverset…

Kua mi jeg takker deg
Deilig melk du gir til meg
hver en dag jeg til mitt brød
drikker melka di så søt

Og du kan takke kua for melka, men spørsmålet blir jo; hvem takker du for kua?

Hva er det neste steget? Hvem står bak det? Og bak det igjen?

Jeg ble pappa igjen i år, på min egen bursdag, og folk sier: «så fantastisk fin hun er, hun ligner på faren sin.» Og jeg sier, nei, er hun fin har hun det fra mora.

Og jeg er så fantastisk takknemlig for Leah, og for broren hennes Levi. Men takknemlig til hva eller hvem?

Hvem skal jeg takke? Skal jeg takke mora? Eller helsevesenet, sykehuset eller lystgassen? Skal jeg takke meg selv? Nei, i alle fall ikke meg selv. Eller evolusjonen bare. Eller er det ingen å takke?

Hva er på bunnen, lengst ned? Hva er fundamentet? Om du graver og graver og graver. Er vitenskapet det laget som er lengst ned, eller finnes det ett til. Om du graver - hva finner du?

En kollega og meningsfelle av Dawkins, biologen William Provine, sier:
"La meg oppsummere mitt syn på hva moderne evolusjonsbiologi forteller oss høyt og tydelig…Det finnes ingen guder, ingen overordnet mening, ingen målrettet kraft av noe slag. Det finnes ikke noe grunnleggende basis for etikk, ingen grunnleggende mening med livet, og ingen fri vilje for mennesker, heller.”

Nei, vel. Men det er jo bare hans personlige mening.

Jeg har stor tro på at vitenskap kan fortelle historien om hvordan verden fungerer, men ikke hvorfor. Den kan ikke fortelle HELE historien.

Den engelske forfatteren G.K. Chesterton beskriver i boka si  ”Orthodoxy” fra 1908 om hvordan kom til å tro at verden er mer enn det vi kan se, måle og beregne. Han skriver:

”Kort fortalt så hadde jeg alltid trodd at verden inneholder magi; nå begynte jeg å lure på om den kanskje også inneholdt en magiker. Og dette understreket denne dype, underbevisste følelsen som alltid hadde vært der; at denne vår verden har en mening; og hvor det finnes mening finnes det en person. Jeg hadde alltid følt at livet først og fremst var en historie: og hvis det er en historie er det også en historieforteller.”

Jeg tror historien er større en vitenskapen, jeg tror det finnes en historieforteller.
Og jeg tror historien begynner som de første ordene i bibelen:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. 1Mos 1:1

(og så kan jo en fireåring stille spørsmålet «men hvem skapte Gud», og det ser tema på søndagskolen neste gang, eller ikkke…)

Paulus er en gang i Athen, på Aeropagos, hvor man delte siste nytt innen filosofi og religion. I en by hvor det ble sagt at var lettere å finne en Gud enn å finne et menneske”. Og Paulus vil argumentere for at det bare finnes én… Da sier han:

Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Heller ikke trenger han noe av det menneskers hender kan tjene ham med. Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting.

Det finnes en Gud. En Gud som ikke krever, men en Gud som gir.

Denne Gud trenger ingen ting. Han bare gir. Han er sjenerøs.

Ditt liv,
din pust,
og alt annet, er en gave.
Fra Gud.

Jeg tror det finnes noe lengst ned, og jeg tror det er Gud. Og når du erfarer at noe er rett, vakkert, godt, så er det fordi det matcher hvem Gud dypest sett er.

Sånn tror jeg det er.

Men hvilke konsekvenser får det for oss? (jo, vi bør være ruase og gi mye)

(...)

Men gjennom hele Bibelen så møter vi en Gud som ikke virker  rettferdig, i vår menneskelige målestokk. Han virker litt vilkårlig i sin utdeling av gode gaver. Han er underlig raus.

Et sted sier Jesus at Gud gir sol og regn, og begge deler ble sett på som positivt, til både onde og gode mennesker. Og derfor skal vi elske vår fiende, for sånn er Gud. Urettferdig.

Et sted forteller Jesus en lignelse om en bedriftsleder som gir de som kom helt på slutten av dagen, like mye lønn som de som kom først. Forsøk å lage en fagforening som jobber for de betingelsene! Urettferdig.

Og dette fører selvsagt til opprør, hvor bedriftslederen sier: «Kan ikke jeg gjøre som jeg vil med det jeg har. Er det problem for deg at jeg er god?»

Det er så bra. Gud sier: Er du sjalu? Er det et problem for deg at jeg god mot de andre også?

I vår verden snakker om å være skuls. Du gir meg et poeng, så gir jeg deg et poeng. Du gjør en tjeneste for meg, jeg gjør en tjeneste for deg.
Men i Guds rike handler om å utbre urettferdighet. Jeg gir deg noe, jeg får ingenting igjen.

Guds rike handler om å fortelle og leve ut historien om en Gud som har skapt alt, gitt alt, og som ber oss om å gi det videre.

Til slutt:

Ved siden av Jesus på korset henger det en forbryter, og man kan bare forestille seg hva han har gjort for å fortjene å henge der. Og han sier til Jesus: «husk på meg når du kommer i ditt rike!"

Og Jesus svarer: Du skal få bli med. I dag.

I Guds økonomi får den som dukker opp helt til slutt, den samme lønnen som de som kom først. Regnet faller på alle slags mennesker, og banditter og tyver kommer til paradis.

Det er ikke rettferdig. Men sånn går historien.

Det sentrale poenget i kristen tro er at du kan ikke gjøre deg fortjent til Guds kjærlighet. Det er ikke et spill hvor poenget er å få mer pluss en minus, det er en historie hvor overskriften er «nåde».  Ufortjent godhet.

Og hvordan vi oppfører oss mot hverandre og mot andre, og hvordan vi forholder oss til pengene våre, viser oss om vi har forstått det sentrale i kristen tro.
Richard Dawkins sier det finnes mye mer glede i svarene vitenskapen gir, enn det er å finne i gamle skrifter.

Vel, jeg liker historien den gamle boka forteller, jeg syns den er fantastisk vakker, og jeg har lyst til å fortsette å fortelle den, og jeg ønsker å invitere alle til å bli en del av den.

Dette er starten og slutten av talen jeg holdt på radiogudstjenesten i Oslo misjonskirke Betlehem 09.sept. Hele talen kan høres ved å trykke her)

Populære innlegg