(En re-lansering av et blogginnlegg.)
I noen kristne sammenhenger virker det som om man ikke kan snakke om tro, uten å samtidig snakke om tvil. Det blir litt sånn ”la oss sette oss i en ring, tenne et stearinlys og snakke litt om tro og tvil.” Men jeg ble mer provosert over slike ting før enn jeg blir nå.
For det hender jeg tviler selv. Noen ganger skjønner jeg ikke bæret. Jeg forstår ikke himmelen. Jeg lurer på det med oppstandelsen. Noen små øyeblikk en gang i blant spør jeg meg selv om det er tull alt sammen.
Kristne beskrives noen ganger som ”noen som har behov for noe å tro på.” Som om vi skulle ha en liten svakhet i forhold til de som liksom ikke har det behovet. Som om jeg gikk rundt med et bind for øynene, veivende, desperat etter noe å klamre meg fast til. Og at det bare var tilfeldig at jeg møtte på Jesus før jeg traff en trestamme.
Men jeg ønsker å leve livet med åpne øyne. Og hvis det jeg tror på ikke tåler lyset - om troen min på Jesus ikke tåler motstand eller spørsmål, forskning, Da-Vinci-koden eller grundig ettersyn, ja, da er det ikke en tro som jeg vil bruke livet mitt på. For jeg er ikke en naiv idiot som tror på hva som helst. Og det hjelper ikke om du har mye tro på en tynn is. Da synker du uansett. Men det er nok med lite tro på en tykk is, for den holder.
Jeg tror Jesus er tykk is.
 |
| Ja, altså, Jesus er ikke hullet i isen, men den tykke isen vi kan stole på... |
Til slutt noen tips til oss som tviler:
- Snakk med noen eldre kristne. De har helt sikker tvilt, men likevel behold troen!
- Bli med i en gjeng av kristne hvor du kan stille spørsmål og si ting som de er.
- Alle spørsmålene du har, har noen hatt før. Og på mange spørsmål har noen har forsøkt å gi gode svar. Det finnes bra bøker om vanskelige spørsmål.
- Når du ber til Gud så fortell han hva du tviler på.
