Tilsynelatende radikalitet

Noen kristne er så tilsynelatende radikale at de eneste som klarer å ha fellesskap med dem, er andre kristne som er like tilsynelatende radikale. Men de er ikke radikale, de er bare rare.

Vi som er kristne er kalt til å være annerledes. Men fordi vi ikke klarer å være annerledes på måten Jesus var det, kompenserer vi ved å forsøke å skille oss ut på andre måter. Vi klarer ikke å skille oss ut ved å være annerledes i mengden, så vi trekker oss heller ut i fra den. I stedet for å være i verden, men ikke av den, blir vi lik verden, men ikke i den. I stedet for å være radikale og tiltrekkende, blir vi rare og frastøtende. Vi samler oss i bygninger og snakker om ”dem der ute”, og ”oss her inne”, som om vi skulle vært i en bunkers på fiendtlig territorium.
Disse bunkersene kalles menigheter. Her utvikler vi vår egen kultur og stil og vi trekker selv opp grensene for hvem som er innenfor og utenfor. I noen ungdomsmiljøer er man ikke riktig kledd uten en genser med ”Jesus” på (som om det skulle være målet hans, å være på utsiden av våre gensere), eller riktig radikal hvis man ikke løfter begge hendene under lovsangen. I noen menigheter må man gå med pene klær på søndagsmøtene for å være innenfor, mens man i andre menigheter ikke blir fullt akseptert før man ”minns sången”.

Men vi ønsker gjerne å bli flere, så vi står i dørkarmen og roper til folk. ”Kom å bli oss som oss!” Det ikke alltid det vi sier, men det er ofte det vi mener. Problemet er at dersom en og annen fremmed skulle snike seg inn på vårt territorium, så ville kulturen og stilen vi har lagt til oss, og våre blikk og pekende fingre, sørge for at den fremmede er vekk lenge før han egentlig har hørt hva det dreier seg om. Det er ikke evangeliets anstøt som gjør at kirkefremmede ikke er i våre forsamlinger. Det er ikke Jesus de kirkefremmede har problemer med. Det er oss, etterfølgerne hans, som ofte står i veien. De avviser budbæreren før de hører budskapet.

Jeg fikk høre om et grelt eksempel på tilsynelatende radikalitet. De som fortalte skrøt av det store og fantastiske ungdomsarbeidet de hadde vært en del av på 80-tallet. Radikal undervisning om renhet og hellighet var et av kjennetegnene. Ja, jeg fikk høre at det var så radikalt og herlig at ingen i ungdomsgruppa røykte! Wow, tenkte jeg første gang jeg hørte det. Helt til det gikk opp for meg at det ikke var Den Hellige Ånd som hadde overbevist dem til å stumpe røyken. Grunnen til at ingen røyka, var at alle som gjorde det hadde slutta i arbeidet. En som fortalte gjorde det til et poeng at det konsekvent var dem som røyka som falt i fra, som om røyken skulle være det første sikre steg mot fortapelsen. Men jeg er overbevist om at det var holdningene til de tilsynelatende radikale og rene ungdommene som ødela. Ikke det som kom utenfra, ned i lungene, men det som kom innenfra, fra hjertet og ut munnen. Holdningene ovenfor dem som ikke var som dem selv. De som i dag fortsatt er på veien er dem som har gått på den siden søndagskolen. De nye som en gang kom til er der ikke lengre.

Men Jesus var annerledes. Radikal, ren og syndfri. Likevel tiltrekkende. Synderne elsket å være sammen med ham. De som innså at de trengte en frelser fikk i møte med Jesus nåde og en ny start. I møte med. Det er poenget. Han møtte dem. Før de ble forandret. Elsker ikke-kristne å være sammen med deg? Kan de komme til våre menigheter FØR de blir forandret? Og opplever de nåde?

På Jesu tid var det også noen tilsynelatende radikale og rene. De trodde de var innenfor, men bommet fullstendig. Fariseerne. Jeg tror vi lett hadde blitt stående sammen med dem, med steinen i hånden. De trodde det var de andre som var synderne. Ja, fariseerne skilte seg ut, men de trakk ikke mange til Guds rike. 

Radikal betyr dyptgående. Jeg drømmer om en ny generasjon av ungdom og kristne som er dyptgående. Dyptgående opptatt av Jesus. Dyptgående annerledes. Ikke fordi de er rare, men fordi de er lik Jesus. Som setter seg ved bordet til den i kantina som sitter alene. Som er klare og tydelige uten å være fordømmende. Som ikke lever for et fint hus eller en fet lønn. Kristne som er smittende. Sjenerøse og tilgivende. Kristne som er i verden, men ikke av den.

Kommentarer

Populære innlegg