Maktsyke og menighetsdemokrati

I mai og sommerutgaven av Misjonsbladet har Anne Margrethe Mandt og Sveinung Lorentsen hver sin artikkel om menighetsdemokrati og lederskap, og det er denne samtalen jeg ønsker å fortsette med dette innlegget. Ikke fordi jeg er uenig med det de skriver, men fordi jeg mener det trengs litt problematisering.

Det som har skjedd i Levende Ord blir av Mandt og mange andre brukt for å uttrykke skepsis mot den ene, sterke lederen, og det med rette. Den modellen er verken sunn, bibelsk eller morsom. Men er striden i LO egentlig så veldig relevant for vår sammenheng eller for de fleste menigheter i Norge i det hele tatt? Er vår største utfordring demokratiunderskudd og at noen ledere får for mye innflytelse?

Har noen tallet på hvor mange menigheter som har stagnert, visnet bort eller dødd ut i mangel av eller i frykt for tydelig lederskap? Og har noen tallet på hvor mange gode ledere som har funnet ut at det ikke finnes rom for deres ledergaver i menigheten og som heller bruker dem i andre sammenhenger? Kan det være at frykten for de dårlige sterke lederne ødelegger for alle de gode lederne som Lorentsen så flott beskriver i sin artikkel?

Mandt skriver at det er viktig å ”problematisere idealiseringen av menigheter som har en veldig tydelig pastor-frontfigur”, noe jeg er enig i. Men er problemet for Mandt at det er en pastor som er frontfigur eller er det problematisk med en tydelig frontfigur i det hele tatt? Kommer ikke det an på om det er en god eller dårlig frontfigur? Hva hadde for eksempel kampen for menneskerettigheter vært uten Martin Luther King og Nelson Mandela?
Og om det er pastoren som er problemet - bør ikke de som har vist seg best skikket til å lede på en god måte få tillitt til å gjøre det, uavhengig av tittel? Det er slettes ikke sikkert at det er pastoren, men bør det stå skrevet i statuttene at det ikke kan være det? Noen ganger virker det som om folk tror maktsyke er en spesiell legning for personer med rundkrage og at de fleste pastorene egentlig bare venter på en mulighet for å manipulere og herske. Men maktsyke mennesker – finnes ikke de i alle varianter? Kan de ikke like godt komme i form av en styreleder eller som et medlem av valgkomiteen? Eller hva med han som vi alle kjenner som ikke er særlig engasjert til daglig og som ikke lenger har noe formelt lederverv, men som alltid kommer når det er tid for Det Demokratiske Spillet og viktige avgjørelser skal tas? Han som har lang historie i menigheten og som kan paragrafene og ordene og som taler overbevisende i mikrofonen slik at han får folk med seg – oftest til å stemme i mot et eller annet. Kan ikke det være maktsyke? Og er det han som skal lede menigheten?

Mandt nevner ledelse i team som fremtidens modell, og Lorentsen brukte Nils Arne Eggens ”godfotteori” som et eksempel på dette på DNMs lederkonferanse for noen år siden, som mange har gjort før ham. (At man kjenner sine kvaliteter og sine begrensninger og at enhver spiller for å gjøre andre gode) Men jeg mener jeg reagerte på at han ikke nevnte at den teorien inneholder en Nils Arne Eggen. Lorentsen snakket om laget på banen og glemte benken. For Eggen lanserte ideer, motiverte, tegnet visjonen og terpet laget i, ja nettopp, godfotteorien. Ja, bedre eksempel på tydelig leder tror jeg man skal lete lenge etter. (Og taktikken og hvem som skulle spille sentral midtbane ble vel ikke akkurat avgjort ved avstemming og simpelt flertall heller, men det er en annen sak…) Så jeg er enig med Mandt i at teambasert ledelse tilhører fremtiden, men bare om man er klar over at et hvert team også trenger en klart definert leder. Ja, har noen opplevd at ”la oss dele på lederoppgaven eller la den gå på rundgang” fungerer godt i praksis over tid? Spør en venn av meg som dro på jordomseiling med kamerater uten å ha bestemt på forhånd hvem som skulle være kaptein…

Jeg sier et definitivt ja til at menigheten alltid skal være øverste organ og at det må finnes strukturer som sikrer maktfordeling og demokrati, men jeg er ikke sikker på at det foreningsmodellen fra slutten av 1800-tallet som er den beste versjonen i dag. Og jeg er sterkt i tvil om dagens valgkomitémodell er den som best sørger for at de som bør sitte i våre lederskap havner der. Derfor mener jeg at det trengs fornyelse også av modeller, statutter og strukturer for at vi skal kunne skape plass og rekruttere de gode, tydelige lederne som Misjonsforbundet og våre menigheter trenger. Og det er en viktig oppgave, for som Runar Eldebo sier, ”kristenhetens fråga er lederfrågan.”

Kommentarer

Populære innlegg